Borg, eller Sarpsborg, har en broket historie der en ikke kan følge en rett og uavbrutt linje fra byens grunnleggelse i 1016 og frem til i dag. Byen regnes som Norges tredje eldste by, og var den eneste middelalderbyen i Østfold. Byen ble brent til grunnen av svenskene under den nordiske syvårskrigen i 1567, og som et resultat av dette ble det bestemt å flytte byen nærmere munningen av Glomma. To år senere fikk den nye byen navnet Fredrikstad etter den dansk-norske kongen Fredrik den II. Kjøpstadsprivilegiene fulgte med flyttingen til den nye byen, og det ble en lang kamp for å få byprivilegiene tilbake. I 1702 skjer det en ny katastrofe. Et stort leirras på 1,2 millioner kubikkmeter tar med seg hele neset som Olavs by var bygget på, og alt raser ut i fossen og Glomma. Leirraset fikk fatale konsekvenser for herregården Borregård og de siste restene etter middelalderbyen, men på sikt ble raset gunstig for byen – nå kunne større sagbruk, og senere fabrikker, bygges nærmere fossen og elven. I 1839 får endelig byen fornyet byprivilegier av kong Karl Johan III, og gjenreisingen av byen begynner. På grunn av bruddet i byhistorien på nesten 300 år, har byen hatt et sterkt behov for å stadig finne tilbake til sine historiske røtter og markere sin rett og posisjon. Jubileumsmarkeringer har gitt gode anledninger for nettopp det.

Sarpsfossen har utallige ganger vært gjenstand for skildringer, både skriftlige og visuelle.⁴ Flere har skrevet om Sarpsfossen og, kanskje i enda større grad, om industrihistorien ved elven og fossen.⁵ Det mest dyptgående arbeidet som er gjort om fossen, er av journalist og lokalhistoriker Bjarne Nygård i boken Sarpsfossen i dikt og virkelighet fra 1944. I boken går Nygård grundig inn i fossens historie, og har gravd frem et rikt kildemateriale.⁶ Men utviklingen av Sarpsfossens tilknytning til byen og byens formidling og fremstillinger av fossen som en identitetsbærer og identitetsmarkør,⁷ er ikke blitt forsket på. Dette fraværet av forskning representerer dermed et hull i historien om Sarpsborg, og dette hullet vil jeg med denne artikkelen forsøke å fylle.

Flere forskere har derimot jobbet med jubileum som både minnepolitikk og identitets- og merkevarebygging av regioner og kulturarv. Sosiolog Olaf Aagedal er en av dem som nylig har vært med i et forskningsprosjekt om jubileer og minnepolitikk. I innledningen til boken Kunsten å jubilere. Grunnlovsfeiring og minnepolitikk fra 2017, skriver han at i et jubileumsår vil det historiske grunnlaget for en grunnfortelling bli aktualisert, tolket og brukt med utgangspunkt i samtidssituasjon og samtidsinteresser.⁸ Videre skriver han at et historisk jubileum kan ses fra to ulike perspektiver: enten som speil for samfunnet eller som en politisk handling. I det første perspektivet blir jubileet brukt som en mulighet til å stoppe opp og sette ord på et tema som ellers ikke blir snakket mye om – hva skjedde det året som minnes, og hva betyr denne hendelsen i dag? Ut fra dette perspektivet speiler jubileumsfeiringen forestillingene og verdiene hos de som feirer. Jubileet som en politisk handling blir mer som en formende kraft for samfunnet. Feiringen innebærer en tolkning av fortiden som får konsekvenser for forståelsen av samtiden, og kan dermed påvirke samfunnsutviklingen. Jubileet blir da en form for minnepolitikk som blir brukt for å ivareta interesser i samtiden.⁹ Aagedals perspektiver gir en interessant vinkling i studiet av Sarpsfossens plass i Sarpsborgs byhistorie, både sett ut ifra teoriene om speil for samfunnet og som minnepolitikk. Jubileene gir en anledning til å trekke fossen og dens historie og betydning frem, og vi kan gjennom jubileumsmaterialet følge denne utviklingen. Samtidig kan fossen bli brukt som et politisk virkemiddel i markeringene, der den fremheves som en viktig identitetsbærer og premissleverandør for både samtid og fremtid.

Historiker Svein Ivar Angell har forsket på historiebruk i omdømme- og merkevarebygging, og går mer spesifikt inn i Aagedals minnepolitikk-begrep. I sin artikkel om merkevarebygging av regionen Hardanger, trekker han frem historie brukt som et redskap til å synliggjøre og skille en geografisk enhet fra en annen og dermed styrke sin regionale identitet overfor omgivelsene. Samtidig skal denne merkevarebyggingen også bidra til å styrke regionen internt.¹⁰ Dette er et viktig perspektiv å ta med seg i studiet av Sarpsfossens betydning. Sarpsborg har hatt hard konkurranse om å markere seg både i fylkesregionen så vel som nasjonalt. Her har det vært viktig å fremheve det som er særegent, unikt og som har sterke historiske røtter. Merkevarebygging henger også nær sammen med historien man ønsker å fortelle og hva man i samtiden mener er viktig å fremheve for å igjen fremme seg selv.

