1. Kunsten å utfordre et hvitt kulturelt overklasseblikk: historier om synlige minoritetskunstneres interaksjoner med portvoktere1
Sammendrag
Sammendrag
Hvordan opplever synlige minoritetskunstnere som har lyktes med å trenge igjennom kulturfeltets nåløye, interaksjoner med portvoktere? Denne studien viser hvordan portvokteres klassede og rasialiserte erfaringer, uttrykt gjennom deres hvite kulturelle overklasseblikk, kan skape institusjonell hvithet i feltet. Dette bidrar til at kunstnere som har brutt gjennom ‘det hvite glasstaket’, er begrenset i deres arbeid, da de må beherske kunsten å utfordre blikket innenfor feltets etablerte normer.
Nøkkelord
Abstract
How do visible minority artists who have successfully entered the Norwegian cultural field experience their interactions with gatekeepers? This study reveals how gatekeepers’ classed and racialized experiences, expressed through their white cultural upper class gaze, can create institutional whiteness within the field. This constrains artists who have broken through the ‘white glass ceiling’ in their work, as they must master the art of challenging this gaze within the established field norms.
Keywords
Introduksjon
Først fikk jeg negative svar fra flere forlag, de sa at ingen ville tro på det jeg hadde skrevet, enda jeg ganske enkelt hadde gjengitt barndommen min. Det er merkelig – disse redaktørene befant seg så langt borte fra den virkeligheten jeg skildret at de ikke trodde den eksisterte, at barnet jeg hadde vært ikke hadde eksistert, de sa at så mye fattigdom og vold kunne ikke eksistere i Frankrike.2
Edouard Louis’ beskrivelse av hvorfor flere forlag avslo den første romanen hans, belyser hvordan redaktørers kulturelle overklasseposisjon former hvilke historier de anser som troverdige. Dette illustrerer makten redaktører har til å forvalte narrativer om samfunnet. Det Louis ikke tematiserer, er hvorvidt redaktørene ville lest historien som sannferdig hvis han ikke var hvit. Ville deres ‘troverdighetsvurdering’ vært annerledes? Det antyder intervjuer med 32 norske kunstnere som er synlige minoriteter.3 De arbeider med ulike kulturuttrykk, og portvokterne de møter, har dermed ulike stillingstitler. Gjennom kunstnernes beretninger om møte med et ‘hvitt blikk’ tegnes et bilde av hvordan både klassebakgrunn og hvithet kan forme portvokteres troverdighetsvurdering. I dette kapittelet utforskes først kunstnernes beskrivelse av det hvite blikket, for deretter å analysere hvilket rom kunstnerne har til å utøve motstand. Studien gir innsikt i hvordan klassede – og rasialiserte – erfaringer kan skape institusjonelle barrierer som hindrer mangfold i det norske kulturfeltet.
Teoretiske perspektiver
Feltet for kulturell produksjon
Louis insinuerer at portvokteres vurdering av ‘troverdige historier’ påvirkes av deres klassebakgrunn. Dette kan leses som en referanse til Bourdieus teori om feltet for kulturell produksjon.4 Bourdieu argumenterte for at kunst ikke utelukkende er et resultat av individuell kreativitet, men er formet av produksjonskonteksten. Kulturfeltet anses som en begrenset maktarena der medlemmer konkurrerer om å definere kulturell kapital – med andre ord hvilke kulturelle praksiser som skal gis legitimitet.5
Etablerte kunstnere besitter relativt mer kulturell kapital enn andre og betraktes derfor som sentrale aktører i kulturfeltet. De forhandler om hvilke kulturelle praksiser som skal verdsettes, og er derfor involvert i den bredere produksjonen, reproduksjonen og legitimeringen av ulikhet. I lys av dette argumenterer Bourdieu for at kunstnere og særlig portvoktere tilhører den kulturelle overklassen.6 For selv om kunstnerkarrierer kan være preget av ustabilitet, er kunstnere likevel i en maktposisjon der de kan påvirke sosiale hierarkier.7 Grad av etablering varierer blant studiens deltakere, men alle bidrar (i ulik grad) til å forme den legitime kulturen gjennom sin tilknytning til anerkjente norske kulturinstitusjoner.
Kulturell kapital kan manifesteres i mennesker gjennom deres habitus – et sett (hovedsakelig) permanente kulturelle disposisjoner som påvirker måten folk er, ser, handler og tenker på.8 Habitus gir mennesker en sosial orientering, en følelse av tilhørighet og er veiledende for atferd i sosiale situasjoner.9 Disposisjonene er relativt stabile, men kan uttrykkes ulikt avhengig av hvilket felt enkeltpersoner befinner seg i.10 I tilfellet med redaktørene som vurderte manuset til Louis, kan man argumentere for at deres felles klasseposisjon resulterer i lignende opplevelser av verden som veileder deres vurderinger av troverdighet eller kvalitet.
Studier fra Storbritannia, Belgia og Norge fremhever viktigheten av å beherske disposisjonene til den kulturelle overklassen for å oppnå en posisjon i kulturfeltet.11 Disse studiene tematiserer imidlertid sjelden rasialisering til tross for at personer rasialisert som hvite er overrepresentert i feltet.12 Britisk forskning antyder at rasialiserte oppfatninger av ‘talent’ og ‘autensitet’ påvirker kulturprodukter og skaper ekskluderende mekanismer for synlige minoriteter.13 Hvordan klassebakgrunn og rasialisering former det norske kulturfeltet, er et empirisk spørsmål som vil undersøkes i denne studien.
Rasialisert habitus, hvitt blikk og institusjonell hvithet
Litteraturviter Tonje Vold argumenterte i tråd med flere anerkjente forskere innenfor kritiske hvithetsstudier da hun skrev at hvitheten må anerkjennes slik at vi kan få en bedre forståelse av rasialiserte strukturer i Norge.14 Et sentralt og omdiskutert spørsmål er imidlertid hvordan man skal forstå hvithet.15 Å utforske den sosiale betydningen av hvithet er spesielt viktig i analysen av disse intervjuene, ettersom noen av deltakerne brukte begrepet ‘hvitt blikk’ for å beskrive interaksjonen med portvoktere. Andre benyttet ikke begrepet eksplisitt, men beskrev et lignende fenomen. Derfor er det avgjørende at analysen utforsker deltakernes forståelse av ‘det hvite blikket’, og hvordan de opplever at det skaper ulikhet i kulturfeltet.
En empirisk forankret utforsking av hvithet samsvarer med Ahmeds fenomenologiske tilnærming, der hvithet forstås som en sosial kategori forankret i erfaring. «Hvithet kan beskrives som en pågående og ufullendt historie, som styrer spesifikke kropper i spesifikke retninger, og påvirker hvordan de ‘tar opp plass’», skriver Ahmed.16 Å forstå hvithet som en ‘orientering’ av mennesker i sosiale situasjoner, noe som former sosial handling, samsvarer med Bourdieus forståelse av habitus.17
Forskere har dratt nytte av hvordan disse begrepene delvis overlapper, og argumentert for en ‘rasialisert habitus’.18 Richards og kollegaer skriver at en rasialisert habitus refererer til rasialiserte erfaringer som innprentes i mennesker gjennom rasialiserte skript for tenkning og handling.19 Konteksten hvor folk befinner seg, er imidlertid ofte orientert mot mennesker rasialisert som hvite, noe som tillater dem å opprettholde sine tilsynelatende universelle verdensanskuelser og kreve at synlige minoriteter tilpasser seg disse. Denne forståelsen av en rasialisert habitus vektlegger den sosiale prosessen som gjør at personer blir hvite, en prosess som former hvordan de opplever seg selv, andre og verden.
