Hvor aktive er eldre i frivillig arbeid, hva motiverer dem, og hvor motivert er de for å bidra mer ? Spørsmålene er sentrale for eldrepolitikk som sikter mot økt frivillig deltakelse. Artikkelen bygger på data fra vel 4000 personer i alderen 50–80 år i Den norske studien om livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) fra 2017. Vi finner at seks av ti har gjort en innsats i løpet av det siste året, men andelen som bidrar minst 1–2 timer i en vanlig uke, er bare det halve. For de fleste er innsatsen både egen- og altruistisk motivert. Halvparten av ikke-frivillige sier i telefonintervju at de kan tenke seg å bidra, men svarene fra skjemaet de har fylt ut, tyder på at bare om lag halvparten av disse faktisk er potensielle rekrutter. Videre er få villige til å forplikte seg til frivillig innsats, og halvparten vil delta bare hvis de selv kan bestemme omfang og tidspunkt. Alt i alt synes potensialet for økt frivillig innsats betinget. Det kan bli en utfordring å forene eldres preferanse for fleksibilitet og meningsfullt engasjement med oppgaver som lokalsamfunn og frivillige organisasjoner kan tilby og har behov for.

This paper explores engagement in and motivation for volunteering among middle-aged and older adults. We use data from 4000 individuals aged 50–80 in the Norwegian study on life-course, aging, and generation. We find that 6 out of 10 have volunteered in the past year; however, only half of these contribute one hour or more during a normal week. Most volunteers are motivated by both altruistic and self-serving factors. In the interview, nearly 50 % of non-volunteers report interest in becoming a volunteer. However, half of them seem unlikely to represent potential recruits as they indicate disinterest in volunteering in the self-completion questionnaire. Furthermore, few are willing to commit to volunteering, and half of all respondents will only participate if they can control the timing and extent of their involvement. Findings suggest that the potential for increased senior voluntarism is conditional, and that it may be challenging to reconcile older adults’ preference for flexible and meaningful work and the types of involvement that communities and volunteer organizations request and offer.

Det er en politisk målsetting at de store kullene som i tida fremover vil nå pensjonsalderen, i større grad skal bruke sin kompetanse og ressurser til nytte for lokalmiljø og samfunn. Flere nyere stortingsmeldinger legger således vekt på å tilrettelegge for økt frivillighet blant eldre (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015, 2016, 2018). Her peker man også på at høyere utdanningsnivå og bedre helse blant nye generasjoner eldre øker potensialet for frivillighet. Målsettinger om økt frivillighet begrunnes dels i gevinster for eldre selv – aktivitet kan beskytte mot helseproblemer, sosial isolasjon og ensomhet – og dels i å styrke lokalmiljø og å avlaste offentlige tjenester og utgifter. Vi vet imidlertid lite om potensialet for å øke eldres innsats og hva som skal til for å realisere mulighetene. I denne artikkelen spør vi derfor: I hvilken grad ønsker dagens og morgendagens eldre å engasjere seg, og hvilke motiver og barrierer for deltakelse er sentrale? Vi spør også om frivillige preges av en individualisert (refleksiv) form for frivillighet, og om dette kan være en utfordring for målsettingen om økt frivillig deltakelse. Den observerte utviklingen mot økt preferanse for tidsavgrenset, selvorientert og fleksibel frivillighet kan harmonisere dårlig med frivillige organisasjoners behov og interesser.

Innen internasjonal frivillighetsforskning har Hustinx og Lammertyns (2003) skille mellom kollektiv og refleksiv frivillighet fått mye oppmerksomhet. De bygger på sosiologisk modernitetsteori og definerer kollektiv frivillighet ved varig organisasjonsmedlemskap og forpliktelse og langvarig og regelmessig innsats. Deltakelse og engasjement knyttes gjerne til en religiøst eller ideologisk basert altruisme (ibid.). Refleksive eller individualistiske frivillige er mer orientert mot selve aktiviteten, eller saken den fremmer, enn gruppetilhørigheten. De har gjerne en løs kopling til organisasjonen og deltar ofte i kortere tidsperioder (Eimhjellen, 2018). For refleksive frivillige er det avgjørende at oppgavene passer med egne interesser og forventninger, og tilgang på kunnskap fra ulike kilder, dels gjennom digital teknologi, spiller en viktig rolle for å skaffe oversikt og gjøre gode valg.

Motivasjonsgrunnlaget er også ulikt for de to gruppene (Hustinx & Lammertyn, 2003). Sterke motiver for den kollektivt frivillige er andres forventninger og pliktfølelse, men også ideologi, religion og altruisme. Refleksive frivillige er i større grad motivert av selvrealisering og egosentriske motiver. Større vekt på slike motiver betyr ikke nødvendigvis en dreining bort fra altruisme, men snarere en pluralisering hvor både egennyttige og samfunnsnyttige motiver er viktige (ibid.; Wollebæk, Sætrang & Fladmoe, 2015).