Et annet interessant perspektiv å bruke på studiet av Sarpsfossen, er å se på Morten Clemetsen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) sin forskning på endringer i kulturlandskapet.¹¹ Han har blant annet jobbet med endringer i kulturlandskapet knyttet til jordbruk, og mener dette landskapet er en del av vår felles kulturarv og nær knyttet opp mot både trivsel og identitet. Det finnes landskapsområder med kontinuerlig drift og bosetning gjennom mange hundre år, og slike områder er en unik kilde til en lang og sammenhengende kulturhistorie. Landskapet har endret seg fra å være et produksjonslandskap til å bli et opplevelseslandskap. Områdene har i dag blitt til et sted vi knytter opp til vår identitet og et sted vi føler tilhørighet til.¹² Clemetsens tanker om landskap og identitet, og hva endringene i kulturlandskap kan gjøre for menneskene, er en interessant vinkling. Kanskje kan hans tanker om landbrukets kulturlandskap overføres til industrilandskapet ved Sarpsfossen. Har det tidligere skjemmende industrilandskapet ved fossen blitt så viktig for sarpinger at endringer i dette vil både påvirke trivsel og rokke ved deres identitet? Jeg skal i denne artikkelen ikke gå inn i dybden av Clemetsens forskningsprosjekt. Jeg vil likevel ta hans tanker om at samtiden kan ha et nytt syn på begrepet kulturlandskap (her, industrilandskap) med når jeg behandler materialet fra de nyere tids jubileer. Har fossen blitt mer eller mindre viktig de siste årene?

Sarpsborgs mange jubileer har resultert i et rikt kildemateriale for ettertiden. Jeg har begrenset meg til materiale fra de siste hundre år, siden prosjektets rammer i tid og tema ikke har som hensikt å studere fossens betydning før byen etableres igjen på 1800-tallet, og fordi det er fra 1900-tallet vi har et godt jubileumsmateriale å studere. Det er i hovedsak offisielle jubileumspublikasjoner, monumenter og utstillinger som har vært mitt forskningsmateriale. I tillegg har jeg støttet meg på materiale fra pressen og kommunesaksarkivet. Jeg har også valgt å trekke inn bysanger under behandlingen av jubileet i 1939. I forkant av dette jubileet kom det en ny bysang, som for øvrig fortsatt står som den offisielle Sarpsborg-sangen. Jeg har også bevisst valgt å legge vekt på bruk av fossen i jubileumsmaterialet. Byens grunnlegger Olav kommer naturlig inn som et sammenligningsgrunnlag på grunn av hans sterke betydning for byen, men det er i denne artikkelen fossen som er studieobjektet. Gjennom å studere innhold og fremstillinger har jeg forsøkt å danne meg et bilde av Sarpsfossens plass i jubileene, og dermed også i samtiden. Ut ifra dette kan jeg trekke noen konklusjoner om fossen er fremhevet, og i så fall hvordan den er fremhevet, og om og når den er brukt som identitetsmarkør for byen. Videre kan jeg danne meg et bilde av Sarpsfossens rolle og utvikling i jubileene og dermed dens plass i samfunnet gjennom disse århundrene.

I 1916 feiret Sarpsborg at det var 900 år siden Olav Haraldsson grunnla byen. Til tross for sine 900 år, var byen relativt ny etter gjenopprettelsen i 1839. Jubileet i 1916 er derfor sterkt preget av en by som ønsker å finne tilbake til sine historiske røtter. På grunn av krigstid og dårlig økonomi bestemte kommunen fort at noen jubileumsutstilling ikke var aktuell, men et monument over byens grunnlegger ville de ha. Engasjementet for byens historie var stort, og flere prosjekt ble satt i gang de første tiårene av det nye århundret.¹³ Utgraving av ruinen etter Nikolaskirken fra 1115, årlige Olsok-feiringer og reising av minnesmerke over Olav Haraldsson vitner alle om den nye iveren etter historisk tyngde. Det kommende jubileet brukes som en pådriver og som en anledning til å få prosjektene om byens eldste historie gjennomført. Som i Aagedals speil-teori ser vi at jubileet speiler samfunnets behov for å hente frem sine historiske røtter. Under disse forutsetningene er det naturlig at jubileet i 1916 la vekt på å hente frem forhistorien og byens grunnlegger.

Olavsmonumentet, sammen med Nikolaskirkens ruin, står igjen som det viktigste synlige beviset etter jubileet. Ideen om et minnesmerke over Olav ble lansert i 1907, og i 1911 ble det nedsatt en jubileumskomité som hadde Olavsmonumentet som sin hovedoppgave.¹⁴ Billedhugger Gustav Lærum fikk oppdraget, og resultatet ble en tradisjonell, naturalistisk skulptur i bronse på en høy base av stein (se illustrasjon 2). Skulpturen fremstiller Olav som en stående viking- og helgenkonge ikledd rustning og kappe på toppen av et berg, skuende utover byen og inn i fremtiden. Olavsmonumentet ble hovedsakelig finansiert gjennom en innsamlingsaksjon, og i et opprop for å få folk til å bidra med finansieringen, heter det at monumentet «vil kaste glans over Sarpsborg og Austfold, at vi her er de første som reiser en mindestøtte for Norges rikes anden grundlægger».¹⁵ Fossen er lite synlig i dette jubileet. Her er det Olav og middelalderhistorien som vies oppmerksomhet.