Et ‘hvitt blikk’ kan dermed forstås som et uttrykk for en hvit habitus. ‘Det hvite blikket’ er bare én epistemisk linse man kan se verden gjennom, men å fortolke verden på denne måten har blitt oppfattet som ‘objektivt’ på grunn av den historiske anerkjennelsen dette blikket har høstet.20 Dette har bidratt til at individer rasialisert som hvite antar at deres erfaringer, verdier og normer er universelle, og dermed nedvurderer de erfaringene til synlige minoriteter.21 Det hvite blikket tillegger også synlige minoriteter egenskaper basert på fysiske kjennetegn slik som hudfarge.22 Med andre ord, det hvite blikket rasialiserer synlige minoriteter.23 Det er samtidig viktig å fremheve at majoritetens hvite blikk også rasialiserer dem selv, da betydningen av (ikke-)hvithet skapes relasjonelt.24
Rasialisering gjennom et hvitt blikk kan bli et iboende trekk ved ulike institusjoner. Ahmed har referert til dette fenomenet som ‘institusjonell hvithet’.25 Institusjonell hvithet kan forstås som en strukturell manifestering av et hvitt blikk i en arena dominert av personer med en hvit habitus. I denne konteksten favoriseres den hvite erfaringen, noe som kan skape institusjonelle strukturer som (bevisst eller ubevisst) ekskluderer synlige minoriteter. Den hvite habitusen former med andre ord feltets logikk, noe som kan trigge en opplevelse av ‘dobbelt bevissthet’ hos synlige minoriteter og påvirke deres mulighet til å ‘ta plass’.26
Dobbelt bevissthet viser til synlige minoriteters evne til å se seg selv både fra sitt eget perspektiv og gjennom majoritetens øyne.27 Denne bevisstheten kan skape indre konflikt, da de må balansere egen selvoppfatning og majoritetsoppfatningen som pålegges dem. Synlige minoriteter kan respondere på sin doble bevissthet ved å adoptere visse aspekter av hvithet for å oppnå anerkjennelse, men tidligere studier viser at synlige minoriteter også har muligheten til å utfordre et hvitt blikk.28
Kritikere har ofte påpekt risikoen for å essensialisere ‘den hvite opplevelsen’ innenfor kritiske hvithetsstudier.29 Til tross for at det finnes blindsoner knyttet til teoriseringen av hvithet og klasse, har noen forskere undersøkt hvitheten knyttet til de øvre klassesjiktene. For eksempel har studier vist hvordan reproduksjonen av et hvitt blikk er knyttet til løftet om sosial mobilitet.30 Dermed virker tilegnelsen av en spesifikk form for hvithet nødvendig for å oppnå legitimitet, nemlig hvitheten assosiert med disposisjonene til den kulturelle overklassen.
Det norske kulturfeltet
Norge fremstilles ofte som et egalitært samfunn upåvirket av den europeiske kolonialismen.31 I lys av denne nasjonale selvforståelsen kan man vurdere hvorvidt Louis’ beskrivelse av den franske kulturbransjen er relevant i en norsk kontekst. Forskningen peker i retning av at den norske kulturbransjen til dels ligner andre vestlige land når det gjelder for eksempel manglende mangfold.32 De ulikhetsgenererende strukturene virker å ha et transnasjonalt preg.
Den norske dramatikeren Camara Lundestad Joof har tidligere argumentert for at kunsten er litt friere for noen enn for andre, og har kritisert det norske kulturlivet for å reprodusere utdatert tankegods og dermed opprettholde diskriminerende strukturer.33 Flere andre norske kunstnere som er synlige minoriteter, har også rettet oppmerksomhet mot hvordan kulturbransjen er ‘blendahvit’, og hvordan dette innskrenker deres mulighetsrom.34
Blendahvitheten har motivert kunstnere, aktivister og ideelle organisasjoner til å iverksette tiltak for et mer inkluderende kulturliv.35 Flere av disse har spilt sentrale roller i bevisstgjøringen av politikere om problematikken, og de har argumentert for viktigheten av å innføre statlige mangfoldstiltak. Det har blitt ansett som særlig presserende at staten engasjerer seg for å fremme et inkluderende kulturliv, ettersom det norske kulturfeltet er sterkt subsidiert.
Omfanget av statlig finansiering er et aspekt som skiller det norske kulturfeltet fra kulturfelt i andre vestlige land.36 Allerede 1997 fastslo en regjeringsrapport at innvandreres deltakelse i kulturfeltet er et viktig integreringsinitiativ, da kulturlivet skal gjenspeile mangfoldet i befolkningen.37 Begrepet ‘mangfold’ har ulike betydninger avhengig av kontekst. I norske kulturinstitusjoner har det hovedsakelig handlet om ‘etnisk mangfold’ med et særskilt fokus på personer rasialisert som ‘ikke-europeiske’ eller ‘ikke-hvite’. Andre typer mangfold, som for eksempel seksuelt mangfold, har nylig blitt inkludert i større grad. Det er imidlertid sjelden at klassebakgrunn er eksplisitt nevnt i tiltakene.38
Ett eksempel på et statlig initiativ er Mangfoldsåret i 2008, som omfattet alt fra frie grupper til tradisjonelle institusjoner.39 Flere år senere ble Kulturrådet utnevnt som nasjonal koordinator for ‘mangfold, inkludering og deltakelse i kultursektoren’.40 Mangfoldstiltakene inkluderer også tildeling av ekstra finansiering og støtte til ulike organisasjoner, som for eksempel TrAP. En rapport fra 2022 viste at 87 prosent av kulturinstitusjoner har implementert mangfoldstiltak rettet mot ansatte og publikum.41 Effektiviteten av disse tiltakene er imidlertid understudert og omdiskutert.
De få undersøkelsene som er gjennomført, indikerer en svak økning i mangfold blant kunstnere de siste årene, men minimal endring blant portvoktere.42 Det er viktig å understreke at disse undersøkelsene er noe uklare, ettersom flere av dem delvis reflekterer en fargeblind diskurs. Konsekvensen er at ulike kategorier brukes for å ‘måle’ mangfoldet, som for eksempel ‘utenlandskklingende navn’. Det sier ikke nødvendigvis noe om hvor inkluderende feltet er overfor synlige minoriteter.
Homogeniteten blant portvoktere virker imidlertid uendret uavhengig av hvilke kategorier man tar i bruk for å ‘måle’ mangfoldet. I en forskningsrapport argumenterer Lien for de problematiske aspektene ved homogeniteten blant portvoktere, gitt deres innflytelsesrike rolle i vurderingen og finansieringen av prosjekter.43 I forlengelse av dette ønsker jeg å undersøke hvordan homogeniteten blant portvoktere – med fokus på både ‘hvithet’ og klasse – kan bidra til skjev rekruttering sett fra synlige minoritetskunstneres perspektiv.
