Denne artikkelen belyser feltsamtaler som forskningsverktøy. Feltsamtaler er ofte usynlige og underkommunisert i den vitenskapelige litteraturen. Samtalene lar seg vanskelig tallfeste og beskrive; de mangler tilsynelatende systematikk og framstår gjerne bare som hverdagslig prat. Med søkelys på konteksten for samtalen og samtalens rammer og regi setter artikkelen feltsamtalen inn et kvalitativt metodeunivers. Feltsamtalen plasserer vi i et kontinuum mellom det kvalitative intervjuet på den ene siden og alminnelig prat mellom forsker og informant på den andre. Ved hjelp av eksempler fra vår egen empiriske forskning diskuterer vi feltsamtalenes bidrag som datainnsamlingsverktøy. Vi drøfter hvilken kunnskap feltsamtaler kan gi oss, hvordan den skiller seg fra intervjuet, og hva som kan være feltsamtalens styrker og svakheter. Til slutt diskuterer vi etiske problemstillinger ved bruk av feltsamtaler som forskningsverktøy. Hensikten er å belyse hvordan vi kan utnytte de rommene der forsker og deltaker møtes. Artikkelen konkluderer med at feltsamtaler er et nødvendig og viktig redskap i samfunnsforskerens redskapsskuff, og at samtalens status bør oppgraderes.

This article highlights field conversations as a research tool. Our intention is to place field conversations in the literature of methodology. In spite of being commonly used by qualitative social scientists, field conversations are often invisible and under-communicated in scientific literature. The unsystematic and informal characteristics of the conversations make them hard to quantify and describe. The similarities with ordinary, everyday talk can be confusing. The field conversation is placed in a continuum between the qualitative interview on the one hand and common talk between researcher and participant/informant on the other. Using examples from our own empirical research, we show how field conversations differ from the interview when it comes to context, format, conditions and control. We also discuss the contributions of field conversations as a data collection tool, and what might be the strengths and weaknesses of the tool. The purpose is to illustrate how we can utilize the arena in which researchers and participants meet to increase our knowledge and insight. We argue that field conversations are a necessary and useful tool in the social scientist's toolkit and that the status of the conversation should be upgraded.

Feltsamtalen som datainnsamlingsmetode er ofte usynlig og underkommunisert i den vitenskapelige litteraturen. Samtidig har mange kvalitativt orienterte forskere erfart at «gullsetninger» gjerne kommer etter at båndopptakeren er slått av og forsker og informant er på vei hver til sitt, eller at det plutselig dukker opp et spennende samtaletema med en informant i en kaffepause. Feltsamtalene lar seg vanskelig tallfeste og beskrive som metode. De mangler tilsynelatende systematikk og framstår ofte som bare prat, noe hverdagslig og lite iøynefallende. Noen feltsamtaler er så korte at de nesten blir umulig å telle. Vi kan tallfeste informanter, intervjuer og observasjonsøkter. Slike tellinger etterspørres ofte av fagfeller. Samtidig lar det seg knapt gjøre å finne forskere som oppgir hvor mange feltsamtaler de har hatt, og hvilke data de har bidratt med. Dette er forhold som demper inntrykket av seriøsitet og robusthet når det gjelder feltsamtalens datakvalitet.

Likevel benytter kvalitative forskere stadig feltsamtaler mer eller mindre bevisst som metodeverktøy. I denne artikkelen ser vi på metodelitteraturen og eksempler fra egen empirisk forskning i et forsøk på å heve feltsamtalens status som datakilde. Spørsmålet vi stiller, er: Hvordan kan feltsamtaler bidra med nyttig kunnskap i kvalitativ samfunnsforskning? Hensikten med artikkelen er å synliggjøre feltsamtalenes betydning innenfor kvalitativ samfunnsforskning. Vi ønsker å komme fram til en klarere definisjon av hva feltsamtaler er enn det vi finner i metodelitteraturen. Ved å diskutere hvilken kunnskap feltsamtaler kan gi oss sammenliknet med andre metoder, belyser vi feltsamtalens styrker og svakheter som metodeverktøy.

Artikkelen starter med å se på hvordan metodelitteraturen beskriver feltsamtaler. Deretter diskuterer vi forskerrollen og interaksjonen mellom forsker og informant, samt belyser hvordan feltsamtaler kan nedtegnes. Videre tydeliggjør vi ulike analytiske dimensjoner ved feltsamtaler ved å vise til fem eksempler fra egen empirisk forskning. Til slutt drøfter vi forskjeller og likheter mellom feltsamtaler og tradisjonelle kvalitative intervjuer før vi avslutter med en diskusjon av etiske problemstillinger knyttet til bruk av feltsamtaler som datakilde.

Rammene for feltsamtaler kan ofte oppleves som mer backstage enn formelle intervjuer, som har en strammere form. Det kan for eksempel være at informantene av flere grunner er mer avslappet under en feltsamtale enn i et intervju. Kanskje har forsker og informant blitt kjent med hverandre i løpet av feltarbeidet og opparbeidet en gjensidig fortrolighet. Eller det kan være at informanten er den som er mest «på hjemmebane», mens forskeren er mer utenforstående, for ikke å si uforstående. Her kan en trekke paralleller til antropologiens begrep om å «go native», der forskeren inntar rollen som deltaker og ikke observatør.

