I hele Europa ble folketellingene bidrag i nasjonsbyggingsprosessene, først og fremst ved å beskrive majoritetsbefolknings sosiale og kulturelle kjennetegn.⁶ Også i Norge var 1800-tallet preget av en sterk nasjonal bevegelse, og særlig fra 1840-tallet forsøkte historikere og andre å beskrive hva som karakteriserte «det norske». Da ble de levemåter og andre kulturtrekk som ble knyttet til minoritetene i landet, oppfattet som problematiske. De avvek fra det bildet majoriteten ønsket å tegne av Norge og dets folk.⁷ Interessen for dem som levde på siden av majoritetssamfunnet, ble sterkere, og gjennom folketellingene skulle en få oversikt over problemets størrelse.

I noen områder i landet var en også bekymret for nye konfliktlinjer i befolkningen. I andre halvdel av 1800-tallet var det en ganske sterk befolkningsøkning i hele landet, også i nord. Den skyldtes en kombinasjon av lavere dødelighet og høye fødselstall. Det var også en god del flytting nordover. Ved kysten dreide det seg om folk som drev jordbruk ved siden av fiske, og det kunne oppstå arealkonflikter mellom disse og samiske reindriftsutøvere.⁸ Dette mønsteret finner vi også på øyene i Karlsøy og Helgøy. Det kom til krangler og fysiske konfrontasjoner. Det ble rapportert om flere tilfeller av at bumenn skjøt ned samenes reinsdyr. Flere av disse sakene kom opp i rettssystemet, og i noen få tilfeller ble bumennene straffet.⁹ Denne økte spenningen i befolkningen begrunnet også interessen for å få et bilde av størrelsen på de etniske gruppene og forholdet mellom dem.

I andre halvdel av 1800-tallet fikk undersøkelsen av folkene i landet også større akademiske ambisjoner. Den kanskje viktigste initiativtakeren var byråsjefen i Det statistiske kontor i Departementet for det Indre, Anders N. Kiær (1838–1919). Han ønsket å utvikle den norske statistikkproduksjonen og samarbeidet med utenlandske byråer med dette for øyet. Kiær oppfattet statistikken som en vitenskapelig virksomhet. Dette innebar forbedring av metodene, akkumulering av kunnskap og testing og forkasting av feilaktige oppfatninger. Dette ville føre vitenskapen – i dette tilfellet statistikken – til et stadig høyere erkjennelsesnivå.¹⁰ Som et ledd i denne vitenskapeliggjøringen, ble det i 1876 opprettet et eget statistikkontor under Departementet for det Indre: Det Statistiske Centralbyrå. Byrået utarbeidet og reviderte skjemaene som tellerne skulle bruke. Prosedyrene for opptelling ble også forbedret. Allerede ved tellingen i 1900 ble det innført «elektronisk databehandling» i byrået. Data ble punchet på hullkort som ble sortert maskinelt.

Systematikk og orden ble også søkt innført lokalt. Gjennom klare instrukser til tellingsstyrene og effektiv kontroll med feltarbeiderne skulle datainnsamlingen bli bedre og resultatene mer troverdige. I 1891 ble f. eks instruksene til tellingsstyrene om rekruttering av tellere mer detaljerte, og disse kravene ble gjentatt og spesifisert for de seinere tellingene. I 1900 søkte en fortrinnsvis mannlige lærere eller andre for Tællingen skikkede Personer som forsto hvordan skjemaene skulle fylles ut, og som skrev hurtig og samtidig tydelig. Det ble lagt vekt på at tellerne kjente innbyggerne og de lokale forhold. Arbeidet ble lagt opp slik at telleren personlig gikk fra hus til hus og samlet inn de nødvendige opplysningene fra beboerne. På landet var det om å gjøre å rekruttere tellere som bodde i tellekretsen for å spare på reiseutgifter.

