11. Kvinners sykefravær – et mysterium?

Kvinner har høyere sykefravær enn menn. Det foreligger mye forskning som prøver å finne årsaken til at det er slik. En god del av dette er basert på registerdata, det vil si store datasett med informasjon om enkeltindivider. Men til tross for forskningsbestrebelser er kjønnsforskjeller i sykefravær fortsatt et mysterium. Er det noe de statistiske studiene ikke klarer å gripe? I dette kapittelet diskuterer vi hvordan fortolkende tilnærminger kan bidra til økt forståelse av hvorfor kvinner har høyere sykefravær enn menn.

Women have higher sick leave than men. A lot of research has tried to explain the reason for this. These studies are often based on register data, i.e. huge data sets with information on individuals. Despite a lot of research, gender differences in absence from work due to sickness is still a mystery. What is it that statistical studies are not able grasp? In this chapter we discuss how approaches based on interpretation – not explanation – may help us understand why women and men differ when it comes to sick leave.

Norge beskrives ofte som likestillingslandet. Systematiske forskjeller i kvinners og menns livssjanser og levekår er da også mindre her enn i land det er naturlig å sammenligne oss med. Samtidig finnes fortsatt systematiske kjønnede forskjeller som kilde til sosial og kulturell urettferdighet, også i likestillingslandet. Disse knyttes i særlig grad til det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, kjønnede lønnsforskjeller og mannlig dominans i lederstillinger. Men likestillingsutfordringer er også knyttet til mulighetene til å kombinere lønnsarbeid og familie, vold, overgrep og trakassering samt kjønnede stereotypier og sosiale normer (Mustosmäki mfl., 2021). Én kjønnet forskjell peker seg ut som særlig krevende å fortolke og forklare: kvinners uhelse. Menn dør tidligere i livsløpet, men kvinner er sykere, bruker i større grad helsetjenester, mottar oftere medisiner og beskriver egen helse som mindre god enn det menn gjør (Statistisk sentralbyrå, 2018; Bartley, 2017; Hernæs, 2014). Kvinner har også, på tvers av ulike yrker og yrkesgrupper, høyere sykefravær fra jobb enn menn. Disse kjønnsforskjellene i sykefravær har vært stabile eller noe økende over tid (Askildsen, 2016; Nossen, 2019; Lunde mfl., 2022). Kvinner blir også oftere uføretrygdet, og de pensjonerer seg tidligere enn menn (Hagen & Jensen 2022). Alt dette forteller statistikk oss. Statistikk forteller oss dermed også – implisitt – at kvinners uhelse er en ulikhetsdriver. Selv om den likestillingsorienterte norske velferdsstaten har ordninger som bistår ved sykdom og uførhet, bidrar de dokumenterte forskjellene i uttak av disse ordningene til å opprettholde kjønnsforskjeller i inntekt og i levekår. Det bidrar til sosial ulikhet.

Det er investert betydelige forskningsressurser i å finne ut av hvorfor kvinner har større fravær fra jobb på grunn av sykdom enn menn. Problemet er at foreliggende forskning ikke gir klare svar på hva som er årsaken eller årsakene.

Spørsmålet forskningen særlig har balet med, er altså det tilsynelatende enkle: Hvorfor har kvinner høyere sykefravær enn menn? Bak dette ligger et annet og mye større spørsmål: Hvorfor er kvinner sykere enn menn? Alternativt, siden menn altså i gjennomsnitt dør tidligere enn kvinner: Hvorfor er kvinner mer plaget med sykdom på måter som har konsekvenser for lønnsarbeid, levekår og sosial ulikhet?

Vi har ikke til hensikt å løse mysteriet kvinners sykefravær. Vår ambisjon i det følgende er å se nærmere på sykefraværsstatistikk samt forskningen som er gjennomført for å forklare kvinners høyere sykefravær. Hvilke hypoteser er testet ut, og hvilke forståelser av kvinners uhelse ligger til grunn for disse? Deretter drøfter vi om tilnærmingene som er brukt, er godt egnet til å gripe og fortolke dette problemet. Drøftingen tar utgangspunkt i to empiriske eksempler fra kvinneliv. Eksemplene er hentet fra tidligere forskning vi som er forfattere av dette kapitlet har gjort om vilkår for likestilling i arbeidslivet, nærmere bestemt intervjuer med to kvinnelige arbeidstakere i to forskjellige bransjer: varehandel og akademia. De to kvinnene var begge i stillinger høyt opp i karrierehierarkiet i sine bransjer, som henholdsvis butikksjef og professor. Sykefravær var ikke et eksplisitt tema i disse intervjuene, men forholdet mellom arbeids- og familieliv ble grundig tematisert. Kvinnene reflekterte over erfaringer med å bli mor mens de samtidig har altoppslukende jobber. Vi bruker sitater fra disse to intervjuene som utgangspunkt for å fortolke og drøfte motiver og hverdagspraksiser i disse kvinnenes liv. Dernest anvender vi teori for å utforske hvordan deres partikulære erfaringer kan danne utgangspunkt for å si noe mer generelt og allment om å kombinere jobb, omsorg og fritid i hverdagen.