Interaksjon mellom forsker og informant innebærer posisjonering og selvpresentasjon (Järvinen & Mik-Meyer, 2005b). Den mer naturlige settingen for feltsamtaler kan bety at vi får andre og mer personlige data enn det det mer formelle intervjuet kunne gitt oss, fordi forskeren får ta større del i informantens subjektive livsverden.

Det uformelle ved feltsamtaler ser ut til å være et fellestrekk i faglitteraturen, både som en måte å få data på, for å utvikle en god relasjon til forskningsdeltakerne og for å prøve ut problemstillinger. Feltsamtaler kan foregå i settinger der informanten ikke nødvendigvis er innforstått med at samtalen kan gi data til forskning. Rollene kan være uklare og kan representere et etisk dilemma hvis informanten ikke oppfatter at forskeren vil bruke samtalen som en kilde til innsikt og forståelse. Kanskje oppfattes samtalen bare som hyggelig prat av de utforskede (jf. Spradley, 2016). Vi kan illustrere med et eksempel som også er brukt av Baklien og Skatvedt (2013, s. 161):

Vi ser altså at konteksten for feltsamtalen kan variere. Dessuten kan mye av praten mellom forsker og informant være samtaler bare for samtalens skyld; de har ikke har noen annen hensikt, men kan likevel få det, for eksempel ved at forskeren får gode data hun hverken har tenkt på eller etterspurt.

Den sosiale interaksjonen mellom forsker og informant som danner grunnlaget for feltsamtalene, kan ha innvirkning på hvordan relasjonene mellom forsker og informant utvikler seg. Friberg (2019) beskriver for eksempel hvordan intervjuere som snakket med tilreisende romfolk, ble oppfordret til å drikke og spise sammen med informantene samt fortelle litt om seg selv. Denne interaksjonen hadde positiv betydning for relasjonen.

Ulike kontekster kan bidra til at de utforskede definerer forskeren som veileder, kollega, venn, alliert eller medmenneske (Baklien & Skatvedt, 2013). Et eksempel er Korbøls studie blant de første pakistanske arbeidsmigrantene som kom til Norge (Baklien, 2019; Korbøl & Midtbøen, 2018). Hennes forskerrolle gjorde henne til sosialarbeider, rådgiver og et viktig mellomledd til det norske samfunnet som nyankomne pakistanere strevde med å finne ut av. Der den tradisjonelle samfunnsforskerrollen innebærer å stille spørsmål til informantene og behandle svarene som data, fungerte hennes forskerrolle langt på vei omvendt. Feltsamtaler ble en viktig datakilde. De utforskede stilte spørsmål til henne, og deres spørsmål ble hennes kilde til kunnskap. Slik kunne hun sette pakistanernes konkrete problemer i sammenheng med forskningens problemstillinger. Korbøl er for øvrig ikke den eneste som har kombinert forskning blant migranter til Norge med hjelp og rådgivning (se for eksempel Skilbrei, 2019, s. 145).

Opplevelse av nærhet mellom forsker og informant kan legge til rette for gode samtaler. Dag Album sier det slik: «En forsker som ikke kommer nær nok, vil ikke kunne forstå de utforsketes verden. En forsker som ikke kommer fjernt nok fra dem, vil ikke kunne klare å oppdage og sette ord på det selvfølgelige, heller ikke å løfte analysen fra det trivielle» (Album, 1996, s. 240–241). Prosesser som bidrar til nærhet eller avstand, kan synes umerkelige. Konteksten for samtalen virker inn på innhold og form, noe som igjen virker inn på relasjonene ved at de blir nære eller distanserte. Nærhet kan skape rollerot ved at en ser hverandre som subjekter og medmennesker. På en annen side kan frykten for denne typen rollerot bidra til at forskeren trekker seg og derved går glipp av viktige data (Baklien & Skatvedt, 2013).

Når samtaler og observasjon foregår samtidig og utfyller hverandre, kan det også beskrives som interaktiv observasjon (Skjælaaen, 2018; Wind, 2008). For eksempel viser Skjælaaen i sin studie av pubgjester hvordan han brukte interaktiv observasjon som tilnærming til feltet, der han ikke bare observerte, men også tok del i samhandlingen med pubgjestene, samtidig som han for det meste lot initiativet til samhandling og samtale komme fra dem. Dette er en samværs- og samtaleform som skiller seg fra intervjuene. Det kan minne om det Album (1994) betegner som innholdsløs meningsfull prat. Samværet på pubene besto ofte av prat av svært kort varighet, kanskje helst ordvekslinger der form hadde større betydning enn innhold, det vil si konstateringsprat (Album, 1994). Det er prat som brukes til noe mer enn å utveksle informasjon.

De fleste tradisjonelle intervjuer blir tatt opp på bånd og senere transkribert. Slik er det ikke med feltsamtaler. Deres spontane og levende form tilsier at båndopptaker ikke benyttes. Nedtegnelser av feltsamtaler minner mer om underveisnotering av deltakende observasjon. Det vanligste er kanskje å notere ned samtalene i etterkant, helst sporenstreks etter samtalen har foregått. Hvis forskeren er i tvil om hvordan ordene egentlig falt, kan det ofte, men ikke alltid, være mulig å gå tilbake til informanten og få en bekreftelse på hva som ble sagt. En slik bekreftelse kan noen ganger også medføre viktige utdypninger av det opprinnelige utsagnet.