Frivillighet bærer vanligvis preg av både kollektive og refleksive trekk eller befinner seg i spekteret mellom de to idealtypiske motsetningene. Ifølge Hustinx og Lammertyn (2003) har imidlertid den refleksive frivilligheten blitt vanligere i takt med individualiseringen av samfunnet. Internasjonalt kan Norge tenkes å ligge i front når det gjelder refleksiv frivillighet ettersom Norge er et svært modernisert samfunn med en høyt utdannet befolkning og en særlig høy bruk av internett og sosiale nettsteder (Enjolras & Strømsnes, 2018).

Figur 1 viser fordeling av frivillige og ikke-frivillige etter alder. Andeler som har gjort minst én type frivillig arbeid (fra listen med 20 organisasjonstyper) i løpet av det siste året, er nokså stabile i aldersgruppa 50–74 år (65–68 %) og noe lavere blant de over 75 år (61 %).³ Gruppa 67–74 år oppgir imidlertid oftere enn yngre at de gjør en betydelig innsats. Blant 67–74-åringene oppgir 35 % minst 1–2 timer og 19 % minst 3–4 timer frivillighet i uka mot hhv. 26 % og 11 % i gruppa 50–59 år. Figur 1 viser også andeler ikke-frivillige etter om de uttrykker ønske om å delta eller ikke. Ikke-frivillige utgjør fra 35 % (yngste) til 39 % (eldste) av utvalget. Av de ikke-frivillige utgjør andelen «potensielle frivillige» fra 34 % (yngste) til 16 % (eldste) (se også tabell 1).⁴

Hva slags frivillig arbeid gjør de? De vanligste aktivitetene er tidsavgrenset aktivitet (bøssebærer o.l.) (24 %), velforening, grendelag og nærmiljø (23 %), annet (20 %), idrett og sport (19 %), sosiale frivillige foreninger (17 %), helse, pleie eller omsorg (17 %), kultur, kunst og musikk (16 %), borettslag, boligbyggelag (15 %) og religion og livssyn (11 %). Bare 2–8 % oppgir å delta i de tolv øvrige kategoriene (ikke vist her). De fleste deltar i flere aktiviteter (35 % i to og 32 % i minst tre aktiviteter). Det er lite aldersvariasjon i disse mønstrene. Mest markant er aldersforskjellene for idrett og sport, som varierer fra 23 % (50–59 år) til 13 % (75–80 år), sosiale foreninger (fra 10 til 25 %) og frivillighetssentral/eldresenter (fra 6 til 14 %) (ikke vist).

Hvilke grunner er viktige for deltakelse? Figur 2 viser at å bidra med noe nyttig er viktig for nesten alle. I tillegg sier en klar majoritet at frivillighet er morsomt og interessant, og at det gir mulighet for å møte andre og å bruke sin kompetanse. Nær en fjerdedel, og flere blant dem under 60 år, gjør frivillig arbeid fordi de føler seg forpliktet til det. I tråd med teorien om refleksiv frivillighet er motivene mangfoldige: I gjennomsnitt oppgis 3,8 (SD=0,94, 91 % oppgir minst tre) antall grunner (ikke vist). Vi ser imidlertid ikke tegn til at egennytte er viktigere for yngre enn eldre personer, slik man kunne forvente ut fra teori om en dreining mot selvaktualiseringsmotiver (Hustinx & Lammertyn, 2003).

Hvilke begrunnelser gis for at man ikke gjør (mer) frivillig arbeid? Det ble stilt spørsmål om i alt ti grunner (figur 3). Vi ser på ikke-frivillige og frivillige som gjør maksimalt 1–2 timer i uka. Her finner vi klare aldersforskjeller. Blant de under 67 år er de viktigste grunnene tidsmangel, frykt for store forpliktelser, at ingen har spurt, krevende livssituasjon og lav interesse. Blant de over 67 er de viktigste grunnene helseproblemer, krevende livssituasjon og at forpliktelsene kan bli for store. Blant de eldste er det også mange som opplever at frivillige organisasjoner ikke er interessert i deres kompetanse og/eller aldersgruppe. Videre sier en fjerdedel at de ikke vet hvor de skal starte. Blant frivillige som gjør inntil én time i uka, oppgir 24–30 % som grunn at de «allerede gjør en stor innsats».