De samme egenskapene hos feltarbeiderne ønsket en for tellingen i 1910 og i 1920. Nå åpnet en også opp for at kvinner kunne engasjeres.¹¹ Og det ble føyet til at det var nødvendig at de som skulle være tellere, forstår å optre med en viss myndighet. I 1920 hadde instruksen til tellestyret også blitt mer detaljert. Byrået instruerte styret om å føre en mer inngående kontroll av materialet før det ble sendt inn til Kristiania. I det hele tatt vitner instruksene til tellestyrene om byråets ambisjoner om vitenskapelighet og systematikk. Både styrene og feltarbeidernes atferd og virksomhet skulle overvåkes og ledes i ønsket retning. På denne måten skulle tellernes eget skjønn tillegges mindre vekt og deres handlingsrom derved innskrenkes.

På den annen side er det paradoksalt nok nettopp tellernes lokale tilhørighet som vektlegges, deres kjennskap om forholdene og personene de skal intervjue, og deres gode, praktiske skjønn. Her virker det som om det særlig var de lokale feltarbeidernes dømmekraft som ble ansett som vesentlig for en troverdig datainnsamling. Vi må tro at disse egenskapene, deres kunnskap og lokale vurderinger, var særlig viktige når tellerne skulle beskrive den etniske sammensetningen i herredet. Det gjaldt ikke minst da alle ytre tegn på samisk eller kvensk tilhørighet var borte. Hvordan skulle en ellers telle de fremmede nasjonaliteter, som det heter i skjemaene, når de er blitt mer eller mindre usynlige?

I 1910 ble kategorien B, det vil si personer med antatt blandet etnisitet, utelatt, mens den var inkludert i tellingene før og etter. Språkkriteriet ble også endret. I de to første tellingene, i 1900 og i 1910, skulle telleren spørre om hvilket språk som ble snakket i hjemmet. Dette var for uklart, mente myndighetene. Etter initiativ fra reindriftsinspektøren ble det i 1920 presisert at en skulle føre opp det språket som til daglig ble snakket i hjemmet. Dermed ville en utelukke at de som oppga at de kunne norsk, men snakket samisk eller kvensk til daglig, ble registrert som norske.¹² I 1920 gjeninnførte en dessuten en praksis fra tellingen av 1891. Myndighetene ville vite hva blandingskategorien B besto i. Var det norsk-samisk, norsk-kvensk eller samisk-kvensk? I Helgøy hadde endringen med hensyn til språket neppe hatt stor betydning. Her hadde den samiske og den kvenske befolkningen i begynnelsen av 1900-tallet tilsynelatende glidd helt inn i den norske. Alle, med noen ganske få unntak, snakket norsk, trolig også til daglig. Ytre sett var befolkningen ellers ganske lik. De holdt stort sett til i samme type bolig. De livnærte seg på samme vis, og de fleste var selveiere. Det var dessuten lenge siden klesdrakt gjorde det mulig å skille befolkningen i ulike etniske grupper.¹³ Men som vi skal se, fikk endringene i telleskjemaet med hensyn til de etniske blandingsformene stor betydning for hvorledes Helgøy-befolkningens etniske sammensetning ble framstilt.

Folketellingen i 1900 gir Helgøy herred et folketall på 1318.¹⁶ Bare litt mer enn en tidel ble regnet som samiske, og de var alle Lappisk fastboende. En knapp håndfull av befolkningen ble oppført som kvener. Ingen var oppført med blandet opphav. Gjennom denne tellingen framstår herredet som nesten helt norsk. Det er en viss variasjon mellom kretsene. Det bodde flere samer på en del av Vannøya, i Skogsfjord og ved Skogsfjordvann. Ellers var den norske befolkningen dominerende.

Det var altså ingen av etnisk blandet opphav i herredet. Men skjemaet som tellerne skulle bruke, inneholdt kategoriene Lappisk nomadiserende (Ln) og Blandet (B). I tillegg skulle det noteres om vedkommende snakket norsk, samisk eller kvensk. Det Statistiske Centralbyrå bestemte seg imidlertid for å endre materialet på viktige punkter etter at det var sendt inn fra de lokale tellingsstyrene. Dersom en person av blandet opphav bodde i et hjem hvor det ble snakket norsk, ble vedkommende nå klassifisert som norsk. Det var med andre ord språkkriteriet, ikke avstamning eller herkomst, som skulle være avgjørende for om personer av blandet opphav ble klassifisert som norsk eller ikke.¹⁷ I Helgøy var samisk som dagligspråk som nevnt nesten helt borte, og alle snakket angivelig norsk. Følgelig ble innbyggerne av samisk eller kvensk herkomst som snakket norsk, ført opp som norske.