De fleste feltsamtaler er ganske korte. Andre ganger kan samtalen være lang – som for eksempel der forskeren gikk på fotballkamp med nøkkelinformanten – men det er kanskje bare et par setninger i den lange samtalen som er relevante for studiens problemstilling. Det betyr at det å nedtegne en feltsamtale ikke kan sammenliknes med å gjennomføre et times langt intervju som transkriberes i etterkant.

Ofte dreier feltsamtalene seg om bakgrunnsinformasjon eller kontekstuell informasjon der detaljene ikke er det viktigste. Slike oppsummerende fortellinger siteres ikke direkte; de kan nedtegnes i ettertid uten å legge vekt på at sitater skal være ordrette. Her kan det handle om å kommunisere noe som i utgangspunktet ikke virker kommuniserbart.

Det er også mange, ofte artige historier om hvordan forskere har forsøkt å stikke seg unna i løpet av feltarbeidet. Solberg (1985) beskriver hvordan Mathisen gjemte seg på toalettet i fengselet for å notere, mens Wadel kunne gå bak en busk for å skrive ned stikkord. Da Mathisen og Wadel satte seg ved skrivebordet, hadde begge store mengder dagboknotater. De brukte notatene til å gjenoppleve hendelser de ikke husket helt, og til å hente fram konkrete eksempler på det de beskrev (Mathisen, 2012; Solberg, 1985; Wadel, 1991).

I et av våre feltarbeid ble imidlertid mesteparten av feltnotatene nedtegnet mens forskeren satt i fellesrommene på institusjonen, der beboerne stort sett befant seg (Skatvedt, 2009). Forskeren følte ikke behov for å gjemme seg bort for å gjøre notater, slik mange feltforskere gjør, og dette var også et etisk grep som trolig bidro til større åpenhet rundt prosjektet. Det beste stedet å sitte var i stua i et litt avskjermet hjørne med bord og et par stoler. Beboerne kom ofte bort mens forskeren satt og noterte: «Finner du noe å forske på, eller?» spurte de gjerne før de satte seg ned for å prate eller fortelle om noe de hadde tenkt på eller opplevd, eller for å utdype noe de hadde snakket om tidligere. Ofte kom andre beboere bort og deltok i praten. Eller de kunne si: «I går skulle du vært her! Da var det kaos her!»

Forskeren fikk inngang til mange samtaler med beboere på det viset, og det virket som om de brukte det som en anledning til å komme i prat med henne. Slik kan det å gjøre feltnotater inngå som en naturlig del av det sosiale miljøet forskeren studerer, uten å virke forstyrrende (Skatvedt, 2009, s. 148–149). Dette handler for det første om å gjøre seg lett tilgjengelig for informantene. Det kan også dreie seg om å gi troverdighet til taushetsplikt og til hvor lojaliteten ligger. Det er spesielt viktig ved feltarbeid innenfor kontekster der informantenes atferd kan sanksjoneres, som i fengsel eller andre typer institusjoner. I tillegg er denne måten å arbeide med feltnotater på også egnet i prosjekter der det er ønskelig å involvere informantene som medforskere. Slik sett var det flere viktige sider ved å jobbe med feltnotatene i miljøet der beboerne var. Det ble en måte å «jobbe sammen på» og bekrefte lojalitet og interesse. I særdeleshet gjaldt dette når forskeren bare satt der, eller «bare forsket», dvs. satt med notatene sine. Det ble en god måte å posisjonere seg for feltsamtaler på og en litt annen måte å gjøre det på enn ved å jobbe sammen med praktiske oppgaver.

I denne delen av artikkelen vil vi vise eksempler på forskningsprosjekter der feltsamtaler har gitt verdifulle data. Hensikten er å belyse hvordan forskeren kan utnytte det rommet der forsker og informant møtes, og klargjøre hvordan feltsamtaler – mer eller mindre målrettet – kan gi data.

Som de empiriske eksemplene viser, er feltsamtaler et mangfoldig fenomen som kan omfatte svært ulike former for sosial interaksjon mellom forskeren og informanter. I tabellen nedenfor oppsummer vi det mangesidige ved feltsamtaler ved å poengtere de idealtypiske likhetene og forskjellene mellom feltsamtaler og et mer tradisjonelt intervju der forskeren intervjuer en ukjent informant en enkelt gang. Formålet med framstillingen er både å gi en ramme for å diskutere de empiriske eksemplene og å plassere feltsamtalen i den bredere metodelitteraturen.

Tabellen og empirien viser at feltsamtalene oftest er mindre systematiske, mindre regissert og mer preget av spontanitet og tilfeldigheter enn tradisjonelle kvalitative intervjuer. Vi vet på forhånd at et intervju blir et intervju – både forsker og informant er innforstått med det. Hvis vi har avtalt å møte en person for å intervjue vedkommende, er det en felles enighet om at det som foregår, er et forskningsintervju med en begynnelse og en slutt. Det markeres ofte ved at opptakeren slås på og av. En feltsamtale har ikke nødvendigvis en tydelig begynnelse og slutt. I noen tilfeller ville det gjøre pratesituasjonen absurd hvis forskeren skulle definere når samtalen startet og var over.