Det finnes få kilder fra jubileet i 1916. Det meste av materialet dreier seg i hovedsak om utgraving av kirkeruinen og Olavsmonumentet.¹⁶ Jeg har likevel funnet en kilde som nevner fossen – jubileumskantaten som ble fremført under avdukingen av Olavsmonumentet. Dikter og komponist Nils Tomte fikk oppdraget med å skrive tekst til en kantate som skulle fremføres under avdukingen. Som ellers i jubileet i 1916 er det Olav som spiller hovedrollen i den fire vers lange kantaten, men i vers to og tre er også fossen nevnt. Likevel, det er Olav som dominerer jubileet. Det sterke symbolet Olav Haraldsson innehar, får innvirkning på Sarpsfossens betydning og fremheving i jubileet. Olav Haraldsson har vært en viktig brikke i nasjonsbyggingen, og ikke bare i nasjonen som et hele, men også i lokalsamfunn, spesielt for Sarpsborg som har ham som sin grunnlegger. Sett i lys av Aagedals to perspektiver om jubileumsmarkeringer og Angells historiebruk som omdømmebygging, er forklaringen på fossens fravær tydelig. I 1916 trengte byen et sterkt symbol for å bygge opp en nedlagt by, og jubileet var en gyllen anledning til å trekke frem byens grunnlegger. De hadde både belegg og behov for å bruke den populære helgenkongen. Som viktige og sentrale hendelser i byens fortid er det Olav (i form av Olavsstatuen) og Olavs middelalderby (i form av ruinen) som trekkes frem, og jubileet er mer bakoverskuende enn fremoverrettet. De historiske røttene var viktigere enn fremtidsvisjoner, og fossen, som kan representere fremtiden, er ikke det viktigste å trekke frem. I 1916 brukes jubileet som et symbol, og det er fortiden og Olav som er viktigst å fremheve. Sarpsfossen har ingen sentral rolle.

I 1939 feiret Sarpsborg at det var 100 år siden byen fikk fornyet bystatus, og i den anledning gav Sarpsborg kommune ut jubileumspublikasjonen Sarpsborg 1016–1839–1939 Byen i dag.¹⁷ I publikasjonen legges det vekt på byens geografiske beliggenhet og dens posisjon som et knutepunkt både på land og på vann. Den gunstige beliggenheten var grunnen til at Olav Haraldsson i første omgang anla byen nettopp her, og det var også grunnen til at byen gjenoppsto. Beliggenheten trekkes også frem som byens viktigste fremtidsmulighet, der fossen og vassdraget gir byen både kraft- og tømmerindustri.¹⁸ Her ser vi klare tendenser til at man vil bruke jubileet til å se fremover. På side to i jubileumspublikasjonen er Sarpsborg-sangen «Vårens flom i fossestupet», med tekst av Martin Rauan fra 1936, gjengitt. Som tittelen indikerer er dette ikke bare en hyllest til byen, men også til Sarpsfossen. Jeg vil komme tilbake til denne senere. En annen viktig observasjon ved jubileumspublikasjonen, er at det er blitt laget to versjoner av skriftet med to forskjellige forsider (se illustrasjon 3a og b). På den ene forsiden troner Olav, mens på den andre forsiden er det Sarpsfossen og industrien som fremstilles. Ellers er innholdet identisk. Dette viser at både Olav og Sarpsfossen står sentralt i dette jubileet og er begge viktige som symbolbærere. Det viser også at det finnes to ulike visjoner for jubileet. På den ene siden er Olav viktig som byens grunnlegger, men til forskjell fra jubileet i 1916 har det også kommet inn et nytt element: Fossen og industrilandskapet. Et annet viktig poeng man bør ta med seg fra 1939-jubileet, er at dette var 100-årsmarkering for fornyet bystatus og ikke for byens grunnleggelse. Dette kan også ha bidratt til at man utvider perspektivet fra Olav.