Vi kan illustrere dette ved å se på en av tellerne som vi med sikkerhet kan si hadde en samisk bakgrunn, Guttorm Guttormsen Raste på Dåvøya. Bortsett fra familien Pilto ved Skogsfjordvann var han og familien de eneste i herredet som hadde beholdt et samiskklingende navn. Alle de andre som ble klassifisert som samiske (eller kvenske), hadde norske navn.¹⁸ I skjemaet var Raste ført opp som Lappisk fastboende (Lf) og kona som Norsk (N). Det var også to norske gårdsarbeidere i husholdet. Barna ble definert som Blandet (B). Etter at tellingen var avsluttet, ble alle de fire av blandet opphav omdefinert som norske. En av sønnene til Guttorm, Hans, hadde et eget hushold på samme øy som faren. Han ble først klassifisert som Blandet (B), men skjemaet ble seinere rettet til Norsk (N). Barna til Hans ble også klassifisert som norske.

I herredet var det tre innbyggere som opprinnelig var ført opp som fastboende samer og deretter omdefinert til norske. Som et rent unntak var også to endret fra å være norske til å være fastboende samer, men alt i alt dreier det seg om en statistisk fornorsking av befolkningen. Den forekom i alle kretsene, men mest i området rundt Sør-Grunnfjord, Rebbenesøya, Grøtøya og Nord-Kvaløy. De mange rettelsene i skjemaene gjør sitt til at hele herredet framstår som mer norsk enn det ellers ville gjort.

Ved neste telling, i 1910, var herredet delt inn i 6 tellingskretser, og det var nå også en teller i hver krets. Folketallet hadde økt til 1445. Fortsatt var kategorien Blandet (B) med i skjemaet. I motsetning til i tellingen ti år tidligere skulle de som snakket norsk til daglig, bli klassifisert med blandet etnisitet dersom andre hensyn, f. eks. herkomst, tilsa dette.

I herredet som helhet ble om lag to tredeler av befolkningen nå kategorisert som norske, mens en tredel var fastboende samer eller personer av blandet opphav, i de fleste tilfellene norsk-samiske. Det er betydelige forskjeller mellom kretsene. I krets 1 (Ytre Vannøy) hadde godt over halvparten samisk bakgrunn, mens det litt lenger inn på samme øy var under ti prosent med samisk bakgrunn. Ellers var innslaget av folk som myndighetene mente hadde fremmed opphav, sterkest i Skogsfjord, ved Skogsfjordvannet, i Sør-Grunnfjord og på Grøtøy.

Fire av tellerne var i denne tellingen selv oppført som norske, mens to var av blandet opphav. Om vi igjen ser på husholdet til Guttorm Raste, var han fortsatt kategorisert som Lappisk fastboende. Den tidligere kirkesangeren var nå blitt kårmann og rentepensjonist i sønnens hushold. Men resten av husholdet var kategorisert som Blandet (B), i motsetning til det som skjedde ti år tidligere, da de ble norske. Tilsvarende endringer forekom i alle deler av herredet. Et slående trekk ved denne tellingen er derfor at andelen av befolkningen som var kategorisert som av blandet opphav, hadde økt til 26 prosent i 1910. I 1900 var det ingen. Samtidig var andelen av fastboende samer i samme periode redusert fra 12 til 6 prosent. Ellers var det i 1910 ett hushold som ble beskrevet som nomadiserende, det vil si at de flyttet med reinen. Som de eneste i herredet snakket disse samisk til daglig.