Mens intervjuet alltid, per definisjon, har til hensikt å frambringe informasjon relevant for forskningen, er dette mer åpent når det gjelder feltsamtalen. Ofte gir feltsamtaler svar på det vi ikke har hatt vett til å spørre om. Noen ganger kan vi benytte anledningen når vi treffer informanten i en uformell sammenheng til å spørre om noe som er relevant for prosjektet. Andre ganger kan small-talk i en tilsvarende uformell setting helt uventet og ikke-intendert gi viktig og relevant informasjon. Trolig er det nettopp disse aspektene som har gjort feltsamtaler til et underbeskrevet og lite anerkjent verktøy for innsamling av data. I den videre diskusjonen vil vi trekke på de empiriske eksemplene og tabellen over for å løfte fram feltsamtalenes bidrag i et kvalitativt metodeunivers.

I de empiriske eksemplene er deltakerne i feltsamtalene de samme som i det tradisjonelle intervjuet. De er forskere og informanter. De to første eksemplene viser en viktig samhandling med bare én informant på henholdsvis en behandlingsinstitusjon og i et intervju på et sykehuskontor. I de siste eksemplene var mange av feltsamtalene med grupper av informanter.

Det tradisjonelle intervjuet vil ofte finne sted mellom to personer som aldri har sett hverandre før. Feltsamtalene foregår oftere mellom folk som allerede har en relasjon, eller som kjenner hverandre mer eller mindre. Når samtalene er kombinert med observasjon som går over tid, som i studiene på fra behandlingsinstitusjonen og asylmottaket, viser de empiriske eksemplene en samhandling der aktørene har rukket å bli kjent med hverandre.

Selv om vår empiri ikke har eksempler på det, viser litteraturen at relasjonen noen ganger kan nærme seg vennskap (Korbøl & Midtbøen, 2018; Tillmann-Healy, 2003), andre ganger det Garton og Copland (2010) kaller «acquaintance interviews» eller intervjuer med bekjente. Slike personlige relasjoner kan gi rike data, men det kan selvfølgelig gjøre noe med både blikket og lytteevnen til forskeren. Det er lett å bli selektiv. «Vennskap som metode» har både styrker og svakheter (Owton & Allen-Collinson, 2014; Tillmann-Healy, 2003). Rollerot kan oppstå, og det kan skape en emosjonell frustrasjon både for forskeren og den som blir utforsket. Særlig blir dette kritisk når datainnsamlingen skal avsluttes og skrivefasen skal begynne. Relasjoner som har vært tette og gjensidige, skal nedtrappes og kanskje avsluttes. Kanskje dreier det seg om relasjoner som begge parter har oppfattet som vennskap. Forskeren må skuffe folk hun føler at hun skylder noe, og som forventer noe av henne. Det er en krevende del av forskerrollen som metodelitteraturen sjelden forbereder oss på (Baklien, 2019).

Selv der det knapt kan sies å være en relasjon mellom partene, vil feltsamtalen ofte ta utgangspunkt i en felles opplevelse. På behandlingsinstitusjonen dreier det seg om en felles bekreftelse av hverandre. På asylmottaket er det fellesskap på ulike nivå. Det ene er det konkrete, felles opplevelser i samtalegruppene, som kan føre til samtale med både psykologene og beboerne. Det andre er fellesskapet rundt et strikketøy. For forskeren som var ute i felt sammen med skjenkekontrollørene, innebar samtalene gjerne en vurdering av beruselsesnivået på det skjenkestedet de besøkte sist. I kommuneeksemplet hadde vi hørt de samme foredragene og vært til stede på de samme gruppearbeidene. Dette fellesskapet ga tilgang til innsikt som neppe ville kommet like godt fram i et tradisjonelt forskningsintervju.

Garton og Copland (2010, s. 25) viser hvordan samtaler basert på felles opplevelser medfører en pågående konstruksjon av delte erfaringer i stedet for at hver deltaker formidler sin individuelle fortelling. Dette var også tydelig i studien på asylmottaket. I interaksjonen etter samtalegruppene forsøkte forskeren og beboerne sammen å sette ord på og forstå hva som hadde foregått. På den måten ble mening skapt gjennom konkret sosial interaksjon, gjerne med en vannpipe, mellom forskeren og beboerne. Det kan være et eksempel på at samhandlingen forskeren går inn i, både formidler mening og skaper mening (Aase & Fossåskaret, 2014, s. 41) og synliggjør hvordan feltsamtalen kan gi nyttig kontekstuell informasjon (Järvinen & Mik-Meyer, 2005a). Feltsamtalens avgjørende betydning for å forstå konteksten er også tydelig i flere av de andre empiriske eksemplene. Informanten som fortalte om konfliktene på sykehuset, ga viktig kunnskap om kontekstuelle barrierer som hindret en god etablering av kompetansesenteret vi skulle evaluere.

Forholdet mellom informant og intervjuer vil ofte være nokså likeverdig i en feltsamtale, mens den gjerne vil være mer asymmetrisk i et formelt intervju. Som de empiriske eksemplene illustrerer, får vi fortellinger informanten har eierskap til. Når informanten i intervjuet på sykehuset fortalte om konflikter som gikk på helsa løs, eller i hvert fall tok fra henne nattesøvnen, var det en høyst personlig og subjektiv fortelling vi fikk. Samtalen gikk over til å foregå backstage, og det var informanten som tok initiativ til det og inviterte forskeren inn.