Til grunn for denne framgangsmåten ligger en forståelse av sykdom som ikke bare avgrenset og rammet inn av medisinsk definerte diagnoser, ikke utelukkende knyttet til individuelle kropper og psyker. Sykdom er vevd inn i hverdager og livet folk lever. Derfor er det, for å forstå sykdom, nødvendig å undersøke og fortolke avveininger som ligger til grunn for valg og praksiser i hverdagen, herunder tanker og følelser knyttet til slike valg og praksiser. Da det som den gangen ble kalt kvinneforskning vokste fram i Norge gjennom 1970- og 80-tallet, var utgangspunktet kritikk av det mange forsto som universelle tilnærminger i akademiske disipliners teorier, metoder og tilnærmingsmåter. Disse tilnærmingene var ikke universelle, argumenterte de første kvinneforskerne, de var bygget på en mannlig norm. Behovet var derfor stort for forskning og kunnskap om kvinners erfaringer, levekår og livsløp (Hernes, 1997; Haavind, 1997). Mye har skjedd i samfunnet og i forskningen siden den gangen. Men kanskje er det, i møte med et vedvarende mysterium som kvinners sykefravær, nødvendig å minne om dette enkle premisset: Å forstå menneskers situasjon må baseres på å forstå avveininger, motiver, valg samt, ikke minst, rammebetingelser i deres hverdagsliv.

Kvinners og menns sykefravær dokumenters jevnlig i sykefraværstatistikk fra Nav og Statistisk sentralbyrå. Tabell 11.1 viser at kvinners sykefravær var 8,2 prosent i 3. kvartal 2022, menns sykefravær var til sammenligning 5,0 prosent. Statistikken viser at kjønnsforskjellen i egenmeldt sykefravær er liten. Men den er betydelig for legemeldt sykefravær, med 6,9 prosent blant kvinner mot 4,0 prosent blant menn. Kjønnsforskjellen i sykefravær er altså først og fremst en betydelig forskjell i det legemeldte fraværet. Tar man gravide kvinner ut av statistikken, reduseres forskjellen i det legemeldte sykefraværet, men kun marginalt (Nossen, 2019).

Det norske arbeidsmarkedet er tydelig kjønnsdelt. Kvinner og menn arbeider innenfor ulike sektorer, bransjer og yrker (Reisel, 2019; Jensen & Øistad, 2019). Mens kvinner dominerer for eksempel blant renholdere, dominerer menn blant prosess- og maskinoperatører og blant transportarbeidere. Sykefraværet varierer yrkesgrupper imellom, men det legemeldte sykefraværet er systematisk høyere blant kvinner sammenlignet med menn på tvers av yrkesgrupper. Dette viser tabellen under (tabell 11.2).

Sykefraværet er lavere innenfor akademiske yrker og blant ledere enn det er blant renholdere/hjelpearbeidere¹, prosess- og maskinoperatører og transportarbeidere. Det er altså en sosial forskjell yrkesgrupper imellom, som blant annet kan ha å gjøre med hvor fysisk belastende arbeidet som utføres, er. Den kjønnsbaserte forskjellen er imidlertid tydelig på tvers av yrkesgrupper: Kvinner har høyere sykefravær enn menn i alle yrkesgrupper, blant ledere og i akademiske yrker så vel som innenfor salgs- og serviceyrker og blant renholdere. Et annet utviklingstrekk er at rapporterte psykiske helseplager har økt blant unge de siste ti årene. Økningen har vært størst blant unge kvinner (Lunde mfl., 2022).

Kjønnsforskjeller i sykefravær har vært et forskningstema i flere tiår. Det foreligger en rekke studier som tematiserer dette (jf. Mastekaasa, 2016). Studiene har hovedsakelig kretset rundt fire hypoteser som er tenkt å kunne forklare kvinners sykefravær: 1) kvinnehelse, 2) kvinner og menn lever ulike liv, 3) yrke- og arbeidsforhold og 4) holdninger og kulturelle forhold.