I 1910 framsto altså herredet som mer samisk enn ved tellingen i 1900. Dette skyldes utelukkende en endret administrativ praksis som innebar at hele blandingsbefolkningen summarisk ble endret til norske. Ti år seinere var registreringen av dem med blandet etnisk opphav gjeninnført og herredets samiske preg dermed styrket. Fortsatt ble folk med blandet opphav, for eksempel norsk-samisk eller norsk-kvensk, ført opp med samlebetegnelsen Blandet (B), uten å gå nærmere inn på hvilke ingredienser som inngikk i denne blandingen.

Ved tellingen i 1920 var herredet delt i 9 kretser, og det var også denne gang forskjellige tellere i sving, en for hver krets. De få skolelærerne i herredet reiste rundt og telte opp. Noen var handelsmenn, og ellers engasjerte de lokale myndighetene personer som nøt respekt og tillit. Handelsmannen i Mikkelvik, Peder Nilsen, som også var ordfører, var formann i tellingsstyret. Fortsatt ble folk spurt om de snakket norsk, selv om samisk som dagligspråk tilsynelatende var forsvunnet flere tiår tidligere. Tellerne rapporterte om at med et par unntak snakket alle i Helgøy norsk. Et eldre ektepar fra svensk Karesuando brukte fortsatt samisk. Det andre unntaket var husfruen hos handelsmannen på Torsvåg og familiens guvernante. Begge var engelske.

Tabellen inneholder følgende koder for etnisitet: N – Norsk, Lf – Lappisk fastboende, N-L – Norsk – Lappisk, N-K – Norsk – Kvensk, L-K – Lappisk – Kvensk, K – Kvensk. Annet inkluderer to Svensk-Norske, én Svensk-Lappisk og noen få andre utlendinger.

I 1910 hadde myndighetene nøyd seg med bare å registrere det samlete tallet på etnisk blandete hushold. Nå ville en gjeninnføre praksisen som ble brukt ved flere av de tidligere tellingene, og rapportere om hva som skjulte seg bak kategorien B. Følgelig ble skjemaet tellerne skulle bruke, endret. Nå skulle angivelse av etnisitet skje ved at telleren streket under ett av flere relevante alternativer i skjemaet. Var blandingen av herkomst ansett som jevn, ble begge alternativene understreket, «(...) mens alle ‘blandede’ som overveiende tilhørte en nasjonalitet (efter avstamning) skulde understreke denne med 2 streker».²⁰

I eksemplet over dreier det seg om en norsk-samisk person hvor telleren registrerer at det norske innslaget er sterkere enn det samiske.

I Helgøy herred bodde det nå 1412 innbyggere.²¹ Tallet på Lappisk fastboende viste et stabilt nivå sammenliknet med i 1910, men de som ble kategorisert som blandet, var redusert fra 386 i 1910 til 252 i denne siste tellingen. Dermed syntes befolkningen å være betydelig mer norsk enn ti år tidligere. Torp mener at understrekingsteknikken av etnisk blandet status som nå ble innført, kunne gi mer presise anslag over den etniske sammensetningen. Samtidig, skriver han, vil definisjonen av samiskhet utvide seg når avstamning blir tillagt større vekt enn språkbruk.²² I Helgøy ville en derfor ventet at denne endringen i registreringsrutiner skulle føre til et sterkere samisk innslag. Det ser ikke ut til å være tilfellet her, antakelig fordi det også tidligere var få som snakket samisk i herredet.

Det var altså langt færre som ble klassifisert som Blandet (B), og flere som ble klassifisert som norske i 1920 enn ti år tidligere. Det kan da være nærliggende å undersøke hvorledes ulike folketellere kategoriserer samme individ som norsk, blandet eller samisk i en eller flere tellinger. Om for eksempel en teller i 1910 klassifiserer en person som norsk i 1910, og en annen teller noterer den samme personen som norsk i 1920, kan vi antakelig ha større tillit til at det faktisk dreier seg om en person som oppfattes som norsk i herredet. Jeg valgte da å undersøke hvilken etnisk merkelapp hver enkelt av beboerne fikk i 1910, sammenliknet med hvordan dette individet ble kategorisert ved tellingen i 1920.