Til dette jubileet slår kommunen mer på stortromma enn i det forrige, og det blir både fest og utstilling. Borgarsyssel museum i Sarpsborg var en viktig aktør i jubileumsplanleggingen, og det ble laget en kulturhistorisk utstilling i en nyoppført utstillingshall på museet. Utstillingen skulle vise en samlet fremstilling av byens historie og kulturelle utvikling, men hovedvekten var på byen de siste 100 år og hva den hadde fått til. I tillegg ble byens fylkessentrale posisjon trukket frem og stadfestet. På en av utstillingsveggene skulle hensikten med utstillingen nedtegnes – å vise at Sarpsborg har alle muligheter til å bli en fremtidsby i kraft av sin beliggenhet og sine muligheter.¹⁹ Med andre ord, byen ønsket å posisjonere seg og etablere seg som en fremtidens by. Omdømmebygging var blitt viktig. Her kan vi helt tydelig knytte oss opp mot Angells historiebruk i omdømme- og merkevarebygging. I tillegg ser vi også igjen Aagedals to teorier der jubileumsmaterialet viser hva som i samtiden var viktig å fremheve, samtidig som jubileet er brukt for å forme samfunnet i den retningen byen ønsker. Dette ser vi også tydelig i jubileumsutstillingen. I hovedhallen var det på den ene langsiden en fremstilling av Sarpsborgs eldste historie, på den andre byens nyere historie fra 1839 til 1939. Øvre del av veggene var dekorert med tolv monumentale (2 x 2 meter i størrelse), malte relieffer i finér som viste scener fra byens historie. Relieffene var laget av en ung, da ukjent reklametegner ved navn Thorbjørn Egner. Den unge Egner arbeidet på dette tidspunktet for det Oslo-baserte reklamefirmaet A/S Dek.Rek., som hadde fått oppdraget med utformingen av utstillingen. De seks første bildene viste historien fra da Olav Haraldsson seilte oppover Glomma til Sarpsfossen og grunnla Borg, og frem til byen ble nedbrent i 1567. De seks relieffene på motsatt side viste motiv fra byens utvikling de siste hundre år. Under relieffene var det store plakater i samme monumentale størrelse som Egner-tablåene, som viste byens etater som skolevesen, havnevesen, finansvesen, arbeidsliv med mere, slik det var i samtiden sammenlignet med byen for hundre år siden. På endeveggen i hallen var det oppført et stort kart som viste Sarpsborg anno 1839, flankert av gamle bilder fra byen. I forhallen var det på nordveggen en fremstilling av «Sarpsborg i dag» gjennom en fotomontasje med bilder fra byen anno 1939. Her skulle byen fremstilles som en arbeidets by og vise alt det flotte den hadde å by på for sine innbyggere. På endeveggen var det et kart over byen med alle dens forbindelseslinjer som jernbane, buss og båt, og på den siste veggen var det et maleri av fossen. Maleriet var en kopi av belgieren Jacob Jacobs oljemaleri av Sarpsfossen fra 1850, laget av en annen belgier, Eugène van Mierlo.²⁰

Jeg vil stoppe litt ekstra opp ved de tolv finérrelieffene laget av den unge Thorbjørn Egner. De fire første bildene er viet til Olav Haraldsson: De to første om hans grunnleggelse av byen, det tredje om bryllupet hans med den svenske kongsdatteren Astrid som ble holdt i Borg, og det fjerde om hans erobring og kristning av landet. Vi finner igjen Sarpsfossen i fem av bildene. Den er synlig i de to første bildene fra grunnleggelsen av byen (tablå nr. 1 og 2), og spiller hovedrollen i tablå nr. 9, der den første broen over fossen bygges. I tillegg finner vi igjen fossen på de to siste bildene der Borregaard blir en del av byen (nr. 11), og i tablå nr. 12, der fremtidsbyen Sarpsborg formidles (se illustrasjon 4a–c). Her tegnes den lyse fremtiden til byen, med barn, fossen, tog og industri i en salig herlighet. I 1939 er industrilandskapet ved fossen synonymt med noe vakkert, positivt og fremtidsrettet.

I de offisielle talene fra jubileumsdagen 9. august 1939, er ikke fossen fremtredende. Her trekkes i stedet byens fremgang de siste 100 årene frem, fra å være en fattig, stakkarslig by i 1839 til å ha vokst seg stor og vakker i 1939. Den sentrale beliggenheten og byen som knutepunkt trekkes også frem, blant andre av H.M. kong Haakon VII og ordfører Sigurd Sørensen. Kongen trekker også frem det gjensidige avhengighetsforholdet Sarpsborg og Borregaard har: «… når Borregaard går godt, går Sarpsborg også godt, og omvendt».²¹ Og byen var ikke den eneste som hadde jubileum dette året. I 1939 markerte Borregaard sitt 50-årsjubileum for stiftelsen av The Kellner Partington Paper Pulp Co. Ltd., som var starten på industrieventyret i Sarpsborg. Sammentreffet gav påskudd til å lage et monument til ære for Borregaards to viktige industriherrer: Oscar Pedersen og Hjalmar Wessel. Borregaardsmonumentet, som var laget av billedhugger Ørnulf Bast, ble reist på initiativ av kommunen og avduket i jubileumsåret. Monumentet ble plassert på et nyanlagt utsiktsplatå over Sarpsfossen. Her kunne monumentet beskues til bruset fra fossen, eller som Bjarne Nygård sier det i Sarpsfossen i dikt og virkelighet: «… som et symbol på selve fossens skaperverk».²² Monumentet er laget i granitt, og viser scener fra Sarpsborgs, Borregaards og tømmerindustriens historie. På denne måten knyttes både Sarpsborg, fossen og Borregaard sammen.