Fordi feltsamtalene ofte er spontane og tilfeldige, kan vi oppleve at noen av informantene forteller oss om sin versjon av virkeligheten, mens andre som kan ha et annet perspektiv, ikke gjør det. Hvis vi lar forskningens virkelighetsbeskrivelse bli styrt av denne ene, kanskje overbevisende, fortellingen, kan resultatet bli ensidig. Et klassisk eksempel på en studie der Gubrium og Holstein (1999) mener at en enkelt informant fikk dominere fortellingen vel mye, er William Foot Whytes Street Corner Society (1943). Whyte beskriver hvordan hans viktigste informant, Doc, ble en «collaborator in the research» (s. 301). Bokas fortelling er egentlig «Doc’s story». Gubrium og Holstein (1999) etterlyser flere stemmer i boka om Street Corner Society. Kanskje ville andre gjengmedlemmer vektlagt andre aspekter ved gjengen og dens historie. Gubrium og Holstein etterlyser også kvinnelige stemmer i den klassiske studien og konkluderer med at «Cornerville is portrayed as a man’s world» (1999, s. 566).

Konteksten eller rammen for feltsamtalen vil variere. Oftest vil den foregå i felt, men ikke alltid. Som vi har vist, kan den også komme som et brudd, eller rettere et utbrudd, midt i et avtalt intervju eller når det ikke engang var en samtale på gang, som i eksemplet med kaffeposen. Det er også et spørsmål om hva som skal kalles «felt». Når forskeren er på pub med prosjektgruppa, er det også en del av feltet? Eller når forskeren er på fotballkamp i Oslo med lederen av et prosjekt hun evaluerer i Nord-Norge; gjør da hans tilstedeværelse at også fotballtribunen blir felt?

Som de empiriske eksemplene viser, har forskeren mindre regi og styring i feltsamtalene sammenliknet med intervjuet. I de første eksemplene er det informanten som tar initiativet. I de øvrige eksemplene varierer det. Likeverdigheten mellom partene bidrar dessuten til at det ikke er opplagt hvor initiativet skal plasseres. Når beboerne på asylmottaket inviterer forskeren med strikketøyet til te og vannpipe på rommet, har de tatt et initiativ, men kanskje styrer forskeren samtalen slik at den ikke bare blir prat om håndarbeid, men også forteller om beboernes situasjon og deres opplevelse av samtalegruppene hun evaluerer.

Både i eksemplet med alkoholloven og da forskeren var ute med skjenkekontrollørene, tok forskeren initiativ til samtaler med informantene. Men skjenkekontrollørene kunne også spørre forskeren hvordan hun hadde opplevd situasjonen på skjenkestedet de nylig hadde besøkt. Eller en saksbehandler fra en kommune kunne betro seg til forskeren i en pause med fortellinger om lokale politikere «som var glad til når de slapp å inndra skjenkebevillinger».

Mange gode feltsamtaler foregår backstage – på utsiden av det som er observasjonsarena eller rammen rundt et intervju. Studien på asylmottaket viste at transportetapper var en god arena for samtaler. Når man sitter ved siden av hverandre i en bil eller på en buss, er det enkelt å slippe øyenkontakt om det er det man ønsker. Det kan være frigjørende for tanken (og noen ganger samtalen) å kunne la blikket hvile ut i ingenting uten de begrensingene som ligger i å sitte vis-à-vis hverandre. Ansikt-til-ansikt-samtaler kan være fine for forskeren, som ønsker å få med seg detaljer om intervjupersonen og det de snakker om, men det kan oppleves ufritt og påtrengende av den som skal intervjues. Transportetappene kan også dreie seg om å forflytte seg til fots, for eksempel sammen med skjenkekontrollørene, fra det ene skjenkestedet til det andre. Da er forsker og deltaker i bevegelse, både i fysisk og i overført betydning.

Som de empiriske eksemplene viser, vil feltsamtalenes form variere mye. Ofte vil de ha noe impulsivt over seg, slik vi særlig ser det i den korte samtalen om kaffeposen på behandlingsinstitusjonen, eller når informanten midt i et intervju på et sykehuskontor avbryter intervjuet med en fortelling om heftige konflikter. Men spontaniteten gjelder ikke alle feltsamtaler. Når vi brukte lunsjer og kaffepauser til å snakke med kommunale saksbehandlere om lokal forvaltning av alkoholloven, kunne det kanskje oppleves som spontane spørsmål for dem vi henvendte oss til. Men i realiteten var det både planlagt og målrettet.

Feltsamtalene har en mer utydelig begynnelse og slutt enn det tradisjonelle intervjuet. Feltsamtalen kan både begynne og slutte med prat som ikke nødvendigvis er relevant på andre måter enn å smøre relasjonen. Samtalen med de kommunale saksbehandlerne dreide seg ikke bare om alkoholloven, men også om været, eller kanskje om interessante turistattraksjoner i kommunen som saksbehandleren kom fra. Det er også en måte å vise respekt og vanlig høflighet på.

Varigheten på feltsamtaler kan være ulik, og det bidrar til at feltsamtaler kan være vanskelige å tallfeste. Noen er så korte at det knapt kan kalles en samtale, som den raske meningsutvekslingen om en nyoppdaget kaffepose. Andre feltsamtaler kan være lange og strekke seg over flere tidspunkt, slik som samtalene på asylmottaket. Som vi har vist, vil ofte bare deler av feltsamtalen vise seg å være nyttige data.