Metodevalg
Jeg ønsket å intervjue kunstnerne med tre fellestrekk. De skulle være: praktiserende, tilknyttet en kulturinstitusjon (f.eks. kontrakt med forlag, teater eller student ved kunsthøyskole), og være synlige minoriteter (f.eks. navn, hudfarge, hårtype). Det skulle være rom for mangfold på tvers av kulturuttrykk, kjønn, alder og etnisitet/‘rase’. Valget var delvis pragmatisk ettersom anonymisering ville blitt vanskelig om jeg satte søkelyset på én kulturfraksjon. Den åpenbare konsekvensen er imidlertid at portvokterne kunstnerne forteller om, har ulike stillingstitler. De jobber for eksempel som redaktører, teatersjefer, produsenter eller i produksjonsselskaper.
Først forsøkte jeg å komme i kontakt med kunstnere under arrangementer om mangfold i kulturfeltet. I tillegg kontaktet jeg kunstnere som var engasjert i offentlige debatter om tematikken. Deltakerne jeg rekrutterte, henviste meg til andre relevante kunstnere. En utfordring med denne tilnærmingen, kombinasjonen av strategisk utvalg og snøballutvalg er potensialet for skjevheter i utvalget. I dette tilfellet kan tilnærmingen ha ført til en overrepresentasjon av kunstnere som er engasjert i offentlige debatter. Det kan imidlertid også speile en generell tendens blant kunstnere, da de har noe lettere tilgang til å uttale seg i media og er mer aktive i offentlige debatter sammenlignet med den generelle befolkningen.
Rekrutteringen resulterte i 40 dybdeintervjuer med 32 kunstnere (8 ble intervjuet 2 ganger, 1 gang i 2018 og 1 gang i 2022). Halvparten av deltakerne identifiserte seg som kvinner. 17 av alle deltakerne var født i Norge, mens 15 innvandret som barn.44 24 deltakere vokste opp i Oslo eller i nærliggende områder. 18 av 32 hadde minst én forelder med høyere utdanning i Norge. Kun 10 av deltakerne bruker kroppen aktivt som en del av kulturproduktet, resten jobber ‘bak kulissene’.
Etter at deltakerne hadde gitt skriftlig samtykke, startet jeg de semistrukturerte intervjuene, som varte i ca. 90 minutter. Jeg spurte om «bakgrunn», «karriere», «kulturbransjen» og «hvithet». De fleste deltakerne brukte ‘hvithet’ som begrep uoppfordret. I de intervjuene hvor deltakerne ikke introduserte begrepet, spurte jeg på slutten av intervjuet om deres refleksjoner rundt journalisters bruk av begrepet ‘blendahvitt’ for å beskrive kulturbransjen.
Majoriteten av deltakerne virket komfortable i intervjusituasjonen, selv om de snakket om sensitive temaer med en hvit forsker.45 Det kan reflektere at de er godt vant med å prate om rasisme med ‘outsidere’, ettersom de deltar i offentlige debatter. Min ‘outsider’-posisjon ble synliggjort da noen deltakere stilte spørsmål ved min innvandringsbakgrunn. Dette muliggjorde refleksjoner rundt hvite og ikke-hvite innvandreres ulike erfaringer med å manøvrere i rom dominert av den kulturelle overklassen. I andre tilfeller posisjonerte de meg som en ‘insider’, da jeg var tilknyttet universitetet, som de mente lignet kulturfeltet. Dette belyser hvordan min posisjon var under kontinuerlig forhandling, og hvordan forskerens synlige og usynlige karakteristikker former intervjudynamikken.46
Ved gjennomlesningen av transkripsjonene oppdaget jeg at flere deltakere brukte begrepet ‘hvitt blikk’ i beskrivelsen av interaksjoner med portvoktere. Andre formidlet lignende opplevelser uten å bruke begrepet. ‘Hvitt blikk’ kan dermed sies å fungere på to nivåer: Det er både en praksiskategori og en analytisk kategori.47 Jeg forsøkte å holde disse atskilt i analysen ved først å utforske deltakernes forståelse av hva et ‘hvitt blikk’ er, for deretter å trekke på teoretiske bidrag. Som et resultat av denne analyseprosessen introduserer jeg begrepet ‘hvitt kulturelt overklasseblikk’. Det er også verdt å merke seg at analysen sentreres rundt kunstnernes oppfatninger av interaksjoner med portvoktere som ikke nødvendigvis gjenspeiler portvokternes opplevelser. Kunstnernes perspektiver er likevel viktig å studere, da de for eksempel er avgjørende for hvordan de vurderer sitt handlingsrom i bransjen.48 Ettersom kulturfeltet er relativt lite, har jeg tatt flere grep for å sikre deltakeres anonymitet i analysen. Dette inkluderer å tildele pseudonymer, endre kjønn og kunstform samt gjøre mindre endringer i intervjusitater.
Møter med ‘et hvitt kulturelt overklasseblikk’
Jeg har tidligere beskrevet hvordan kunstnerne er ulike langs flere dimensjoner, som for eksempel innvandringsbakgrunn, kunstform og klassebakgrunn. På tross av disse forskjellene delte mange en felles opplevelse av at deres kunst måtte imøtekomme et ‘hvitt blikk’. Jeg argumenterer som sagt for at dette blikket analytisk kan defineres som et ‘hvitt kulturelt overklasseblikk’. Delvis grunnet portvokternes posisjon i den kulturelle overklassen, men også basert på kunstnernes forståelse av hva dette blikket innebærer.
Deltakerne forstår dette blikket som portvokternes tendens til å reprodusere stereotypier om synlige minoriteter og de med innvandrerbakgrunn. De opplever at deres kunst må tilpasses dette blikket. Sam, som arbeider innen TV-produksjon, kastet lys over hvem som opprettholder disse forventningene, og hva som karakteriserer et hvitt blikk i kulturfeltet:
Jeg tror [historiene til norske kunstnere med minoritetsbakgrunn] må ha ganske bred appell. […] Forleggerne eller produsentene er så opptatt av det hvite blikket – hvordan dette blikket vil se og lese. [Portvokterne] har det selv. Det er mange som føler at det nå produseres mye [av kunstnere med minoritetsbakgrunn], men de forteller ikke ‘sanne historier’.
Ifølge Sam må kunst produsert av nordmenn med minoritetsbakgrunn appellere til et hvitt blikk, ettersom både portvoktere og (det antatte) publikummet ser verden gjennom denne linsen. Dette begrenser kunstnere med minoritetsbakgrunn fra å fortelle ‘sanne historier’. Sam definerer ‘sanne historier’ som fortellinger frigjort fra portvokteres stereotypiske oppfatninger om synlige minoriteter. Dette antyder at et sentralt aspekt ved det hvite blikket, slik deltakerne opplever det, er rasialiseringen. Flere kunstnere nevnte eksplisitte forespørsler om å inkorporere stereotypiske forestillinger om synlige minoriteter i deres kunstneriske arbeid. Én av dem er manusforfatteren Miriam:
I skrivesessions har folk prøvd å presse inn sine stereotypiske forestillinger om innvandrere i manuset mitt. En gang ville [ansatte i produksjonsselskapet] at jeg skulle inkludere en kjærlighetshistorie. En typisk klisjé: Han er norsk og du er en [utlending]. Det ville vært morsomt hvis du ikke kunne være i et forhold med ham fordi han er norsk. Sånne situasjoner er bare utmattende.