Tabellen viser hvorledes folketellerne klassifiserte de samme individene i Helgøy herred i 1910 og i 1920. Fire av tellerne arbeidet med begge tellingene, og de aller fleste reiste omkring i distriktene de selv bodde i. Vi kan anta at de kjente området og folkene godt, også deres etniske bakgrunn. Seks av tellerne i 1920 er klassifisert som norske, mens tre er notert som norsk-samiske. Det er altså tellerne selv som klassifiserer seg som hhv. norsk og norsk-samisk.

I tre firedeler av tilfellene blir individene i de ni tellingskretsene klassifisert på samme måte i 1910 og i 1920. Dette gjelder uavhengig av tellernes egen etnisitet. Vi kan slå fast at det er en betydelig konsistens i bedømmelsen av sambygdingenes etniske tilhørighet. Samtidig er det et antall individer – nesten 200 – som får endret sin etnisitet. For å forenkle framstillingen har jeg samlet alle endringene i to grupper: endring mot norsk etnisitet og endring mot samisk/kvensk.²⁴ I den første gruppen er det en tydelig forskjell mellom tellerne ettersom de selv blir oppført med samisk opphav eller ikke. Der hvor befolkningen blir talt opp av norske tellere, er det en klar tendens til at de blir omklassifisert fra samiske til mer norske. Det dreier seg i de fleste tilfellene om overgang fra blandingskategorien B i 1910 til Norsk i 1920. Men det er også en god del – 20 – som endrer status fra Lappisk fastboende til Norsk. Blant tellerne med samisk opphav er det ganske få som endrer status fra samisk til norsk. Det er derimot langt flere som reklassifiserer i retning av det samiske. Det gjelder fra blandingskategorien B til Lappisk fastboende, men også en del fra Norsk til Norsk – Lappisk.

I tabell 3 er alle norske og alle samiske tellere behandlet under ett. Det er samtidig ganske store variasjoner innad i gruppene av tellere. Tellerne som i 1920 arbeidet i tellingskretsene 5 og 6 (Skogsfjord, Skogsfjordvann og Sør-Grunnfjord), hadde funnet få eller ingen personer med samisk eller samisk/norsk bakgrunn. I tellingskrets 1 (Ytre Vannøy), derimot, hadde en annen teller funnet relativt færre nordmenn og langt flere med samisk og med blandet herkomst. Forskjellene vi finner, kan naturligvis henge sammen med at det bosatte seg flere samiske innbyggere på Vannøya og flere med norsk bakgrunn ved Skogsfjordvann og Grunnfjord. La oss derfor se nærmere på disse.

I krets 5, Skogsfjord, var det en norsk lærer som sto for tellingen i 1920. Han bodde ikke selv i kretsen, men som omgangsskolelærer kan vi anta at han kjente dette området godt. I denne kretsen er det 83 personer som blir gjenfunnet i tellingen i 1910 og i 1920. Av disse ble 77 personer kategorisert som norske både i 1910 og i 1920. 6 personer var definert som blandet i 1910, men som norske i 1920. På tross av noen avvik kan vi si det her er en høy grad av konsistens med hensyn til defineringen av personenes etniske status. Fjorden framstår som overveiende norsk over tid og med forskjellige personer som tellere.

La oss nå undersøke krets 6, Skogsfjordvann. Han som i 1920 arbeidet med tellingen – la oss kalle han Ole – bodde i den norske nabokretsen, Skogsfjord. Her arbeidet han som fisker, og som selveier drev han og kona et småbruk. I 1920 var de begge kategorisert som norske. Faren var oppført som norsk i flere tellinger bakover, mens mora til Ole er Norsk-Lappisk i 1891. I 1900 er hun kategorisert som blandet, men er rettet til norsk, som alle andre norsktalende i denne tellingen. I 1910 og i 1920 er hennes status fortsatt norsk. Ole er i alle tellingene oppført som norsk. Selv om han gjennom mora hadde en viss tilknytning til det samiske, var denne tilsynelatende ganske svak. Han bodde dessuten i et område som var definert som helt norsk. Da han arbeidet med tellingen ved Skogsfjordvann og Sør-Grunnfjord, fant han ingen samer eller kvener, heller ingen med blandet bakgrunn.