Hypotese 1: Kvinnehelse. Kvinner rapporterer dårligere helse enn menn, de blir oftere diagnostisert med sykdommer relatert til psykisk helse, og de har høyere forekomst av muskel- og skjelettlidelser (Østby mfl., 2018). Kvinner har også helseplager knyttet til svangerskap og fødsel. I tillegg kan det som gjerne kalles kvinnesykdommer, gi betydelige plager gjennom livsløpet. Sykdommer som kun rammer kvinner, er menstruasjonsrelaterte sykdommer, sykdommer knyttet til reproduktiv helse, sykdommer relatert til overgangsalder, endometriose, kroniske underlivssmerter og gynekologisk kreft. Dette er ugjendrivelige fakta. Selv om alt dette forklarer noe av kjønnsforskjellene i sykefravær, gjenstår likevel en stor og uforklart forskjell (Østby mfl., 2018; Mastekaasa, 2016; Sydsjö mfl., 2001).

Et forhold som ikke inngår når kvinnehelse undersøkes som forklaring på kjønnsforskjeller i sykefravær, er helsetilbudet kvinner får. Mye medisinsk kunnskap bygger på en mannlig norm (NOU 1999: 13). En litteraturgjennomgang om kvinnehelse fra 2018 viste for eksempel at selv om hjerteinfarkt er den vanligste dødsårsaken blant kvinner, er det få forskningsartikler som behandler akkurat dette – og det til tross for at hjerteinfarkt opptrer annerledes hos kvinner enn hos menn (Rødland, 2018). Kunnskap om sykdommer som er typiske for kvinner er mangelfull, og kvinner får ikke like god diagnostisering og behandling for sykdommer som særlig rammer dem. Dette gjelder særlig muskel- og skjelettlidelser og langvarige smerte- og utmattelsestilstander (ibid. 2018).

Hypotese 2: Kvinner og menn lever ulike liv. Begreper som dobbeltarbeid, trippelarbeid og det tredje skiftet viser til at kvinner har en dobbel eller tredobbel arbeidsbelastning. Dette er skapt av kombinasjonen ektefelle, mor, datter, svigerdatter – og lønnet arbeid. Kvinner tar en større del av omsorgsoppgavene knyttet til barn, gjør mer husarbeid, er mer involvert når nære familiemedlemmer svekkes, blir syke og trenger omsorg. De tar også det tredje skiftet i form av å organisere og planlegge hverdagene og virksomheten i en familie – alt fra barnebursdager, via gym-bagger til hva som skal pakkes ned for hyttetur i helga (se for eksempel Ellingsæter, 2020; Kvande mfl., 2017). Mødre «administrerer» hverdagen i familien og sørger for at barnet gis god omsorg og har det bra, også når mødrene selv ikke er til stede (Smeby, 2017). Og det er gjort studier som tyder på at kvinner opplever høyere grad av konflikt mellom krav på jobben og krav i familien, noe som igjen bidrar til helseproblemer (Østby mfl., 2018; Nilsen mfl., 2017; Väaneänen mfl., 2008). «Dobbel-byrde-hypotesen», det vil si at kvinner tar ansvaret både «hjemme og ute», ser imidlertid ut til å forklare lite av kjønnsforskjeller i sykefravær direkte (Østby mfl., 2018, Nilsen mfl., 2017; Mastekaasa, 2016).

Hypotese 3: Yrke og arbeidsforhold. Som tidligere poengtert, arbeider kvinner og menn i ulike sektorer og yrker. Kvinner arbeider ofte i yrker der relasjoner til mennesker inngår som en viktig del av deres profesjonelle kapasitet, som lærer, barnehagelærer, helsefagarbeider, sykepleier eller sosialarbeider. Dette er arbeid som kan være emosjonelt krevende (Hagen & Jensen, 2022). En studie av Mastekaasa og Melsom (2014) fant imidlertid ingen holdepunkter for at kjønnsforskjeller i sykefravær skyldtes det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, eller forskjeller i arbeids- og ansettelsesforhold. Andre studier har også konkludert med at kjønnsforskjeller i sykefravær består når man kontrollerer for at kvinner og menn jobber i ulike sektorer og yrker (Labriola mfl., 2011; Mastekaasa & Dale-Olsen, 2000). Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet forklarer altså ikke kjønnede forskjeller i sykefravær.

Hypotese 4: Holdninger og normer. Kjønnede forskjeller i holdninger til å ta ut sykemelding er også foreslått som en forklaring på vedvarende kjønnsforskjeller i sykefravær (Hellevik mfl., 2019). Selv om kvinner og menn har tilnærmet lik yrkesdeltakelse, arbeider kvinner deltid i langt større grad enn menn. Dette gjør at kvinner – i gjennomsnitt og på tvers av sosiale klasser – bruker mer tid til omsorg for barn enn menn, mens menn bruker mer tid på forsørgerarbeid (Ellingsæter mfl., 2021). Kanskje bidrar en slik arbeidsdeling til at kvinner og menn prioriterer ulikt, og at det er mer akseptabelt for kvinner å være fraværende fra jobb enn det er for menn? En hypotese avledet av dette spørsmålet er at det eksisterer en kvinnekultur og en mannskultur preget av ulike holdninger: at kvinner kan være mer støttende enn menn til at det er bra å være hjemme med sykemelding. Menn vil da i større grad vektlegge at det er bra å komme raskt tilbake i jobb (Hellevik mfl., 2019). De fleste studiene som har undersøkt kvinners og menns holdninger til sykefravær, finner imidlertid ingen forskjeller i holdninger (Løset mfl., 2018; Hauge & Ulvestad, 2017; Hauge mfl., 2015). Hellevik mfl. (2019) finner imidlertid at kvinner i litt større grad enn menn ser ut til å akseptere «uberettiget» sykefravær, det vil si sykefravær i situasjoner der dette ikke er berettiget ut fra medisinske vilkår.