Miriam fremhever hvordan portvokternes blikk innebefatter stereotypiske antakelser om synlige minoriteter. De blir rasialisert som ‘innvandrere’ med en ‘eksotisk kultur’ som oppfattes uforenlig med ‘norsk kultur’. Denne eksotifiseringen av synlige minoriteter som kulturelt annerledes gjentas i Alexas historie. Hun fortalte hvordan redaktøren foreslo at hovedkarakteren, en norsk person som er synlig minoritet, kunne bli skrevet inn i en scene hvor vedkommende spiste ‘etnisk mat’ med venner. Alexa svarte: «Det er ikke hva vi gjør. Vi henger hjemme og spiser sannsynligvis brunost – som jeg elsker. Vi henger ikke sammen på en kulturell måte.»
Kunstnerne uttrykker hvordan et hvitt blikk forventer at synlige minoriteter skal fremstilles som ‘innvandrere’ med en ‘eksotisk kultur’ i kulturelle produksjoner. Deltakerne fortalte imidlertid også om en annen stereotypi som oppstod i samarbeid med hvite kollegaer eller portvoktere: innvandreren som stønadsmottaker. Laura, for eksempel, delte hvordan en kollega foreslo å skrive inn en karakter som mottar velferd for å styrke historiens troverdighet:
Da jeg skrev romanen, hadde vi flere diskusjoner omkring karakterene. En hvit kollega foreslo å ha minst én karakter som mottar velferdsytelser, fordi det ville gjøre historien mer troverdig for leseren.
Lauras opplevelse viser hvordan blikket deltakerne forteller om, også rasialiserer synlige minoriteter som ‘stønadsmottakere’ eller ‘arbeiderklasse’ i tillegg til å rasialisere dem som ‘innvandrere’ med en ‘eksotisk kultur’. Denne assosiasjonen mellom ikke-hvithet og tilhørighet til det lavere klassesjiktet som uttrykkes gjennom portvokteres blikk, virker å ha sin motpart i hvithet og tilhørighet til den kulturelle overklassen. Dette kom blant annet til uttrykk da Kevin snakket om betydningen av kulturell kapital:
Kevin forteller hvordan hans intellektuelle interesse og kunnskap om estetikk (m.a.o. kulturell kapital) gjør at han oppfattes som litt hvitere. Dette antyder at portvokteres blikk assosierer hvithet med disposisjonene til den kulturelle overklassen, mens synlige minoriteter rasialiseres som ‘stønadsmottakere’ eller ‘arbeiderklasse’. Kulturell kapital virker dermed å være sammenvevd med hvithet i feltet. Hvordan portvokteres blikk kan forme feltets struktur, belyses av Ivy. Hun arbeider med teaterproduksjon og kommer fra en middelklassefamilie:
[Portvokterne] er ikke interessert i historier som skildrer innvandreres middelklasseopplevelse. Jeg har et middelklassespråk som jeg lærte hjemme. Likevel forventer de at jeg skal fortelle en arbeiderklassehistorie fordi den oppleves som eksotisk. Det finnes ikke rom for mer nyanserte historier fordi du plasseres i innvandrer- eller minoritetskategorien. Konsekvensen blir at du alltid velger ‘the safe card’. [Fordi] historiene du prøver å fortelle, ikke resonerer med [portvokterne] og deres måte å se verden på. Å spille på ‘idéen om innvandreren’ putter deg på fast track for utstillinger og finansiering.
Ivy underbygger andre deltakeres forståelse av portvokteres blikk som hvitt og klasset, dermed argumenterer jeg for at deltakerne identifiserer et hvitt kulturelt overklasseblikk. Portvokteres blikk rasialiserer synlige minoritetskunstnere, en prosess som ifølge deltakerne pålegger dem spesifikke forventninger. Ivy viser også hvordan disse forventningene virker til å få strukturelle ringvirkninger i kulturfeltet, ettersom portvoktere er i en maktposisjon der de blant annet sitter på pengesekken. Flere deltakere opplever at de ved å appellere til portvokteres blikk, ‘spille opp idéen om innvandrere’, kan øke muligheten for finansiering.
Å tilfredsstille blikket til den kulturelle overklassen handler dermed om mer enn å produsere ‘troverdig’ kunst for portvokterne, det er sentralt for å oppnå en posisjon og bli anerkjent som en legitim aktør i det norske kulturfeltet. Det betyr imidlertid ikke at deltakerne ukritisk føyer seg etter det hvite kulturelle overklasseblikket.
Forhandlinger med et ‘hvitt kulturelt overklasseblikk’
Deltakernes historier viser hvordan portvokteres blikk manifesteres i institusjonelle barrierer, da kulturprodukter er rettet mot erfaringene til personer rasialisert som hvite med en posisjon i den kulturelle overklassen. Samtidig er det viktig å merke seg at deltakerne også fremhever hvordan de utfordrer blikket ved å forhandle om ‘troverdighet’ og ‘autensitet’.
Forhandlingene ble delvis belyst da for eksempel Alexa forklarte kollegaen at synlige minoriteter ikke spiser ‘etnisk mat’ når de henger med venner. Et annet eksempel var Laura, som forklarte redaktøren at karakterer med innvandrerbakgrunn er ‘autentiske’ selv om de ikke mottar velferdsytelser. Deltakernes innvendinger ble i disse tilfellene hørt, og de fikk gjennomslag. Dette uttrykker hvordan kunstnerne motarbeider rasialiseringen av synlige minoriteter i kulturproduksjoner – de utfordrer det hvite kulturelle overklasseblikket.
Ettersom kunstnerne synes å kunne ignorere portvokteres hvite kulturelle overklasseblikk, kan man stille spørsmål ved hvorvidt dette blikket er et uttrykk for institusjonell hvithet som skaper barrierer for synlige minoriteter i det norske kulturfeltet. Det som styrker fortolkningen, er imidlertid at kunstnernes historier belyser hvordan deres mulighet til å utfordre portvokteres blikk er begrenset. Det avhenger av når og hvordan de gjør det, og ikke minst vurderingen av hvilke konsekvenser det kan ha for deres karrierer.