Tabellen over skal leses slik: Alle de 9 individene som i 1910 ble kategorisert som Lappisk fastboende (Lf), og som i 1920 befant seg i tellingskrets 6, førte Ole i 1920 opp som norske. Tilsvarende omdefinering skjedde for individer som ble kategorisert som blandet i 1910 og som Kvensk (K). Alle de 50 som var ført opp som norske i 1910, var det også i 1920. Tabellen viser med andre ord at alle som ikke var norske i 1910 – 46 personer – ble omdefinert til norsk etnisk status i tellingen i 1920. Det er nesten halvparten av individene i utvalget. Ole har altså foretatt en omfattende statistisk fornorsking av befolkningen i tellingskretsen han arbeidet i.

La oss nå sammenlikne med telleren som i 1920 opererte i krets 1, Ytre Vannøy. Vi kaller han Nils. Han bodde selv i den kretsen han telte. Nils var en av de få i herredet som fortsatt var husmann. Han fisket på motorbåt og drev et lite gårdsbruk. I tellingen førte han både seg selv, kona og de fem barna som Norsk-Lappiske. Nils var selv født i naboherredet, Karlsøy, og mora ble i folketellingen i 1891 kategorisert som Lappisk, mens faren var Blandet. Begge snakket til daglig norsk. Nils hadde altså på begge sider foreldre av samisk opphav. Det samme gjaldt kona. Hennes foreldre kom fra henholdsvis Nordlenangen og Skipsfjord, og begge var her klassifisert som Lappiske. Det kan altså se ut til at Nils hadde en sterk tilknytning til det samiske gjennom sitt og konas opphav. I 1920 bodde de også i et område der en stor del av befolkningen ble kategorisert som samisk eller norsk-samisk.

Tabell 5 skal leses slik: 91 individer – 61 prosent – av utvalget beholdt sin etniske status i de to tellingene (Lf til Lf, B til NL, B til NK, N til N, LF til LK.) Også i denne kretsen forekommer mange endringer, men til forskjell fra det som skjedde i krets 6, var det i mindre grad noen statistisk fornorsking av den samiske og kvenske befolkningen. Det var riktignok 7 individer som i 1910 var oppført med blandet opphav, og som i 1920 var blitt norske (B til N) og 2 fra fastboende samer til norsk-kvenske (Lf til NK). Det var også 7 individer som ble klassifisert som fastboende samer i 1910, og som i 1920 ble oppført som norsk-samiske. 5 personer var imidlertid omdefinert fra norsk til samisk-norsk (N til NL), og 35 av dem som i 1910 var oppført med blandet etnisk bakgrunn, ble i 1920 kategorisert som rent samiske, Lappisk fastboende (B til Lf). To personer ble reklassifisert fra norsk til fastboende samisk (N til Lf) Alt i alt ble mer enn en firedel av utvalget omdefinert i mer samisk retning, mens rundt en tidel ble reklassifisert som mer norsk i 1920 sammenliknet med i 1910.

Når etnisitet blir registrert i folketellingene, dreier det seg om et fenomen som er sett utenfra. Hvordan de telte selv oppfattet seg, vet vi ikke. Vi har sett at språkkriteriet var av betydning i flere av tellingene, men heller ikke det er nødvendigvis knyttet til den etniske identiteten folk selv oppgir å ha.²⁵

Det er ikke overaskende at administrative endringer i skjemaene til folketellingene kunne få store konsekvenser for hvordan befolkningens etniske sammensetning ble framstilt. Tellingene av Helgøy-befolkningen er ikke noe unntak. I perioden 1900 til 1920 førte endringer i hvorledes tellingene ble gjennomført, til at Helgøy herred først framsto som mer norsk og deretter, med nye revisjoner, som mer samisk.