Oppsummert viser forskningen altså at når de ulike hypotesene testes, gjenstår likevel en uforklart forskjell. Mastekaasa (2016) har gjennomgått en rekke studier av kvinners sykefravær og konkluderer med at det er vanskelig å finne enkeltstående årsaker som kan forklare at kvinner har høyere sykefravær enn menn. Hans konklusjon er at kjønnsforskjeller i sykefravær i stor grad skyldes forhold utenfor både arbeid- og familieliv, og at sykefraværet kanskje heller handler om forskjeller i helsetilstand og sykdomsadferd. Nossen (2019) argumenterer også for at det er vanskelig å finne en årsak til kjønnsforskjeller i sykefravær, og peker på at kvinner stilles overfor ulike utfordringer i ulike livsfaser. Vår tilnærming er at jakten på tydelige årsaksforklaringer som så langt ikke har ført fram, mest av alt kaller på spørsmålet: Hva er det den hypotesetestende søkingen etter forklaringer ikke får tak i?

I det følgende skal vi se nærmere på sammenhenger slik de kommer til uttrykk i kvalitative empiriske undersøkelser om likestilling og mangfold i arbeidslivet. Vi konsentrerer oss, som tidligere beskrevet, om to ulike kvinners beretninger om hvordan det å bli mødre er en utfordring i en altoppslukende jobb. I de to forskningsprosjektene intervjuene er hentet fra, ble det gjennomført intervjuer med både kvinnelige og mannlige arbeidstakere. Vi finner i disse intervjumaterialene en tendens til at kvinner snakker om det å bli foreldre og hvordan dette påvirker lønnsarbeidet, som mer motsetnings- og konfliktfylt enn det menn gjør. De to intervjuene vi har valgt ut, eksemplifiserer dette.

Det første empiriske eksempelet er hentet fra et forskningsprosjekt om mangfold og inkludering blant ansatte ved Universitetet i Oslo (Bråten & Mikalsen, 2022). Her ble det gjort kvalitative intervjuer med et utvalg akademisk og teknisk/administrativt ansatte (26 i alt). Blant de akademisk ansatte er det mange som beskriver et grenseløst arbeid langs tre dimensjoner: tid, sted og oppgavenes karakter. De er drevet av nysgjerrighet, lidenskap og også glede i forhold til forsknings- og undervisningsarbeidet. Arbeidsoppgavene knyttes til identitet og mening i livet. Og oppgavene er med dem nærmest døgnet rundt, uavhengig av hvor de befinner seg. Men at arbeidet oppleves grenseløst, skyldes også strukturelle krav og betingelser knyttet til universitetet som institusjon. Universitetssektoren er preget av en høy andel midlertidige stillinger og av internasjonalisering. Kampen om de faste akademiske stillingene omfatter søkere fra hele verden. Dette er kombinert med en målstyringsstruktur på institusjonsnivå med standardiserte krav om å publisere artikler – helst i høyt rangerte internasjonale tidsskrifter, skaffe forskningsfinansiering, inngå i internasjonale forskernettverk og «produsere» et høyt antall uteksaminerte studenter. Disse målene skaper en insentivstruktur som er virksom også på individnivå. Noe som bidrar til at arbeidsmengden for den enkelte akademisk ansatte beskrives som ikke enkel å håndtere innenfor rammene av den norske normalarbeidsdagen. I tillegg kommer at det å inngå i et internasjonalt arbeidsmarked gjør nasjonale velferdsgoder som skal legge til rette for å kunne kombinere jobb og familie, som omfattende foreldrepermisjonsordninger og regulert arbeidstid, mindre virkningsfulle enn innenfor et nasjonalt arbeidsmarked.