Sarpsborg har flere sanger om byen sin, og temaer som går igjen i dem alle er byen ved fossen, fossens kraft og selvsagt byens grunnlegger Olav Haraldsson. Til tross for at byen allerede hadde flere sanger om seg selv, ble det i 1935 utlyst en konkurranse om en ny bysang. Bakgrunnen for dette var at NRK ønsket å lage en presentasjon over landets bysanger, og det forestående byjubileet i 1939 var selvsagt også et påskudd for konkurransen. Det kom inn 39 tekster, og forslaget til Martin Rauan, «Vårens flom i fossestupet», gikk av med seieren.²³ Sarpsfossen spiller en helt sentral rolle i vinnerutkastet. Til sammenligning med de eldre bysangene, som for øvrig også har fossen med, spiller Olav en mindre rolle i teksten til Rauan. Som også navnet på de to eldste bysangene «St. Olaf drog opad den rivende flod» (ca. 1850) og «Hit kom Olav, bygget kirke» (1930) indikerer, har Olav her en mer sentral rolle.

Jeg mener vi i 1939-jubileet ser en tydelig endring av oppmerksomhet fra Olav og mot fossen og industrien. Sett i lys av Clemetsens forskning på landskap og identitet, og også Aagedals og Angells teorier, spiller betydningen av kulturlandskapet og utviklingen av industrilandskapet rundt fossen inn her. Som Olav har fossen alltid vært der fra byens begynnelse, og begge er nevnt i Snorre, den eldste skriftlige kilden vi har av byens historie. Men gjennom tidene og gjennom ulike politisk motiverte agendaer, har populariteten og «konkurransen» blant disse to vært i endring. På 1600- og 1700-tallet var Sarpsfossen viktigst. Konger, kunstnere og diktere fra fjern og nær reiste til Sarpsborg for å beskue fossen. Utover 1600-tallet kommer sagbrukene og etter hvert industrien langs fossen, og i beretninger fra 1700- og 1800-tallet blir sagbrukene og industrien beskrevet som skjemmende og ødeleggende for den fantastiske fossen.²⁴ Fossen var ikke så naturlig og spektakulær lenger, og den var ikke det første som ble trukket frem når byens befolkning og administrasjon skulle fremheve det mest særegne eller flotte ved byen. Da var Olav god å ha. Norges evige konge går sjelden av moten, og hans betydning for byen bygges opp fra midten av 1800- og inn på 1900-tallet.²⁵ I 1939, rett før utbruddet av 2. verdenskrig, er helgenkongen fortsatt viktig for byens identitetsbygging, men det er ikke nok å bygge fremtiden på. Byen vil se fremover, vise den positive utviklingen byen har gjennomgått og posisjonere seg i regionen. Omdømmebygging var blitt viktig. Da ble også fossen og industrien viktig. Det var her man fant de gode fremtidsutsiktene til byen. Industrien ved fossen blir med dette viktig for byens utvikling og dermed bilde på en lys fremtid som vi ser i Thorbjørn Egners siste bilde. Jubileet brukes dermed bevisst for å fremme fremtidsutviklingen. I det arbeidet får Sarpsfossen en viktigere plass i 1939-jubileet enn i 1916.

Planleggingen av byens 950-årsjubileum startet som de to foregående jubileene noen år i forveien, og allerede i 1962 ble det nedsatt en hovedkomité, med flere underkomiteer, som skulle ta seg av forberedelsene. Det finnes referater fra flere av møtene, som gir oss en god innsikt i forarbeidet og valg underveis. Også til dette jubileet ble det laget en jubileumskatalog, Sarpsborg 950 år. Foruten reklame fra byens bedrifter, ble jubileumsutstillingen, byens historie og severdigheter presentert i heftet. I tillegg er hilsener fra ordførere og vennskapsbyer referert. Sarpsfossen trekkes frem under avsnittet «Verdt å se». Fossens historie som attraksjonsverdi trekkes frem, men også hva fossens krefter har skapt av industri. Det veldige fabrikk-komplekset trekkes frem som en attraksjon i seg selv.²⁶ Dette er spesielt interessant, sett i lys av Clemetsens teorier. Det tidligere skjemmende kulturlandskapet rundt fossen er blitt et positivt opplevelseslandskap knyttet til industri og fremgang. Ellers legges det vekt på Sarpsborg som et trafikksenter i Østfold, og byens forn- og kulturminner trekkes frem. Olav Haraldsson og Borg trekkes også frem, men helgenkongen spiller ikke hovedrollen – han er en del av et større hele. Under planleggingen av jubileet ble det fremmet en rekke ideer for jubileet. En av dem var laksefiske i fossen, en annen var ønsket om en «maskot» eller gjennomgangsfigur gjennom jubileet. Her falt jubileumskomiteens valg naturlig på Olav Haraldsson i figur som en ung viking, og han er også valgt til forsiden av jubileumspublikasjonen.²⁷