Vi har også sett at tellernes etniske bakgrunn har hatt betydning for hvordan de kategoriserte sine sambygdinger. Dette er uventet siden Statistisk Centralbyrå på denne tida hadde klare ambisjoner om å forbedre gjennomføringen av folketellingene med hensyn til metodisk stringens og vitenskapelighet. Et av målene var å sikre at arbeidet til tellerne ble mer standardisert, og at forskjeller i tellernes praksiser derved ble mindre. Den enkelte tellers handlingsrom skulle innskrenkes. Byrået utarbeidet detaljerte instrukser om hvordan dette skulle gjøres.²⁶ Samtidig var det nettopp tellerens lokale kunnskaper som ble verdsatt av myndighetene. Regelen var at tellerne selv reiste ut til alle bygdene og personlig fylte ut alle huslistene. De kjente folket i det området de arbeidet i, og en antok at denne innsikten var en forutsetning for å fatte korrekte beslutninger om sambygdingenes etniske tilhørighet.

Forholdet mellom telleren og den telte i de enkelte kretsene i Helgøy må ha vært mangetydig. Det var naboer, slektninger, venner eller folk med økonomiske forbindelser til hverandre. Det dreide seg om et ganske egalitært miljø, men også her var det statusulikheter som kan ha spilt inn. Tellerne hadde bedre boklig kunnskap enn de fleste. Det var folk som hadde en viss anseelse, som ordfører, medlemmer av herredsstyret, som folkeskolelærere eller handelsmenn. Som folketellere var de dessuten representanter for en statlig øvrighet, og de sentrale myndighetene forventet at det ble satt visse krav til hvordan tellerne skulle opptre.

Tellerne hadde i oppgave å anvende klassifikasjoner som på papiret kunne virke ganske klare og entydige. Men den virkeligheten som skjemaet skulle brukes på, var ofte diffus og tvetydig, ikke minst når det gjaldt etnisitet. Torp har et eksempel som kan illustrere dette.²⁷ I ulike kilder møter han en mann som har kvenske foreldre fra henholdsvis Finland og Sverige. Han vokste først opp i et norsk miljø, deretter i et samisk. I folketellingene mellom 1865 og 1900 blir han først klassifisert som Lapp, deretter som kven som snakker norsk, og så kven som snakker samisk. Ifølge Torp virker det som om etnisitet som et biologisk eller arvemessig kjennetegn har forrang når det er flere og motstridende elementer involvert, for eksempel klesdrakt og språk.

Liknende uklarheter må det også ha vært i det etnisk blandete samfunnet i Helgøy. Det er derfor ikke merkelig at de lokale tellerne har hatt innvirkning på hvorledes de etniske kategoriene ble anvendt i praksis, til tross for myndighetenes bestrebelser på å oppnå metodologisk stringens i form av høy reliabilitet. Tellerne registrerte sin egen etniske bakgrunn i skjemaene, og vi kan anta at det her dreier seg om egendefinert etnisitet, det vil si hvordan de selv oppfattet seg. Dermed får vi mulighet til å se om tellernes praksis varierte med deres etniske identitet. I de fleste tilfellene blir den etniske statusen til befolkningen beholdt mellom tellingen i 1910 og i 1920. Her er det liten forskjell mellom tellerne. Vi finner samtidig at over en tredel av befolkningen blir plassert i en annen kategori. Her viser det seg at tellerne med hhv. norsk og samisk bakgrunn har brukt sin kunnskap om de lokale forhold og husholdenes etniske bakgrunn på systematisk ulike måter. Mellom 1910 og 1920 tenderer tellere med norsk bakgrunn mot å reklassifisere den samiske og den norsk-samiske befolkningen i mer norsk retning. Tellerne med norsk-samisk bakgrunn, derimot, omregistrerer i større grad befolkningen i mer samisk retning.