Grenseløs arbeidstid er ikke enkelt å kombinere med familie. Barn representerer en særlig utfordring. En kvinnelig professor snakker slik om livet sitt før og etter at hun fikk barn:

Denne kvinnelige professoren er svært glad i faget sitt og i arbeidsoppgavene sine. Hun er motivert av egen nysgjerrighet og har et indre «driv». Samtidig møter hun omfattende ytre krav i arbeidsforholdet. Hun trenger timer nok for å gjøre jobben sin «så bra som man burde». Verbet burde gir assosiasjoner til eksterne krav, til noe man ikke nødvendigvis selv ønsker. Men bruken av burde kan også – gitt gleden over arbeidet – referere til krav hun selv stiller til egen innsats. Henvisningen til nok timer vitner om at hverdagen har et timeregnskap, og det er et skille mellom før og etter at hun ble mor. Barn innvarslet en ny døgn- og ukerytme. Hun må hjem, fordi hun vil være samme med familien sin. Og hun vil skjerme hjemmelivet fra jobblivet. Det er en utfordring når hun i prinsippet er tilgjengelig overalt, og i tillegg føler på et tydelig burde i forhold til jobbtimer. Kanskje henger det også igjen noen arbeidsvaner fra før hun fikk barn. Denne arbeidstakeren er imidlertid opptatt av at de gamle arbeidsvanene ikke nødvendigvis var sunne. «Gudskjelov», sier hun, om de nye arbeidsvanene som innebærer at det ikke lenger jobbes tidlig og sent de fleste av ukas dager og sjelden tas ordentlig fri. I henvisningen som gjøres til at det er «sunt» å avbryte arbeidsdagen tidligere, kan det ligge en bekymring for at man faktisk kunne bli syk av de gamle arbeidsvanene. Normalarbeidsdagen er tross alt begrunnet med både levekår og helse. Men i henvisningen til «sunt» kan det også ligge en tilleggsbetydning: at alltid å jobbe og alltid være tilgjengelig ikke er en tilværelse denne professoren egentlig ønsker seg, at det rett og slett ikke er slik mening og lykke oppnås.

Vårt andre eksempel er hentet fra dagligvarehandelen, fra et forskningsprosjekt om inkludering og mangfold i en større dagligvarekjede (Bråten & Jensen, 2018). Kjeden er organisert som en franchisebasert virksomhet. Dette innebærer at øverste sjef i hver enkelt butikk er franchisetaker og selvstendig næringsdrivende. Vedkommende driver sin virksomhet innenfor konsernets rammebetingelser med et stort ansvar for omsetning og for ansatte, i tillegg til å betale en avgift til konsernet. Vi intervjuet 35 franchisetakere og butikkansatte i prosjektet. Følgende sitat er hentet fra et intervju med en kvinnelig franchisetaker som blir spurt om hva hun tror er årsaken til at andelen kvinnelige franchisetakere på det tidspunktet studien ble foretatt, var lav:

Denne kvinnelige franchisetakeren reflekterer over hvordan det er kjønnede normer knyttet til forholdet mellom det å få barn og ha familie, på den ene siden, og en til tider altoppslukende jobb, på den andre. Barn betyr en forskjell for kvinners jobb- og karriereforhold på måter som ikke gjøres gjeldende for menn. Når tidsregnskapet ikke går opp, kan menn velge å prioritere jobben framfor barna, det kan ikke kvinner, mener hun, noe som gjør at kvinner må finne kombinasjoner eller velge en av delene bort. Denne lederen hadde derfor gjort et valg, hun hadde ikke bare valgt karriere, hun beskriver det som at «jeg er karriere». Karrieren var ikke bare noe hun bedrev, den var hovedsaken i hennes livsprosjekt og dermed noe hun var. Dette er, framgår det av resten av dette intervjuet, noe hun etter hvert revurderer. Hun finner ut at det er mulig å kombinere barn og karriere ved å delegere oppgaver på jobb. Dermed snakker hun om denne fasen i retrospekt, det var slik hun var – og hun har altså også reflektert over hvorfor det var slik.

Er disse to kvinnenes refleksjoner rundt jobb og familie et godt eksempel, når kvinners sykefravær er tema? De representerer ekstremutgaver sammenlignet med de fleste kvinnelige – og også mannlige – arbeidstakere. Normalarbeidsdagen henter tross alt sitt navn fra normalen. Det er ikke normalt å jobbe så mye som disse to gjør. De to kvinnene synliggjør hvordan lidenskapen for arbeidsoppgavene skaper en indrestyrt trang til å bruke mye tid og krefter på lønnsarbeidet. Det er med andre ord ikke alltid slik at tidskonfliktene skapes av ytre krav alene. Samtidig synliggjør de to utdragene fra intervjuene at de er del av institusjoner, en dagligvarekjede og et universitet, som stiller krav om høy produksjon, og hvor det er kulturelle forventninger om å bruke mye tid på jobb. Butikksjefen snakker om en særskilt livsstil knyttet til dagligvarekjeden: en måte å forstå seg selv og sitt liv på som er innvevd i et script for hvilke prioriteringer man bør foreta. Kombinert med samfunnsskapte normer om hva som er «passende» for en kvinne, kontra for en mann, kan dette bli krevende på måter som ikke er helsefremmende. Tilsvarende refererer professoren til at en arbeidsstil der man er tilgjengelig hvor-som-helst og når-som-helst, ikke er sunn.