Det siste punktet i tabellen ovenfor dreier seg om konsekvens og intensjon. Der intervjuet har som intendert konsekvens å framskaffe data, kan feltsamtalen på ikke-intendert og noen ganger uventet vis gi informasjon og innsikt som kan spille en skjellsettende rolle for forskningsprosjektet. Særlig ser vi det i de to første eksemplene, kaffeposefortellingen og hun som hadde ligget våken og tenkt på konfliktene. Uventet og ubedt gir informanten oss en innsikt som får avgjørende betydning for prosjektet. Samtidig, som flere av de empiriske eksemplene viser, kan feltsamtalene være gjennomtenkte og styrt av forskeren og dermed ha en tilsiktet konsekvens.

Den korte ordvekslingen på behandlingsinstitusjonen hadde viktig innvirkning på forskningsarbeidet. Samtidig reiser den spørsmål om dette egentlig er data i tradisjonell forstand. Mannen som fant kaffeposen, fortalte strengt tatt ikke noe om seg selv, verken om sin fortid eller om sin bedringsprosess på institusjonen. Likevel ga ytringen hans forskeren viktig innsikt. Den traff forskeren som subjekt og ga henne en opplevelse av å være inkludert. Som Løchen har pekt på, er forskerens subjektivitet viktig for å få innsikt og for å fange inn andres opplevelser og forstå hva de betyr (Løchen, 1984). Slik sett kan vi argumentere for at samtalen ble til data om pasientenes opplevelser av hverdagslig prat med ansatte, men først etter at samtalen hadde gått omveien om forskerens subjektive opplevelse av hva det kunne dreie seg om for pasientene.

Samtidig er det nødvendig å nyansere bildet av manglende intensjoner og tilfeldige konsekvenser. For forskerne som hadde feltsamtaler med kommunale saksbehandlere, var intensjonen klar. Det samme gjaldt feltsamtalene med skjenkekontrollørene. De var til dels målstyrte fra forsker. Vi visste nokså godt hva vi var ute etter – vi ville høre mer om hva som lå bak kontrollørenes vurderinger. Metoden var nyttig for å studere gapet mellom myndighetenes beslutninger og den praktiske alkoholpolitikken på gateplan. Samtalene fungerte også som det Hammersley og Atkinson (1996) beskriver som respondentvalidering; der forskeren diskuterer sine observasjoner med informantene for å rydde unna mulige misforståelser.

Det kan med andre ord variere i hvilken grad det er en bevisst intensjon fra forskerens side at feltsamtalen skal gi data eller innsikt. Kanskje har vi en tendens til å tenke på intervjuet og dermed også på feltsamtalen som noe som først og fremst foregår for forskningens og forskerens skyld. Men interaksjonen kan også ha betydning for forskerens samtalepartner og for relasjonen mellom forsker og informant. Samtalen kan også gi informanten innsikt og kunnskap. Det er særlig i feministisk samfunnsforskning at vi ser en intensjon om å styrke informanten – «to empower the respondent» (Adler & Adler, 2003, s. 162; Burgess-Proctor, 2015). Betydningen for informanten kan være på det personlige planet. Vi har allerede nevnt Korbøls studie blant de første pakistanske innvandrerne til Norge (Korbøl & Midtbøen, 2018). Hennes samtaler med migrantene var nyttige både for forskningen og for de utforskede. Hun fikk data til sin forskning, og de fikk hjelp og råd om hvordan de skulle forholde seg til det norske samfunnet. Kanskje kan vi si at hennes feltsamtaler hadde et element av empowerment.

Feltsamtalene kan også ha betydning for informanten på et mer strukturelt nivå ved at den skaper refleksjon over praksis. De empiriske eksemplene viser at det trolig skjedde både blant skjenkekontrollørene og blant de kommunale forvalterne av alkoholloven. En annen side av samme sak er at feltsamtalene kan fungere som underveisformidling fra forskeren, noe som er et viktig element i dialogbasert følgeforskning (Baklien, 2004). Her er særlig det empiriske eksemplet med studien fra asylmottaket relevant. Feltsamtalene med psykologene og de som drev prosjektet, hadde et klart innslag av underveisformidling. Samtalene hadde en formativ funksjon samtidig som de ble brukt av forskeren til å teste ut foreløpige analyser av hva det var som foregikk.

Wadel (1991) skriver om «work-along» som metode der forskeren tar rollen som lærling. Work-along er spesielt egnet til å fange inn oppfatninger, forståelser, følelser og tolkninger som informanter ikke gir uttrykk for, men vanligvis holder for seg selv (Wadel, 2011, s. 133). Ifølge Wadel får lærlingen, gjennom sin måte å være til stede på, tak i mye taus kunnskap, som vanskelig eller sjelden uttrykkes verbalt. Taus kunnskap kan komme i flere ulike varianter; noen av disse, som for eksempel den tause kunnskapen som ligger i det å kunne sykle, kan vanskelig artikuleres (Collins, 2010). Annen taus kunnskap kan handle om det Finstad (2003) beskriver som politiblikket i sin studie av politiet, det vil si politiets måte å se og tolke en situasjon på. Buvik (2016) beskriver også den tause kunnskapen som vanskelig tilgjengelig i sin studie av politiets arbeid i en utelivskontekst. Som Eilert Sundt i sin samtale med Jakob Skomager brukte Buvik det Rowe (2007) betegner som en naiv tilnærming, det vil si enkle spørsmål som åpnet for informantenes egne forklaringer og fortolkninger av hva som skjedde.