Muligheten til å utfordre blikket virker, for eksempel, til å være delvis betinget av hvorvidt kulturproduktet har blitt antatt. De fleste historiene om å utfordre et hvitt kulturelt overklasseblikk kom frem i situasjoner hvor den overordnede idéen allerede hadde fått støtte fra portvoktere, men hvor man fortsatte å utvikle idéen i samarbeid med portvoktere eller kollegaer. I disse tilfellene hadde kunstnerne en mulighet til å overbevise portvokterne om at deres historier var ‘autentiske’. Kim påpekte hvordan dette ikke er like enkelt når man er i startgropen av et prosjekt:
Når du sender manus til [noen med minoritetsbakgrunn], forstår de potensialet i en idé som stammer fra [en person] med en annen kultur. Det er annerledes når du sender det til [en hvit majoritetsnordmann som vokste opp i forstaden]. [Han] ser ikke nødvendigvis dybden i manuskriptet. [Han] betrakter det kanskje ikke som relevant. [Han] forstår kanskje ikke hva manuskriptet handler om. For [han] er det vanskelig å tro på historien.
Hvorvidt kunstnerne allerede har fått en fot innenfor, virker, i lys av dette sitatet og de andre kunstnernes historier om forhandlingsprosesser, til å være av betydning. Hvordan kunstnerne utfordrer, når de først har fått grønt lys av portvoktere, virker også å være sentralt for hvorvidt de er suksessfulle. Deltakerne opplever nemlig at de må utfordre blikket ved å ‘tilegne seg hvithet’. Dette kommer blant annet til uttrykk da Parker forklarte sin suksess i disse forhandlingsprosessene: «Jeg må alltid filtrere det jeg sier, slik at de forstår mitt synspunkt. Jeg må på en måte snakke gjennom et hvitt filter.»
Parkers bruk av begrepet «hvitt filter» kan minne om plottet i filmen Sorry to bother you, der hovedpersonen – en telefonselger som er synlig minoritet – blir fortalt at han ved å bruke sin ‘white voice’ kan tjene betydelig mer penger. I Parkers historie handler ‘et hvitt filter’ i mindre grad om lingvistiske endringer, men mer om å snakke fra et hvitt perspektiv – eller et hvitt blikk. På dette viset kan han mer effektivt kommunisere sine valg til portvoktere. For eksempel bruker han et ‘hvitt filter’ for å forklare hvorfor han ikke ønsker å spille en slave eller bruke innvandreraksent.
Jeg tolker Parkers utsagn dit hen at han utnytter sin doble bevissthet for å omgå rasialiseringen av synlige minoriteter i egne kulturproduksjoner. Prosessen med å ‘gjøre seg hvitere’ ved å ‘snakke gjennom et hvitt filter’ er noe flere av deltakerne beskriver. De forteller også om hvordan denne tilpasningen oppleves som utmattende, til tross for at den kan være virkningsfull. Leo forklarte for eksempel hvordan det kan hindre kreativiteten:
Hvis vi hadde mer mangfold blant portvokterne, ville jeg ikke måttet forklare så mye. Jeg hadde ikke trengt å overbevise folk hele veien. Jeg kunne fortalt autentiske historier. Kreativiteten stopper opp når du stadig må forklare deg selv.
Leos historie belyser hvordan han til tider får gjennomslag i situasjoner hvor han utfordrer et hvitt kulturelt overklasseblikk, men at det er en seier med bismak. De kontinuerlige forhandlingene om ‘autensitet’ har en konsekvens; de påvirker kjernen i arbeidet hans, nemlig kreativiteten. Leo opplever de kontinuerlige forhandlingene med portvokternes blikk som et forsøk på å gradvis skyve han ut i periferien av feltet.
Fortellingene til kunstnerne om at de slites ut av forhandlingsprosessene, speiler Ahmeds beskrivelse av dynamikken i organisasjoner preget av institusjonell hvithet.49 Kunstnerne opplever å ha en begrenset plass til å bevege seg i kulturfeltet ettersom de konstant blir stoppet og kontrollert. De kan med andre ord sies å utsettes for en slags ‘overvåkning’ fordi deres kompetanse til å vurdere ‘autensitet’ og ‘relevans’ stadig blir overprøvd.50 Deres mulighet til å stå i disse forhandlingene over tid, på tross av den emosjonelle belastningen, virker å henge sammen med deres posisjon i feltet. Dette kom frem i Robins historie da hun snakket om sin vei inn i kunsten:
Hvis jeg hadde vært yngre da jeg publiserte min første bok, kunne jeg ha gitt etter for eksotifisering [av synlige minoriteter]. Jeg kunne bidratt til å reprodusere stereotypier om innvandrerungdom. […]. Jeg ville nok blitt spist av systemet.
Robin poengterer hvordan alder kan være av betydning for å unngå å «bli spist av systemet», noe som antyder at man reproduserer rasialiseringen av synlige minoriteter. Det er rimelig å anta at hun ikke bare refererer til alder, men også erfaring og posisjon i kulturbransjen. Da Robin startet, hadde hun en annen jobb og var ikke økonomisk avhengig av kunstproduksjon. Andre, som utelukkende jobber med kunst og er nykommere, kan ha mindre frihet til å utfordre blikket til den kulturelle overklassen.
Kunstnerne beskriver det nemlig som risikabelt å utfordre blikket. Ikke kun på grunn av den emosjonelle belastningen over tid, men også fordi de er redde for å bli oppfattet som ‘vanskelige å jobbe med’ hvis de velger å ‘ta enhver kamp’. Jenny, en skuespiller, beskrev hvordan hun evaluerte denne risikoen etter å ha blitt spurt om å spille ut en rasistisk stereotypi:
Jeg ble målløs. Dagen etter snakket [de andre] om hvor morsomt det var. Jeg fortalte dem at jeg opplevde det som ubehagelig. En av [dem] spurte om de skulle ta det opp med [vedkommende], men jeg tror ikke det skjedde. Maktforholdet mellom [kunstnere], institusjonen, [portvoktere] og de på toppen av hierarkiet er veldig skjør. Man er redd for å bli oppfattet som vanskelig å jobbe med.
Jennys historie belyser hvordan man, selv med prosjektfinansiering på plass, evnen til å bruke et ‘hvitt filter’ og utholdenheten til å stå i de samme kampene over tid, fortsatt kan bli ‘straffet’ for å utfordre et hvitt kulturelt overklasseblikk. Det virker å være særskilt risikofylt for yngre kunstnere som ikke er etablert i feltet, på grunn av den utbredte bruken av midlertidige kontrakter. Dersom de velger å utfordre portvokteres blikk, kan de bli ansett som ‘vanskelige å jobbe med’, noe som setter fremtidige jobbmuligheter på spill.
Jeg tolker disse historiene som et uttrykk for at kunstnerne har et mulighetsrom til å utfordre den kulturelle overklassens blikk gjennom å kapitalisere på sin doble bevissthet. Det er imidlertid flere aspekter ved kulturfeltet som begrenser dette rommet, slik som den kontinuerlige ‘overvåkningen’ og usikkerheten knyttet til midlertidighet. Disse fungerer blant annet som strukturelle insentiver for å appellere til portvokteres kulturelle overklasseblikk. I lys av dette synes blikket å være vevet inn i feltets struktur. Det norske kulturfeltet er, med andre ord, preget av institusjonell hvithet. På samme tid er det viktig å fremheve hvordan analysen også viser at portvoktere tilsynelatende er endringsvillige i møte med deltakerne i denne studien. Dette antyder at det norske kulturfeltet er i endring.