Men merk at det ikke er situasjonen nå – etter at hun fikk barn – professoren refererer til som lite sunn. Det er situasjonen før hun fikk barn, da hun jobbet de fleste av døgnets våkne timer. Hennes «gudskjelov» er knyttet til endringen barn innebar i hennes liv. Barn skaper krav som veier så tungt at de kan utligne de indre og ytre grenseløse jobbkravene. Professoren «reddes» i en viss forstand av moderskapet. Butikksjefen velger barn, til tross for at hun egentlig hadde bestemt seg for det motsatte, jamfør «jeg er karriere».

Disse to finner – ikke uten daglige utfordringer – former for livsbalanse. Gjennom det illustrerer de to empiriske eksemplene utfordringer knyttet til balanse i eget liv som vi tenker er grunnleggende for å forstå kvinners helse, uhelse og sykefravær. Dette er komplekse forhold. Det handler om hvordan samfunnsbaserte normer for hvordan en kvinne bør leve sitt liv, møter strukturelle krav i konkurransebaserte virksomheter kombinert med individuell lyst til å forfølge kunnskaps- og karriereambisjoner. Slike sammenhenger fanges ikke nødvendigvis gjennom spørreundersøkelser eller registerdata. Og merk at utfordringene som beskrives i intervjuene, snakkes om som individuelle. De knyttes til egen evne til å avstemme indre driv, ønsker og motivasjoner og ytre krav.

Intervjuene synliggjør, slik vi tolker dette, særlig to hovedutfordringer hva livsprosjekter og hverdagsorganisering angår: 1) Opplevelsen av at det stilles andre krav til mødre enn det gjøres til fedre når det gjelder å prioritere tid og krefter til omsorg for barnet. Kvinners rom for å delegere bort omsorgsoppgaver til andre framstår som mindre enn menns. 2) At det er enkeltindividers oppgave å forene motstridende indre og ytre krav og ambisjoner/lyst.

Kombinasjonen av disse to utfordringene kan opplagt bidra til hverdager som ikke går opp, og som både praktisk og empatisk kan skape fysiske og psykiske utfordringer. Hvordan kan teori bidra til å fortolke, forstå og om mulig møte disse utfordringene?

Industrisamfunnets politiske og kulturelle ideal om og praksis med den hjemmeværende mor og forsørgende far er for lengst forlatt. Likestillingspolitikken har gjennom de siste tiårene tilrettelagt for at mødre og fedre skal dele omsorgsoppgaver og lønnsarbeid, gjennom foreldrepermisjoner og tjenestetilbud (NOU 1995: 27; NOU 2012: 15). Like fullt er det altså fortsatt slik at kvinner i større grad enn menn tilpasser lønnsarbeid med familie gjennom et utstrakt deltidsarbeid (Ellingsæter & Jensen, 2019). Slik tydeliggjøres en vedvarende tidskonflikt. Men konflikten mellom familie og lønnsarbeid handler ikke utelukkende om tid. Harriet Holter (1962) beskrev ved inngangen til 1960-tallet hvordan det også forelå en psykososial konflikt: Yrkesrollen ble til en viss grad betraktet som ukvinnelig, den utfordret kvinners tilskrevne roller som datter, søster, ektefelle og mor. I tillegg utfordret den kulturelle stereotypier om kvinnelighet. Tidsklemmen kunne løses gjennom forhandlinger. Identitetskonflikten skapt av tydelige forventninger var verre å løse. Sosiologen Anne Lise Ellingsæter (2016) følger opp fem tiår senere ved å peke på at det i dag ikke er så mye kvinneligheten som utfordres av kvinners deltakelse i lønnsarbeid, men at det fortsatt finnes hindre etablert av forventninger til hva det vil si å være «den gode mor». Hun framhever at samfunnets økte vekt på barns rettigheter og behov stiller nye krav til foreldre – og særlig mødre. Moderskapet framstår som «tiltagende grenseløst» (Ellingsæter, 2016, s. 49). Begrepet «barnesentrert» brukes om samfunn der barn har individuelle rettigheter, der voksne anerkjenner barn som individer med bestemte interesser og behov, og hvor barn er sosiale aktører i egen rett. Norge er i særklasse et slikt samfunn (Hennum, 2015). Ulike velferdstjenester gir støtte i foreldreskapet, samtidig er det en normativ plikt å yte god og riktig omsorg, og denne plikten er i praksis langt mer omfattende for mødre enn for fedre (Ellingsæter, 2016, s.47). Selv om det også er forventninger til deltakende fedre, viser empiriske studier at fedre i større grad kan velge hvor involvert de vil være i familieforpliktelser og omsorgsansvar (se for eksempel Halrynjo & Lyng, 2010). De kan altså, slik butikksjefen i vårt intervju-eksempel viser til, delegere bort omsorgsarbeid for å få den nødvendige tiden til lønnsarbeidet. Dette finnes det rom for. Normer er endret, og fedre deltar mer i omsorgsarbeidet, men det er fortsatt ulike forventninger til å være far kontra mor.