Om kunnskapen er taus, er ikke måten vi har fått tak i den på, ordløs. Vi kan se for oss situasjoner i felt der det kommer til prat eller utsagn som plutselig setter ord på taus kunnskap og gjør den til noe som kan fortelles. Det ser ut til at feltsamtaler legger til rette for at taus kunnskap kan bli eksplisitt og uttalt på en måte som vanskelig lar seg gjøre i intervju. Om taus kunnskap er det usagte, det selvsagte og intuitive vi tar for gitt, kan den likevel uttrykkes verbalt. Men det krever at en kommer i posisjon til å få tilgang til informasjonen og evner å oppfatte informasjonen som nettopp det.

Taus kunnskap er med andre ord ikke så lett å få tak på gjennom observasjon eller formelle intervjuer. McKnight (2006) bruker begrepet «in-context interviews» om samtalene som oppsto i en feltarbeidssituasjon der skillet mellom forsker og utforsket ble opphevet da de jobbet sammen på et sykehus. Skatvedt (2009) opplevde det som en fordel at hun periodevis bodde på behandlingsinstitusjonen der hun gjorde feltarbeid. Dermed fikk hun dekket et stort tilfang av situasjoner og samhandling som åpnet for ulike typer prat. Det kunne for eksempel være å pusse tennene sammen med de kvinnelige beboerne før de la seg om kvelden, eller de første møtene om morgenen i pysjen utenfor badet.

Et grunnleggende etisk prinsipp i forskningen bør være at de utforskede ikke skal føle seg ført bak lyset. Dessuten skal informasjon som de gir fra seg i samtaler med forskeren, ikke bli misbrukt. Informert samtykke skal bidra til at disse kravene blir oppfylt. I et intervju er det vanlig å be om informantenes samtykke skriftlig eller muntlig når båndopptakeren settes i gang. Det er ikke tilfellet med feltsamtaler. På grunn av feltsamtalens umiddelbare form kan det ofte virke anstrengt eller påtagelig å komme med informasjon om forskningsdesignet og be om samtykke til deltakelse. Slik vi har beskrevet feltsamtaler ovenfor, kan de mange ganger framstå som prat – og det er ikke sikkert de blir noe mer enn prat heller. En spontan feltsamtale åpner ikke med at forskeren trekker fram et samtykkeskjema; det gjelder enten samtalen foregår innenfor rammen av en lønningspils eller på en sen kveld på seminar med overnatting. Samtidig ville det være etisk uholdbart å bruke slike feltsamtaler til å få informasjon som informanten ikke ønsket å bidra med i et intervju.

Men etiske problemstillinger knyttet til feltarbeid handler ikke bare om informert samtykke. Det handler blant annet om respekt for de utforskede, plikt til å unngå å skade informantene og gode anonymiseringsrutiner. Dette er prosesser som foregår kontinuerlig gjennom et feltarbeid. Samtykke må forhandles og reforhandles daglig i møter med informanter, og det gjøres på mange forskjellige måter – fortrinnsvis ikke ved å få underskrift på et skjema.

Kunnskapen vi får gjennom feltsamtaler, kan brukes på flere måter. Data kan siteres direkte, som om det var et intervju. Da kreves det en eller annen form for samtykke. Data kan også brukes som generell bakgrunnskunnskap uten at det knyttet til noen informant og uten sitater, jfr. eksemplet med hun som hadde ligget våken om natta og lurt på hva hun skulle si til forskeren. En annen type bakgrunnskunnskap er når forskeren på asylmottaket blir bedre kjent med beboerne der. Da kan hun bedre forstå det som skjer i samtalegruppene. Dette er data som er viktige for å forstå forskningsfeltet, uten at det blir etisk problematisk å bruke informasjonen.

Som vi har vært inne på, vil ikke alltid informanten i en feltsamtale oppfatte seg som en deltaker i et forskningsprosjekt. Slike utfordringer kan løses ved at deltakerne får godkjenne sitater før publisering, noe som kan være et godt prinsipp, men ofte vanskelig gjennomførbart i praksis. For eksempel ble Whyte kritisert for at han ikke hadde latt mennene i Street Corner Society godkjenne det han publiserte om dem (Boelen, 1992). Whyte svarte på kritikken med å argumentere for at en slik godkjenning var umulig å få til (Whyte, 1993, s. 289). En annen mulighet ligger i at feltsamtalene åpner for en bevegelse fra det å forske på til det å forske med. Å inkludere de utforskede som medforskere, og noen ganger også som medforfattere, gir oss tilgang til informasjon og kunnskap vi ellers ikke ville ha fått (Adler & Adler, 2003; Skatvedt, 2009). Det er forskerens oppgave å sørge for at informanten er klar over at det er en forsker hun snakker med.

I et evalueringsoppdrag fulgte en av oss en prosjektgruppe på en studietur til utlandet. Gruppen og forskeren deltok på et seminar, og på kveldstid fortsatte gruppen på en pub. Forskeren møtte dem senere på kvelden da de hadde sittet og drukket sammen på puben i flere timer. I den tilstanden deltakerne nå var i, ville så å si samtlige prate fortrolig med forskeren og fortelle om hvordan ting «egentlig hang sammen», de ville snakke «rett fra levra». Forskeren fikk mye informasjon som var svært relevant for å forstå utviklingen av prosjektet. Samtidig foregikk disse samtalene backstage, og informantene var tydelig påvirket av alkohol. Dataene som ble produsert på puben, kunne ikke gjengis i en forskningsartikkel og ble det heller ikke. Her måtte forskeren utøve faglig skjønn og foreta etiske vurderinger som beskyttet informantene. Ved frokosten dagen derpå var det også tydelig at flere av informantene angret på at de hadde vært så fortrolige med forskeren, og kanskje fortalt mer enn de egentlig syntes var greit. Forskeren kunne da forsikre dem om at fortellingene deres skulle behandles med forsiktighet og ikke få plass i en publikasjon. Murphy og Dingvall beskriver en liknende episode fra en pub der studenter og veiledere deltok: «These were ‘off-duty’ occasions where some tongues were undoubtedly loosened by alcohol» (Murphy & Dingwall, 2007, s. 2226). I dette tilfellet vurderte forskeren at hun ikke ville sitere direkte fra samtalene, men hun brukte observasjonene som bakgrunn for sin forståelse av feltet.