Fornorskingspolitikkens utgangspunkt var at samisk kultur var underlegen majoritetsbefolkningens. Mye tyder på at det rundt 1900 heller ikke i Helgøy var en fordel å ha et samisk opphav. Bratrein skriver at norske jenter som giftet seg med en samisk mann, ble sett ned på helt til etter andre verdenskrig.²⁸ En intervjuundersøkelse av eldre innbyggere med samisk opphav på Vanna i 1976 tyder på at det samiske språket som foreldre hadde brukt, var skambelagt.²⁹ Dersom også tellerne, i likhet med de norske myndighetene, anså samisk identitet og kultur som uønsket, ville de underspille eller bagatellisere forekomsten av samer i bygdene. En stor andel fremmede ville ikke bare stigmatisere det enkelte husholdet, men også påvirke hele herredets anseelse i negativ retning. Som også Hansen skriver: Å omdefinere befolkningen til norsk ville dessuten vise at de sentrale myndighetenes politikk hadde ført til ønskete resultater: Fornorskingen hadde vært vellykket.³⁰ Herredet kunne dermed med større rett tre inn i den norske nasjonen. Kanskje var det slike hensyn de norske tellerne tok da de klassifiserte de samiske og de samisk-norske sambygdingene sine og omgjorde dem til nordmenn.

Men hvorfor framhevet tellerne med samisk bakgrunn sambygdingenes etniske status som samisk dersom dette var en merkelapp med negative konnotasjoner? Kan det være at deler av den norsk-samiske befolkningen likevel hadde en annen oppfatning av verdien av sitt opphav enn majoritetsbefolkningen og de sentrale myndighetene? I de kretsene i Helgøy herred hvor en stor del av befolkningen hadde samiske røtter, ville en samisk bakgrunn kanskje oppleves som mindre stigmatiserende. I herredet var det dessuten samiske familier med høy sosial og økonomisk kapital. Disse kan ha vært positive forbilder for andre samiske og samisk-norske hushold.

Søbye hevder at manipulering av folketellingens kriterier for definisjoner av de etniske minoritetene som hadde til hensikt og/eller konsekvens å redusere deres synlighet, kan betraktes som etnisk diskriminering.³¹ I 1920 tenkte folketellerne med samisk bakgrunn neppe i slike begreper, men de gjorde heller ingenting for å skjule befolkningens samiske opphav. Han jeg kalte Nils, kan ha vært bevisst sitt samiske opphav og ville vise at mange i tellingskretsen han arbeidet i, også hadde tilknytning til det samiske. På den annen side oppfattet Ole seg som norsk, og han gjorde sitt til at også blandingsbefolkningen kom til å framstå som norsk.

Hadde de som ble telt, i det hele tatt innflytelse på hvordan de ble klassifisert? Folketellerne hadde kunnskap om befolkningens herkomst. Men antakelig hadde også de som ble telt, kjennskap til hvilket etnisk opphav tellerne hadde. Lokalkunnskapen gikk begge veier. Etnisk klassifisering i folketellingene som resultat av en slags forhandling mellom telleren og den telte ville bryte med de metodologiske prinsippene som byrået i Kristiania prøvde å innføre. Om vi kan snakke om forhandlinger i møtene som skulle munne ut i bestemte klassifiseringer av etnisiteten til individene, fikk de i mange tilfeller et ulikt forløp. Resultat kunne da bli avhengig av om telleren var norsk eller hadde et samisk opphav.

I dag er det ikke mange spor etter den sjøsamiske befolkningen i Helgøy. Språk og klestradisjoner er borte. Det samme gjelder navneskikker og samiske religiøse uttrykk. Situasjonen synes å være lik den Borgos beskriver i Vesterålen. Men der finnes det nå også tendenser til revitalisering av det samiske.³² Også i Karlsøy kommune – det inkluderer gamle Helgøy herred – finnes det noen slike tegn. I 2023 var det 53 personer fra kommunen som hadde skrevet seg inn i Sametingets valgmanntall. Her er det snakk om egendefinering av samisk tilhørighet. Vi kan konkludere med at alle spor etter det samiske i det gamle Helgøy herred ikke er helt borte.

Takk til Ivar Bjørklund, Lars-Ivar Hansen, Nina Hesselberg og Dikka Storm for kommentarer og gode råd. Takk også til Håvard Dahl Bratrein for tilgang til materiale fra hans arkiv fra Helgøyprosjektet.