I jubileet i 1966 var det hele tre utstillinger. Ettersom jubileet skulle handle om det første byanlegget, syntes det naturlig å legge hovedtyngden av feiringen til byens museum og ruinparken. Planen var å få en kulturhistorisk utstilling, en utstilling om «Sarpsborg i dag» og en «messe» som skulle vise hva byens industri og håndverk skapte.²⁸ Det ble imidlertid bare to utstillinger på museet. Messen, eller jubileumsutstillingen som den kaltes, ble vist i byens nye idrettshall Sparta Amfi. Her kunne byens bedrifter, næringsliv, lag og foreninger presentere seg. Utstillingen ble laget av Sarpsborg kommune i samarbeid med Sarpsborg og Tune Røde Kors. På standen som presenterer Sarpsborg kommune, ser vi fotografier fra byens severdigheter som skulpturer og parker, byens industri, og – ikke minst – et monumentalt fotografi av Sarpsfossen.

Utstillingene på Borgarsyssel museum var fordelt på to etasjer. I første etasje var utstillingen Sarpsborg i dag og i morgen, som viste samtidens og fremtidens Sarpsborg. I annen etasje var det en byhistorisk utstilling som viste byens historie fra Olav Haraldsson og frem til 1966. Den sistnevnte skulle være permanent. I begge utstillingene trekkes fossen frem. I den byhistoriske er fossen representert ved en maleriutstilling med kopier av kjente 1700- og 1800-talls malerier av fossen. Her finner vi store landskapsmalere som Jacob Coning og Erik Pauelsen (se illustrasjon 5b). I programheftet fremheves denne delen av byutstillingen spesielt: «… et utmerket bilde av Sarpsfossens historie – idet fossen jo har interessert kunstnere og turister i hundrer av år».²⁹ I utstillingen Sarpsborg i dag og i fremtiden er det temaer som regionalplan, bolig, skolevesen, helsevesen og kommunikasjoner med mere som formidles, og her har Sarpsfossen virkelig fått en sentral plass. Innerst i utstillingen var det bygget opp et sirkelformet rom der hele fondveggen var dekket av en stor modell av nettopp fossen (se illustrasjon 5a). I denne utstillingen er det ikke tvil om hva utstillingskomiteen mener var en helt sentral del av byens historie, identitet og fremtidsutsikter.

I 1966 ser vi at fossen har fått en viktig rolle. Olav er fortsatt synlig også i dette jubileet, men han har fått en ny rolle. Forherligelsen av den store, sterke Olav Digre³⁰ fra 1916 er ikke like synlig i dette jubileet. Han ble riktignok brukt som maskot og gjennomgangsfigur i jubileet, men da i form av en ung vikinggutt, ikke som et sterkt nasjonalt symbol (se illustrasjon 3). Olav var på ingen måte glemt i 1966, men han var ikke hovedbudskapet. Dét var derimot fossen, industrien, næringslivet, den sentrale plasseringen i fylket og fremhevingen av en by i vekst og fremgang. Jeg ser flere årsaker til dette: Én er knyttet til symbolet Olav, en annen til et ønske fra samfunnets side om endring av retning for byens fremtid, og begge kan knyttes til bruk – og også misbruk – av historien.³¹ De store samfunnsomveltningene og det politiske klimaet etter 2. verdenskrig kan ha bidratt til en endring av identitetsideal for byen. Under 2. verdenskrig ble det sterke nasjonale ikonet Olav Haraldsson brukt av nazistene i deres propaganda. Dette gav motreaksjoner etter krigen. Vikingkongen og navnet Olav blir dysset ned. Et eksempel på dette ser vi på vårt eget museum. Her har vi et kirkebygg med en utstillingshall med skulpturer av helgenkongen som ble laget til Olavsjubileet i 1930, og som tidligere hadde navnet Olavshallen. Under nazistens okkupasjon av Sarpsborg i årene 1940–45, okkuperte de byens samlingslokale Festiviteten. Her innredet de en av hallene til sitt møterom og kalte den for Olavs Hall. Etter krigen var dette navnet blitt betent, og på grunn av navnelikheten med vår egen Olavshall bestemte museet seg for å endre navnet til Olavskapellet. Det heter det også den dag i dag. Olav var ikke den identitetsmarkøren man ville legge tyngden på etter 2. verdenskrig. Det finnes ikke noe nedskrevet i kildene som indikerer at nazistenes misbruk av Olav har ført til at Olav ikke skulle få en sentral plass i 1966-jubileet. Han er fortsatt viktig for byen. Men han er ikke den som blir trukket frem som den viktigste for byens fortid og fremtid. Olav har fått en birolle, mens Sarpsfossen spiller hovedrollen. Dette kan knyttes både til at symbolet Olav var misbrukt og til at det er andre viktigere deler av byen man i dette jubileet ønsker å trekke frem. I etterkrigstiden hadde hele nasjonen behov for å bygge seg opp igjen. Industri og arbeiderbevegelse sto sterkt i denne perioden. Fossen og industrien får derfor en viktigere plass enn Olav i dette jubileet. I tillegg kommer Sarpsborgs geografiske plassering – posisjoneringen og omdømmebyggingen i forhold til de omliggende byene i Østfold var viktig å fremheve. På dette tidspunktet var det kniving om hvor fylkeshovedstaden burde ligge. Moss hadde fylkesadministrasjonen, men den geografiske plassering i fylkets ytterkant skapte misnøye i noen av fylkets kommuner. Den evige kampen med Fredrikstad er også tydelig – Sarpsborg ligger i hjertet av fylket, og til tross for sin lillebror-status i forhold til Fredrikstad, ønsket man å få fylkets hovedstad hit. Byen ønsket å hevde seg selv og markere seg som en viktig fremtidsby, og dette gjenspeiles i jubileumsmaterialet. Konklusjonen fra 1966-jubileet blir derfor at fossen og området rundt blir stadig mer viktig for byen, og dette går på bekostning av Olav.