Avslutning
Kulturfeltet er en viktig arena å studere, da kunstnere produserer og forvalter dominerende fortolkningsrammer av samfunnet og dets ulike grupper.51 Analysen av historiene til 32 norske kunstnere som er synlige minoriteter, om deres interaksjoner med portvoktere og kollegaer utforsker hvordan ulike maktdimensjoner samvirker og bidrar til ulikhet. Funnene belyser hvordan både klasse og hvithet kan skape ekskluderende strukturer i det norske kulturfeltet. Disse funnene bidrar også til vår teoretiske forståelse av hvithetens sosiale betydning i den nordiske konteksten ved bruk av nye empiriske data.
I dette kapittelet har jeg vist hvordan portvokternes klassede og rasialiserte habitus uttrykkes gjennom deres hvite kulturelle overklasseblikk. Et sentralt aspekt ved dette blikket er rasialiseringen av synlige minoriteter. For eksempel rasialiseres synlige minoriteter som innvandrere eller arbeiderklasse. Dette bidrar til å forme portvokternes vurderinger av for eksempel ‘autentisitet’. I lys av disse prosessene ser det ut til at kulturproduksjoner sentreres rundt erfaringene til den hvite kulturelle overklassen. Implisitt betyr dette at blikket til den hvite kulturelle overklassen er innarbeidet i feltets doxa.52 Portvokternes rasialiserte og klassede disposisjoner er tilsynelatende iboende i feltets struktur, og jeg argumenterer dermed for at det norske kulturfeltet kjennetegnes av institusjonell hvithet.
Hvordan denne hvitheten er iboende i feltets struktur, blir tydeligere når kunstnerne deler sine erfaringer med å utfordre portvokteres blikk gjennom autentisitetsforhandlinger. Disse forhandlingene virker (delvis) betinget av at kunsten deres allerede har blitt akseptert, at de kan ‘tilegne seg hvithet’ gjennom å kapitalisere på sin doble bevissthet, og at de er trygt etablert i kulturfeltet. Prosessen med å utfordre det hvite kulturelle overklasseblikket beskrives likevel som utmattende og risikofylt, da den kan påvirke deres fremtidige jobbmuligheter. Til tross for at kunstnerne har et visst handlingsrom til å utfordre blikket, må de likevel følge feltets ‘spilleregler’. Kunstnerne må beherske kunsten å utfordre blikket innenfor de etablerte institusjonelle normene.
Oppsummert antyder analysen at et hvitt kulturelt overklasseblikk kan vedlikeholde institusjonelle strukturer som (bevisst eller ubevisst) ekskluderer synlige minoritetskunstnere og/eller kunstnere med arbeiderklassebakgrunn. En begrensning ved studien er imidlertid at kjønnsdimensjonen ikke er utforsket. Fremtidig forskning bør inkludere denne for en mer helhetlig forståelse av ekskluderingsmekanismer i feltet. I tillegg kan det være fruktbart å undersøke hvordan portvokternes hvite kulturelle overklasseblikk utvikles over tid, ettersom analysen antyder at de er åpne for innspill fra kunstnerne.
Når det gjelder politiske implikasjoner, antyder funnene at mangfoldstiltak som kun fokuserer på økt representasjon av synlige minoritetskunstnere, er utilstrekkelige. Selv kunstnere som bryter gjennom det ‘hvite glasstaket’, begrenses delvis av den institusjonelle hvitheten i feltet. Inkluderingen av synlige minoriteter bidrar dermed ikke automatisk til å mangfoldiggjøre kulturelle uttrykk, da det avhenger av hvorvidt kunstnerne mestrer kunsten å navigere et hvitt kulturelt overklasseblikk. Dette understreker behovet for større mangfold blant premissleverandørene som bestemmer hva som er ‘troverdig’, ‘autentisk’ og ‘verdifullt’. Ved å endre institusjonens strukturer kan en arena skapes der kunstnere som Louis og de som ble intervjuet til denne studien, opplever økt kunstnerisk frihet.
Fotnoter
1
Kapittelet er en oversatt og bearbeidet versjon av artikkelen «The Art of Navigating a White Upper-Class Gaze: Exploring Visible Minorities’ Negotations of Belonging in the Norwegian Cultural Field», under utgivelse, Sociology.
3
Synlige minoriteter henviser her til personer med hudfarge eller navn som skiller seg fra majoritetsbefolkningen.
5
Feltet for kulturell produksjon og kulturfeltet brukes synonymt i denne teksten.
6
Bourdieu, The Field of Cultural Production.
7
Eva Swyngedouw, «‘Don’t they jump on the seats?’ The underrepresentation of migrant and minority artists in the cultural labour market of Brussels», Ethnic and Racial Studies 45, nr. 15 (april 2022); Jørn Ljunggren, «A Class in Descent? Cultural capital under Pressure in 21st Century Norway». (Ph.d.-avhandling, Universitetet i Oslo, 2016).
11
Orian Brook mfl., «Social Mobility and ‘Openness’ in Creative Occupations since the 1970s», Sociology 57, nr. 4 (august 2023); Magne Flemmen mfl., «Forms of Capital and Modes of Closure in Upper Class Reproduction», Sociology 51, nr. 6 (desember 2017); Jørn Ljunggren, «Elitist Egalitarianism: Negotiating Identity in the Norwegian Cultural Elite», Sociology 51, nr. 3 (juni 2017).
12
Nils Asle Bergsgard og Anders Vassenden, «Outsiders? A Sociological Study of Norwegian Artists with Minority Background’, International Journal of Cultural Policy 21, nr. 3 (mai 2015); Swyngedouw, «‘Don’t they jump on the seats?’».
13
15
17
Bourdieu, Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste.
18
Eduardo Bonilla-Silva mfl., «When Whites Flock Together: The Social Psychology of White Habitus», Critical Sociology 32, nr. 2–3 (mars 2006); Mustafa Emirbayer og Matthew Desmond, The Racial Order (Chicago: University of Chicago Press, 2015); Amit Singh, «Exploring the Racial Habitus through John’s Story: On Race, Class and Adaptation», The Sociological Review 70, nr. 1 (januar 2022).
20
George Yancy, Black Bodies, White Gazes: The Continuing Significance of Race (Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, 2008); Charles W. Mills, «White Ignorance», i Race and Epistemologies of Ignorance, red. Shannon Sullivan og Nancy Tuana (Albany: State University of New York Press, 2007): 13–38.
21
22
Mills, «White Ignorance».
24
Yancy, Black Bodies, White Gazes: The Continuing Significance of Race.
25
Ahmed, «A phenomenology of whiteness».
26
Wendy Leo Moore, «The Mechanisms of White Space(s)», American Behavioral Scientist 64, nr. 14 (desember 2020); Victor Ray, «A Theory of Racialized Organizations», American Sociological Review 84, nr. 1 (februar 2019); Richards mfl., «What’s Race Got to Do with It? Disrupting Whiteness in Cultural Capital Research»; Nirmal Puwar, Space Invaders: Race, Gender and Bodies out of Place (Oxford: Berg, 2004).
27
W.E.B. DuBois, The souls of Black folk: Essays and sketches (New York: Fawcett, 1903); Fanon, Black Skin, White Masks.