Professoren og butikksjefen snakker om hvordan forene omsorg og lønnsarbeid på måter som tydeliggjør at dette er deres individuelle prosjekt. De snakker ikke om å endre rammebetingelsene. De snakker ikke om hvordan universitetet og dagligvarekjeden har et ansvar for å endre organisering, kultur og produksjonskrav slik at disse institusjonene i større grad kan romme mennesker med flere ønsker for og forpliktelser i livet. Hvordan kan en slik individualisering av ansvar forstås? Sosiologen Eva Illouz (2007) tilbyr en teori om samfunnsforholdene som rammer inn vår tids individualiserte tilnærminger og praksiser. Hun tar et historisk utgangspunkt: kapitalismens framvekst i Vesten og etableringen av det vi kjenner som industrisamfunnets skille mellom den private og offentlige sfæren, et skille som også var kjønnet. Mens menn og maskuline idealer dominerte i den offentlige sfæren – i arbeidslivet, dominerte kvinner og de feminine idealene i den private sfæren – i foreldreskap og omsorg. Men, argumenterer Illouz (2007), lanseringen av psykoanalytiske perspektiver for å forstå mennesker og samfunn, ved inngangen til 1900-tallet, innvarslet en ny emosjonell stil – det vil si en ny måte å relatere til seg selv og til andre på. Denne nye stilen ble etter hvert innflytelsesrik i både det private og det offentlige. Eva Illouz kaller dette en terapeutisk kultur med vekt på mellommenneskelig forhold og den enkeltes følelser. Kommunikasjon blir en avgjørende ferdighet. Noe som er forsterket i postindustrielle økonomier preget av hierarker og konkurranse, men også flere arbeidsplasser innenfor tjenesteyting og service. I et slikt arbeidsmarked passer psykologiens vektlegging av relasjoner og kommunikativ kompetanse som hånd i hanske, mener Illouz (2007). Samtidig bidrar, argumenterer Illouz (2007), psykologiske perspektiver til å sette individuelle arbeidstakeres kunnskap, personlighet og hvordan de relaterer til andre, i fokus. Oppmerksomheten om strukturelle betingelser, maktforskjeller og sosiale klasseforskjeller reduseres tilsvarende.

I den private sfæren mener Illouz (2007) dessuten at feministiske tilnærminger bidrar til å forsterke de psykologiserende tendensene. Kvinner blir i dag forventet å beherske omsorg og oppfostring, men også å ha autonomi og selvtillit. Emosjoner som skyld, skam, anger, sinne og frustrasjon skal settes ord på, slik at misforståelser kan ryddes av veien og løsninger forhandles fram innenfor rammene av familien. Erfaringer som tidligere var ansett som private, bør i tillegg tas ut i offentligheten, en feministisk hovedtese var, og er, å gjøre det private politisk. Men løsningene som tilbys, er ikke lenger politiske og fellesskapsorienterte. Kvinner oppfordres, argumenterer Illouz (2007), til å gjøre seg selv til objekter for egne undersøkelser, for slik å bli klar over egne mål, preferanser og motiver. Og å bli i stand til å gjøre opplyste og selvstendige valg, gjerne basert på selvhjelpsråd og kost–nytte-analyser.

Det synliggjøres et paradoks. Feminismens mantra om at det personlige er politisk, var en invitasjon til å løfte utfordringer ut av familien og over i offentligheten for så å finne felles politiske løsninger. I stedet hevder altså Illouz (2007) at individuelle kvinner overlates til seg selv og generelle selvhjelpsråd. Dette er teoretiske betraktninger fundert i samfunnskontekster utenfor de nordiske velferdsstatene, i kontekster hvor likestillingspolitikk ikke har etablert fellesskapsløsninger som offentlig betalte foreldrepermisjoner, rett til fri ved barns sykdom, rett til barnehage og tilbud om skolefritidsordning. Samtidig kan sitatene fra professoren og butikksjefen, som begge er sysselsatt i norsk arbeidsliv, fortolkes i lys av teorier om en individualisert terapeutisk kultur. De ønsker å være mødre, samtidig som de vil forfølge profesjonelle ambisjoner i et yrkesliv med tydelige produksjonskrav. Dette er noe de selv tar ansvar for å forene. De har mulighet til det, fordi de er i stillinger forholdsvis høyt oppe i stillingshierarkiet i sine bransjer. Det gir dem et visst handlingsrom. Professoren kan skape seg en mindre tidskonsumerende og kanskje mer tidsintensiv arbeidsstil. Butikksjefen kan delegere oppgaver på jobb. Det er rom for endringer i den omfattende tidsinvesteringen de tidligere har sett på som helt nødvendig i den profesjonelle delen av sin tilværelse. De aller fleste kvinnene i arbeidslivet har ikke dette handlingsrommet til individuelt å kunne endre vilkår de jobber under. En stipendiat eller butikkmedarbeider med karriereambisjoner eller ganske enkelt et ønske om å strekke til både på arbeidsplassen og i hjemmet vil derfor kontinuerlig måtte streve med å få tidsregnskapet til å gå opp. De kan ikke selv intervenere i mengden oppgaver eller arbeidstid, med mindre deltid da velges som en individualisert løsning.