I jubileumspublikasjonen Historisk til 1000 som ble utgitt i forkant av jubileet, går Sarpsfossen gjennom byens lange historie som en rød tråd. I en artikkel fra 2012, forfattet av daværende prosjektleder for jubileet, Therese Evensen, poengterer hun at det kommende jubileet ikke skal være en feiring av Olav Haraldsson, men en feiring av byen Sarpsborg. Det er fremveksten av en by, dens katastrofer og fall og byens storhetstider som skal være i fokus.³²

Videre legger Evensen vekt på at det som alltid har stått fast i byens brokete historie, er knutepunktet og møtepunktet mellom raet og fossen. Området rundt fossen er derfor viktig og et område de ønsker å løfte frem mot jubileet i 2016.³³ Videre er det tre epoker som danner det historiske rammeverket: Olavs grunnlegging av byen Borg (middelalder), sagbruks- og herregårdstiden (1600–1800), og til slutt industritiden og industribyen Sarpsborg (fra slutten av 1800-tallet). Den siste epoken trekker Evensen frem som spesielt viktig, ettersom det var den perioden som formet byen til det den er i dag. Hun trekker også frem stemmer som ønsker å tone ned byens industristempel, men mener at om vi ikke gir denne delen av byens historie sin rettmessige plass, står vi dårligere rustet til å forstå samtidens og fremtidens Sarpsborg. De tre overordnede storhetsperiodene har fossen som sitt geografiske midtpunkt, og målet med 1000-årsjubileet er å tilgjengeliggjøre og synliggjøre byens historiske områder og tyngdepunkt for Sarpsborgs befolkning.³⁴ Ett av tiltakene var en kultursti kalt Tusenårsstien, fra Borgarsyssel museum til Hafslund hovedgård der Sarpsfossen og kulturminnene i nærheten ble presentert. Fossen ble også valgt som en del av den offisielle jubileumslogoen, der vi finner en stilisert foss i forskjellige blåtoner (se illustrasjon 3d). Her kan vi dermed lese jubileet ut ifra både Angells merkevarebygging og Clemetsens kulturlandskap og identitet. Fossen og kulturlandskapet rundt er et viktig symbol knyttet til både merkevarebygging av byen og som et område med en funksjon som en identitetsmarkør.

Både kong Harald V og stortingspresident Olemic Thommessen trakk frem elven og fossen i sine taler under jubileet.³⁵ I Thommessens tale nevnes hellige Olav kun innledningsvis, og da i sammenheng med at Sarpsborg og Sarpsborgs historie er så mye mer enn Olav Haraldsson. Thommessen sier i sin tale at «oppfinnsomhet, kunnskap og skapervilje gang på gang har reist byen fra ruin, alltid med elven og fossen i sentrum. Det var elven og fossen som var utgangspunktet for byen, og det er de som fortsatt former den».³⁶

Tusen år er en høy alder, og Sarpsborg kommune ønsket å benytte anledningen til både å hedre, forskjønne og fornye byen. Torg, gågate og byparkens friluftsscene ble opprustet, to nye skulpturer skulle smykke den nyopprustede gågaten, og museet fikk et splitter nytt formidlingsbygg. I tillegg skulle byen få et nytt jubileumsmonument.³⁷ Det ble utlyst en kunstnerkonkurranse, og kunstneren Finn Eirik Modahl gikk av med seieren med skulpturen Genesis (se illustrasjon 6). Skulpturen består av en 4,5 meter høy byste som fremstiller den unge Olav som stiger opp av vannet. Skulpturen er laget i speilstål og står i et grunt basseng. Kunstneren forteller selv at han valgte å ta utgangspunkt i et ungt menneske med store potensialer og ambisiøse mål for fremtiden, en som alle kan speile seg selv inn i. Skulpturen skal bli et landemerke og en identitetsskaper.³⁸ Som navnet Genesis henspiller på, tar skulpturen utgangspunkt i byens begynnelse og dens grunnlegger Olav med sine store ambisjoner for fremtiden. Men den viser ikke bare til helgenkongen. Speilstålet gir publikum anledning til å speile seg selv og kanskje deres egne ambisjoner og fremtidsplaner. Skulpturen er fremtidsrettet og positiv, og spiller godt med sine omgivelser og vannbassenget den står i. Til sammenligning med Olavsmonumentet fra 1916 er det ingen ting igjen av viking- og helgenkongen Olav i denne skulpturen. Nå er det det unge, og også skjøre, mennesket med sine visjoner som forbereder seg på å møte fremtiden som er i sentrum.