28
Ahmed, «A phenomenology of whiteness»; Helena Liu, «Beneath the White Gaze: Strategic Self-Orientalism among Chinese Australians», Human Relations 70, nr. 7 (juli 2017); Louwanda Evans og Wendy Leo Moore, «Impossible Burdens: White Institutions, Emotional Labor, and Micro-Resistance», Social Problems 62, nr. 3 (august 2015); Ali Meghji, «Contesting racism: how do the black middle-class use cultural consumption for anti-racism?», Identities 27, nr. 5 (september 2020).
29
30
Aryan Karimi og Rima Wilkes, «Assimilated or the Boundary of Whiteness Expanded? A Boundary Model of Group Belonging», The British Journal of Sociology 74, nr. 2 (januar 2023); Ahmed, «A phenomenology of whiteness»; Denisse Sepúlveda, «Upward Social Mobility in Chile: The Negotiation of Class and Ethnic Identities», Sociology 57, nr. 3 (juni 2023).
31
Vegard Jarness og Sam Friedman, «‘I’m Not a Snob, But …’: Class Boundaries and the Downplaying of Difference», Poetics 61 (april 2017); Ljunggren, A Class in Descent? Cultural capital under Pressure in 21st Century Norway; Kristina Leganger Iversen, Når dikta tiltaler nasjonen: Kvitheit, kolonialitet og subjektivitet i sju samtidige skandinaviske diktbøker (ph.d.-avhandling, Universitetet i Oslo, 2018).
32
Bergsgard og Vassenden, «Outsiders?»; Flemmen mfl., Forms of Capital and Modes of Closure in Upper Class Reproduction.
34
35
Eksempel: Artists for liberation og MELA.
39
Henningsen mfl., Mangfoldsåret. Muligheter og motsigelser i politikken for et flerkulturelt kulturliv.
42
44
Medianalderen ved innvandring er seks år.
49
Ahmed, «A phenomenology of whiteness».
50
Puwar, Space Invaders.
51
Bourdieu, The Field of Cultural Production. Essays on Art and Literature.
Litteratur
Ahmed, Sara. «A phenomenology of whiteness». Feminist Theory 8, nr. 2 (august 2007): 149–68. https://doi.org/10.1177/1464700107078139.
Bergsgard, Nils Asle og Anders Vassenden. «Outsiders? A Sociological Study of Norwegian Artists with Minority Background». International Journal of Cultural Policy 21, nr. 3 (mai 2015): 309–25. https://doi.org/10.1080/10286632.2014.920331.
Bonilla-Silva, Eduardo, Carla Goar og David G. Embrick. «When Whites Flock Together: The Social Psychology of White Habitus». Critical Sociology 32, nr. 2–3 (mars 2006): 229–53. https://doi.org/10.1163/156916306777835268.
Bottero, Wendy. A Sense of Inequality. Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield International, 2020.
Bourdieu, Pierre. Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste. London: Routledge & Kegan Paul, 1984.
Bourdieu, Pierre. Outline of a Theory of Practice. Cambridge: Cambridge University Press, 1977.
Bourdieu, Pierre. The Field of Cultural Production. Essays on Art and Literature. Cambridge: Polity Press, 1993.
Bourdieu, Pierre. The logic of practice. Oxford. Polity Press, 1990.
Brook, Orian, Andrew Miles, Dave O’Brien og Mark Taylor. «Social Mobility and ‘Openness’ in Creative Occupations since the 1970s». Sociology 57, nr. 4 (august 2023): 789–810. https://doi.org/10.1177/00380385221129953.
Brubaker, Rogers og Frederick Cooper. «Beyond ‘Identity’». Theory and Society 29, nr. 1 (februar 2000): 1–47.
Carling, Jørgen, Marta Bivand Erdal og Rojan Ezzati. «Beyond the insider–outsider divide in migration research». Migration Studies 2, nr. 1 (mars 2014): 36–54. https://doi.org/10.1093/migration/mnt022.
DuBois, W.E.B. The souls of Black folk: Essays and sketches. New York: Fawcett, 1903.
Døskeland Sanden, Tora, Mari Brenna Vollan og Jonas Brække. «Fortsatt helhvite styrer». Klassekampen, 17. desember 2019. https://klassekampen.no/utgave/2019-12-17/fortsatt-helhvite-styrer.
Edwards, Rosalind. «Connecting Method and Epistemology: A White Women Interviewing Black Women». Women’s Studies International Forum 13, nr. 5 (januar 1990): 477–90. https://doi.org/10.1016/0277-5395(90)90100-C.
Emirbayer, Mustafa og Matthew Desmond. The Racial Order. Chicago: University of Chicago Press, 2015.
Fanon, Frantz. Black Skin, White Masks. New York: Grove Press, 2008.
Fine, Michelle, L. Mun Wong, Linda C. Powell, og Lois Weis. Off White: Readings on Race, Power, and Society. London: Routledge, 1997.
Flemmen, Magne Paalgard, Maren Toft, Patrick Lie Andersen, Marianne Nordli Hansen og Jørn Ljunggren. «Forms of Capital and Modes of Closure in Upper Class Reproduction». Sociology 51, nr. 6 (desember 2017): 1277–98. https://doi.org/10.1177/0038038517706325.
Garner, Steve. «Surfing the third wave of whiteness studies: reflections on Twine and Gallagher». Ethnic and Racial Studies 40, nr. 9 (juli 2017): 1582–97. https://doi.org/10.1080/01419870.2017.1300301.
Gest, Justin. «The white working-class minority: a counter-narrative». Politics, Groups, and Identities 4, nr. 1 (januar 2016): 126–43. https://doi.org/10.1080/21565503.2015.1053950.
Hammer, Sara Hegna og Thomas Espevik. «Blendahvite nominasjoner». Klassekampen, 6. mai 2020. https://klassekampen.no/utgave/2020-06-05/blendahvite-nominasjoner.
Henningsen, Erik, Odd Are Berkaak og Sigrid Skålnes. «Mangfoldsåret. Muligheter og motsigelser i politikken for et flerkulturelt kulturliv». NIBR, 2010. https://evalueringsportalen.no/evaluering/mangfoldsaaret-muligheter-og-motsigelser-i-politikken-for-et-flerkulturelt-kulturliv.
Hesmondhalgh, David og Anamik Saha. «Race, Ethnicity, and Cultural Production». Popular Communication 11, nr. 3 (juli 2013): 179–95. https://doi.org/10.1080/15405702.2013.810068.
Iversen, Kristina Leganger. «Når dikta tiltaler nasjonen: Kvitheit, kolonialitet og subjektivitet i sju samtidige skandinaviske diktbøker». Ph.d.-avhandling, Universitetet i Oslo, 2018.
Jarness, Vegard og Sam Friedman. «‘I’m Not a Snob, But …’: Class Boundaries and the Downplaying of Difference». Poetics 61 (april 2017): 14–25. https://doi.org/10.1016/j.poetic.2016.11.001.
Joof, Camara Lundestad. «Den (selv)gode venstresida». Dagbladet, 2. august 2020. https://www.dagbladet.no/kultur/den-selvgode-venstresida/72705479.