Det som kan være utfordrende, er for eksempel at en får intim informasjon som en ikke har bedt om, og som ikke inngår som en del av temaet i prosjektet. I enkelte tilfeller kan forskeren komme inn på forskningsdeltakernes private arenaer. I slike situasjoner ligger det til rette for fortrolighetsprat som ofte handler om hverandres liv, ikke nødvendigvis bare som forsker og informant. Feltsamtaler kan være forførende i den betydningen at forskningsdeltakeren glemmer rammene for samtaler og prat som de har med forskeren, og snakker som om det var til en nær venn eller en fortrolig. Forskeren har faglig etisk ansvar for å bruke fortellingene en får med forsiktighet (Skatvedt, 2009). I mange prosjekter vil intim informasjon ikke være relevant.

Uansett vil det alltid være grunnleggende at forskeren utviser etisk skjønn, og at en i den grad det er mulig tar dilemmaer opp med den aktuelle forskningsdeltakeren og har løpende diskusjoner med kollegaer, veiledere og andre fagpersoner.

Som alle datakilder vil feltsamtalen ha styrker og svakheter. Flere av svakhetene har feltsamtaler felles med kvalitative intervjuer. For begge datakilder gjelder det at noen informanter kan være mer åpenhjertige og pratsomme enn andre. Informanter som forskeren får særlig god og tett kontakt med, kan komme til å få for stor plass som datakilde sammenliknet med dem som er mer tilbakeholdne. Vi har allerede nevnt den viktige rollen Doc fikk spille i Whytes Street Corner Society (Whyte, 1943). Skjevheter kan dessuten oppstå som resultat av at forskeren velger å snakke mest med informanter som deler forskerens syn på det som skjer.

Feltsamtalens ustrukturerte og usystematiske form kan reise mange spørsmål når det gjelder maktsymmetri, nærhet og distanse samt rollerot. I feltarbeid som varer over noe tid, vil det lett utvikle seg personlige bånd mellom forskeren og den som blir utforsket. Slike bånd kan være både positivt og negativt ladet. De kan sette sitt preg både på feltsamtaler og kvalitative intervjuer. Det kan tenkes at informasjon som framkommer gjennom feltsamtaler, og iblant også gjennom intervjuer, aldri blir brukt eller brakt videre på noe vis. Kanskje får vi informasjon som kan bli brukt mot grupper som i utgangspunktet er svake. Da er det spørsmål om hvor forskerens lojalitet ligger, og det er et spørsmål om vi forsker på, med eller for (Svensson, Brulin, Ellström, & Widegren, 2002). Det vil alltid være en skjønnsmessig vurdering hva vi skal bringe videre, og hva vi skal tie stille om. Skillet mellom utforskning og etterforskning kan være uklart, og forskeren bør unngå å havne i en sladrehankrolle.

Feltsamtalene er ofte usynlige og underkommunisert i den vitenskapelige litteraturen. I denne artikkelen har vi ved hjelp av empiriske eksempler belyst en bred vifte av feltsamtaler og diskutert likheter og forskjeller mellom feltsamtaler og det tradisjonelle kvalitative intervjuet.

Feltsamtaler har som en av sine fordeler at de ikke er systematiske og planlagte, og derfor ville det kanskje være et paradoks å argumentere for en mer systematisk bruk av dem. Men systematikken ligger heller på et annet plan: ved at vi som forskere er mer bevisst på det vi driver med det, og følger mer med når vi merker at vi snakker med folk i feltet, og ved at vi har oppmerksomheten rettet mot det som foregår (praten) i tilstrekkelig grad til at vi skriver det ned som feltnotater, og ikke lar det skli ubemerka hen som ubetydeligheter og snikksnakk.

Feltsamtaler er ofte uforutsigbare og krever kreativitet, improvisasjon og fleksibilitet fra forskeren. De kan gi et unikt rom for å tilfredsstille den sosiologiske nysgjerrigheten, og de kan inspirere til «den radikale tvil» – at vi blir konfrontert med noe vi hadde tatt for gitt, og som kan gi ny retning til forskningsprosjektet. Sosial interaksjon mellom forsker og informant kan by på kunnskap som gir viktige bidrag til å belyse forskningsspørsmål. Feltsamtalens kontekstproduserende potensiale kan utdype eller utfylle data fra intervju og observasjon, men også bidra med selvstendig kunnskap. Det mest betydningsfulle er kanskje at feltsamtalen kan gi svar på det en som forsker ikke har vett til å spørre om, men som er desto viktigere å vite noe om. Samtalene er et nødvendig og nyttig redskap i samfunnsviterens verktøyskuff, et redskap som fortjener større oppmerksomhet og anerkjennelse enn det det har i dag.