På Borgarsyssel museum ble det laget nok en jubileumsutstilling. Utstillingen Tusen rike år spiller på Sarpsborgs lange og rike historie både med tanke på storhetsperioder, hendelser og kulturminner.³⁹ Utstillingen tar for seg Sarpsborgs historie fra nåtid og bakover i tid da de første menneskene satte sin fot på jorden ved elven og raet. Hovedtyngden ligger på byens tapte middelalderhistorie og middelalderby, og Olav har selvsagt fått sin del av utstillingen.⁴⁰ Også bygget har fått navn etter byens grunnlegger, nemlig Olavs hall.⁴¹ Men også fossen er tydelig representert i utstillingen, spesielt i fortellingen fra 1600-og frem til 1900-tallet. En del av utstillingen viser ett av de berømte maleriene av fossen av Jacob Coning, og forteller om fossekraftens betydning for byen. En annen del er viet fossen og industrien. Også i middelalderdelen er fossen fremtredende. I et stort kart på veggen fremheves fossens nærhet og tilknytning til middelalderbyen, og også vei og jernbane over fossen er tatt med på kartet og viser hvilke konsekvenser fremtidig utbygging vil føre med seg. Fossen er også representert i den eldste historiske delen av utstillingen, der linjene trekkes helt tilbake til steinalderen og raet og fossens opprinnelse, lenge før kong Olav satte sin fot her.

I 2016 ser vi at Olav er kommet inn i varmen igjen. Olavs hall blir bygd. Et nytt Olavsmonument blir reist, riktignok med noen flere dimensjoner enn den tradisjonelle Olavsstatuen fra 1916 innehar, men det er likevel den unge Olav som fremstilles. Og minnene etter Olavs middelalderby Borg hentes frem. Men jubileet skiller seg likevel fra 1916-jubileet. Sarpsfossens betydning for byen sidestilles med helgenkongen, og det er fossen som binder det hele sammen. I tillegg ser vi at industriens sosiale plass og betydning for byen øker. Man kan kanskje ikke si at industrilandskapet har fått samme status som det hadde i 1939, men vi ser i 2016 en begynnende tendens til at industrilandskapet er vakkert igjen, og områdets fremtid utløser stor debatt.⁴² Under jubileumsarrangementene olsokhelgen i 2016 ble til og med veibroen over fossen stengt for all trafikk, slik at man kunne spasere over fossen – til stor glede for byens befolkning. Kultur- og industrilandskapet har en viktig plass i byens bevissthet, og jeg tør påstå at den også er nær knyttet opp til byens og dens befolknings trivsel og identitet. Som både H.M. kong Harald V og stortingspresident Thommessen trekker frem i sine taler til byen, er det fossen og elven som både er byens grunnlag og også fremtidsutsikter. Konklusjonen av 1000-årsjubileet blir at Olav Haraldsson er viktig som byens grunnlegger, men fossen er viktigere, og fungerer som en rød og samlende tråd for både historie og fremtid. Fossen og området rundt er en viktig del av befolkningens identitet, og jubileet brukes til å fremheve denne betydningen.

Sarpsfossen er sammen med Olav Haraldsson utvilsomt de to viktigste komponentene i jubileumsfortellingene om Sarpsborg. I en by som er grunnlagt av selveste helgenkongen, kommer man ikke unna Olav. Men ut ifra mine funn ser jeg en utvikling som går mot at Sarpsfossen har fått en stadig viktigere rolle som byens identitetsmarkør utover på 1900-tallet. Hvilken markør som har vært viktigst har variert fra jubileum til jubileum, noe som igjen har sammenheng med sosiale og politiske strømninger i samtiden. Markeringene har gått fra å legge vekt på symbolske og bakoverskuende verdier i jubileumsformidling og omdømmebygging som i 1916 til en mer politisk motivert og fremtidsrettet jubileumsmarkering som i de senere jubileene. I denne prosessen har Sarpsfossen fått en stadig viktigere rolle på bekostning av Olav. Noen vil kanskje innvende at Olav i 2016 hadde en sentral rolle, men det er mer Olav i en skikkelse som en ungdom med fremtidsvisjoner enn selve symbolet på helgen- eller vikingkongen som fremstilles.

Olav Haraldsson var viktig i etableringen av den nye byen, men etter hvert som tiden gikk og byen fikk stablet seg på beina igjen, ser man andre viktige elementer i byen. Fossen er en markør som ikke bare har sterke røtter tilbake til byens første etablering, men som også har gått igjennom byens historie som en rød tråd. Og fossens betydning for byen stopper ikke i samtiden, den er også en viktig bærer av byens fremtid.