Dessuten, Holter (1962), Ellingsæter (2016) og Illouz (2007) er alle opptatt av hvordan forventninger og følelser spiller en rolle. Tidsorganisering er ikke alt, det handler også om hva som kjennes riktig å gjøre. «Det riktige» blir til gjennom forventninger skapt av andre og av den enkelte selv. Tid og emosjoner henger i tillegg sammen i et samfunn som har det Ellingsæter (2016) beskriver som barnefokus. Da er tid investert i barnet en tydelig forpliktelse, og, virker det som, for kvinner mer enn menn. Kvinner forventes, argumenterer Illouz (2007), å ha kompetanse og emosjonelle strategier som gjør dem i stand til å fikse motsetninger og konflikter i sitt individuelle livsprosjekt. Det store spørsmålet er: Hvordan i praksis å få til dette uten å «forstrekke seg» med fysisk og/eller psykisk trøbbel – og sykemelding, som et individualisert resultat? Kanskje er det ganske enkelt ikke mulig.

Måten kvinners sykefravær søkes årsaksforklart, bidrar ytterligere til å individualisere problemet. Årsakene søkes i kvinnens helse, i kvinnens organisering av sitt liv, i kvinnens valg av yrke, i kvinnes holdninger til sykefravær. Vårt argument er at årsakene ikke kan finnes med utgangspunkt i det enkelte kvinneindivid. De bør søkes etter i produksjonsforhold og kulturelle forventninger og i tendensen til å individualisere konsekvensene av disse.

Vi etterlyser utforskende, fortolkende og sammensatte forskningstilnærminger til kvinners sykefravær, som et avgjørende tillegg til hypotesetesting bygget på enkeltelementer i individuelle kvinners liv. Hypotesetestende studier bygger i tillegg på en forståelse av problemet sykefravær som noe det er mulig å forklare ved hjelp av tydelige årsakssammenhenger. Det må skyldes kvinners helse, eller at de er dobbeltarbeidende, eller måten arbeidet er organisert på, eller kvinners holdninger til sykemeldinger. Alternativt kombinasjoner av disse.

Men enkelte faktorer forklarer ikke det hele. Det behøver ikke bety at disse faktorene ikke betyr noe (jf. Mastekaasa, 2016), men at hele problemstillingen er mer kompleks enn det som lar seg avdekke gjennom en forholdsvis enkel tilnærming til forholdet mellom årsak og virkning.

Det paradoksale er at en entydig «tro» på årsakssammenhengene synes å stenge for utforskende og fortolkende tilnærminger som er mer sammensatte og komplekse, og som krever andre teoretiske og metodiske opplegg. Hvorfor ikke intervjue kvinner i ulike posisjoner i stillingshierarkier om det å kombinere ulike deler av livet – jobb, familie og egentid, og utfordringer med å avstemme indre driv, ønsker og motivasjoner – og ytre krav? For deretter å fortolke, empirinært og teoretisk, deres erfaringer individuelt, men ikke minst som uttrykk for hvordan produksjonskrav, arbeidets organisering og kulturelle forventninger skaper hverdagsliv som er praktisk, men også emosjonelt, krevende å håndtere.

Det er strukturelle forhold i arbeidslivet som bidrar til å skape betingelser, praksiser og individuelle tilpasninger som ikke er sunne for den enkelte arbeidstakeren uavhengig av kjønn. Men det finnes også kjønnsforskjeller i individuelle følelser, motiver og praksiser. Det er fortsatt kjønnsforskjeller i hvordan den enkelte er preget og sosialisert til å møte forventninger i privatlivet, i arbeidslivet og i skjæringspunktet mellom disse to delene av livet. Antakelig er det i dette skjæringspunktet det må letes etter hvordan kvinners helse påvirkes og håndteres av dem selv og av helsevesenet, på måter som skaper høyere sykefravær blant kvinner enn blant menn.