Karimi, Aryan og Rima Wilkes. «Assimilated or the Boundary of Whiteness Expanded? A Boundary Model of Group Belonging». The British Journal of Sociology 74, nr. 2 (januar 2023): 189–204. https://doi.org/10.1111/1468-4446.12994.
Kommunal- og distriktsdepartementet. Om innvandring og det flerkulturelle Norge. St. Meld. (1996–1997).
Kulturanalys. «En lägesbedömning i relation till de kulturpolitiska målen», Rapport 2017:2. https://kulturanalys.se/wp-content/uploads/2020/09/Kulturanalys-2017-2.pdf?fbclid=IwAR2834sw9_w-xXCTMrY9hgAaxHxG4RQXYWP-1v6bud9tjEJWuHLpZIbt1BQ.
Lien, Lise. «Øyet som ser – mangfold og representasjon i norsk film». Fafo 2020:03. https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/oyet-som-ser-mangfold-og-representasjon-i-norsk-film.
Lien, Marius og Maria Lokna. «Én prosent mangfold i norske forlag». Morgenbladet, 29. juni 2018. https://www.morgenbladet.no/boker/2018/06/29/en-prosent-mangfold-i-norske-forlag/.
Liu, Helena. «Beneath the White Gaze: Strategic Self-Orientalism among Chinese Australians». Human Relations 70, nr. 7 (juli 2017): 781–804. https://doi.org/10.1177/0018726716676323.
Ljunggren, Jørn. «A Class in Descent? Cultural capital under Pressure in 21st Century Norway». Ph.d.-avhandling, Universitetet i Oslo, 2016.
Ljunggren, Jørn. «Economic rewards in the cultural upper class: The impact of social origin on income within the Norwegian field of culture». Poetics 57 (august 2016): 14–26. https://doi.org/10.1016/j.poetic.2016.05.003.
Louis, Edouard. Forandre seg – metode. Oslo: Aschehoug forlag, 2023.
Mangset, Per og Ole Marius Hylland. Kulturpolitikk: organisering, legitimering og praksis. Oslo: Universitetsforlaget, 2016.
Meghji, Ali. «Contesting racism: how do the black middle-class use cultural consumption for anti-racism?» Identities 27, nr. 5 (september 2020): 595–613. https://doi.org/10.1080/1070289X.2019.1611074.
Mills, Charles W. «White Ignorance». I Race and Epistemologies of Ignorance, redigert av Shannon Sullivan og Nancy Tuana, 13–38. Albany: State University of New York Press, 2007.
Moore, Wendy Leo. «The Mechanisms of White Space(s)». American Behavioral Scientist 64, nr. 14 (desember 2020): 1946–60. https://doi.org/10.1177/0002764220975080.
Nayak, Anoop. «White lives». I Racialization: Studies in theory and practice, redigert av Karim Murji og John Solomos, 161–141. Oxford: Oxford University Press, 2004.
Nwonka, Clive James. «Diversity Pie: Rethinking Social Exclusion and Diversity Policy in the British Film Industry». Journal of Media Practice 16, nr. 1 (januar 2015): 73–90. https://doi.org/10.1080/14682753.2015.1015802.
Ogundipe, Anne, Silje Eikemo Sande og Ellen Aslaksen. Et kunnskapsbasert og langsiktig mangfoldsarbeid. Oslo: Kulturrådet, 2020. https://www.kulturradet.no/documents/10157/f4f95794-c7cb-4664-921c-a05a8b87f9a0.
Puwar, Nirmal. Space Invaders: Race, Gender and Bodies out of Place. Oxford: Berg, 2004.
Rabelo, Verónica Caridad, Kathrina J. Robotham og Courtney L. McCluney. «Against a Sharp White Background: How Black Women Experience the White Gaze at Work». Gender, Work & Organization 28, nr. 5 (september 2021): 1840–58. https://doi.org/10.1111/gwao.12564.
Rambøll. Kartlegging av kunst- og kultursektorens arbeid med mangfold. Kulturrådet, 2022. https://www.kulturradet.no/vis-publikasjon/-/kartlegging-av-kunst-og-kultursektorens-arbeid-med-mangfold.
Ray, Victor. «A Theory of Racialized Organizations». American Sociological Review 84, nr. 1 (februar 2019): 26–53. https://doi.org/10.1177/0003122418822335.
Reay, Diane. «‘It’s all becoming a habitus’: beyond the habitual use of habitus in educational research». British Journal of Sociology of Education 25, nr. 4 (september 2004): 431–44. https://doi.org/10.1080/0142569042000236934.
Richards, Bedelia Nicola, Hugo Ceron-Anaya, Susan A. Dumais, Jennifer C. Mueller, Patricia Sánchez-Connally og Derron Wallace. «What’s Race Got to Do With It? Disrupting Whiteness in Cultural Capital Research». Sociology of Race and Ethnicity 9, nr. 3 (juli 2023): 279–94. https://doi.org/10.1177/23326492231160535.
Salimi, Khalid. «Det blendahvite kulturlivet». Dagsavisen, 25. november 2019. https://www.dagsavisen.no/debatt/det-blendahvite-kulturlivet-1.1623344.
Sepúlveda, Denisse. «Upward Social Mobility in Chile: The Negotiation of Class and Ethnic Identities». Sociology 57, nr. 3 (juni 2023): 459–75. https://doi.org/10.1177/00380385221099402.
Singh, Amit. «Exploring the Racial Habitus through John’s Story: On Race, Class and Adaptation». The Sociological Review 70, nr. 1 (januar 2022): 140–58. https://doi.org/10.1177/03611981211051519.
Swyngedouw, Eva. «‘Don’t they jump on the seats?’ The underrepresentation of migrant and minority artists in the cultural labour market of Brussels». Ethnic and Racial Studies 45, nr. 15 (november 2022): 2934–55. https://doi.org/10.1080/01419870.2022.2058883.
Tica, Sabina. «The Art of Navigating a White Upper-Class Gaze: Exploring Visible Minorities’ Negotiations of Belonging in the Norwegian Cultural Field». Sociology, under utgivelse.
Twine, France Winddance og Charles Gallagher. «The future of whiteness: a map of the ‘third wave’». Ethnic and Racial Studies 31, nr. 1 (januar 2008): 4–24. https://doi.org/10.1080/01419870701538836.
Vold, Tonje. «Hvit støy». Samtiden 116, nr. 1 (juni 2007): 14–29. https://doi.org/10.18261/ISSN1890-0690-2007-01-04.
Vollan, Mari Brenna. «Kritisk til hvit NRK-helg: – Trist». Klassekampen, 28. september 2022. https://klassekampen.no/utgave/2022-09-28/kritisk-til-hvit-nrk-helg.
Yancy, George. Black Bodies, White Gazes: The Continuing Significance of Race. Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, 2008.
Information & Authors
Information
Published In
Pages: 31–50
Copyright
This work is licensed under the Creative Commons Attribution 4.0 International (CC BY NC ND 4.0). To view a copy of this license, visit https://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.
History
Published online: 14 November 2024
Publication date: 14 November 2024
Authors
Metrics & Citations
Metrics
Citations
Export citation
Select the format you want to export the citations of this publication.