Figur 4 viser hvor mange som er positive til ulike typer forpliktelser knyttet til frivillighet. Kun om lag 15 % er villig til å tilpasse ferie og fritid for å gjøre frivillig arbeid. Det er også få (om lag 10–25 %), særlig blant de eldste, som er villig til å binde/forplikte seg til seks måneder av gangen. Om lag halvparten er kun villig dersom de selv kan bestemme omfang og tidspunkt. Villighet til å forplikte seg varierer noe med om man deltar i frivillig arbeid eller ikke (ikke vist). Mens om lag 10 % av ikke-frivillige er villig til å binde seg for seks måneder, er langt flere frivillige i alderen 50–59 (38 %) og 75–80 år (22 %) villig til dette. Tilsvarende er flere frivillige (22 %) enn ikke-frivillige (8 %) villig til å tilpasse ferie og fritid.

I tabell 1 ser vi mer kritisk på potensialet for økt frivillighet. Hvor mange frivillige og potensielle frivillige (ikke-frivillige som sier de kan tenke seg delta) gir svar som indikerer at de neppe kommer til å bidra (mer)? Vi bruker hovedsakelig svarene de gir om barrierer (se figur 3), og skiller mellom tre grupper etter om de hhv. kan, får (mulighet eller tilbud om) og vil (ønsker å) delta. Den første gruppa er de som oppgir helse- og livssituasjonsbarrierer (minst to av følgende barrierer: helseproblemer, krevende livssituasjon, for store forpliktelser eller mangel på tid). Neste gruppe oppgir tilbud- og informasjonsbarrierer (eller mulighetshindringer) (minst to av følgende barrierer: vet ikke hvor starte, ingen spurt, liten interesse for min kompetanse/aldersgruppe i frivillige organisasjoner). Den siste gruppa oppgir motivasjonsbarrierer (minst én av «ikke interessert» eller (kun frivillige) «gjør allerede en stor innsats» eller oppgir minst to «vil uansett ikke delta» på de tre spørsmålene om forpliktelse) (se figur 4).

Av de ikke-frivillige som i telefonintervjuet svarer at de kan tenke seg delta (44 % av alle ikke-frivillige), oppgir 30–40 % helse og livssituasjons-, motivasjons- eller tilbud- og informasjonsbarrierer. Motivasjonsbarrierer er trolig viktigst for om man faktisk vil bidra, og derfor har vi sett nærmere på spørsmålene som inngår. Vi ser at 14 % svarer de «uansett ikke vil delta» (på minst to av de tre spørsmålene om forpliktelse), og 37 % svarer «ikke interessert». Videre ser vi både blant de «sporadisk frivillige» (< en time i uka) og «aktive frivillige» (≥ 1–2 timer i uka) at 40–55 % oppgir helse og livssituasjon- eller motivasjonsbarrierer, og 20–30 % oppgir tilbud- og informasjonshindringer, som grunn for at de ikke gjør mer frivillig arbeid.

I internasjonal sammenheng er frivilligheten høy i Norge. Blant personer mellom 50 og 80 år finner vi at seks av ti har gjort en eller annen form for frivillig innsats i løpet av det siste året. De vanligste formene for frivillighet er, i tillegg til midlertidig innsats (for eksempel som bøssebærer), innsats i lokalmiljøet, idrettsforeninger, kulturorganisasjoner, sosiale frivillige foreninger og helse og omsorg. Funnene tilsvarer funn fra tidligere norske studier (Fladmoe & Folkestad, 2017; Fladmoe mfl., 2018).

I tidligere forskning har det å «være frivillig» ofte vært definert som å ha gjort en eller annen innsats i løpet av de siste tolv månedene uten å ta hensyn til innsatsens størrelse. Lever man i et lokalsamfunn, skal det nesten godt gjøres å unngå ha gjort minst én liten innsats i løpet av ett år. Med så beskjedne krav til å kalles «frivillig» slår man sammen den aktive og den sporadiske frivilligheten. Faktisk ser vi at annenhver frivillig deltar under én time i uka, noe som beskrives som et trekk ved den «nye refleksive frivilligheten» (Hustinx & Lammertyn, 2003). For å monne som en innsats for samfunn og lokalmiljø bør imidlertid bidraget være av et visst omfang. En svært aktiv deltakelse på minst 3–4 timer i uka oppgis av 10–20 % og er mest utbredt i aldersgruppa 67–74 år. Når vi ser på innsats på minst 1–2 timer i uka, finner vi at hver tredje person – og noen flere blant de over 67 år – oppgir innsats på dette nivået. Alt i alt finner vi altså at omtrent like (tredje)deler av utvalget er ikke-frivillig, sporadisk frivillig (under én time i uka) og aktiv frivillig (minst én time i uka).

Både egeninteresse og samfunnsnytte er utbredte grunner for å delta. De fleste deltar ikke bare for å bidra med noe nyttig, men også fordi det er morsomt og interessant, for å møte andre og/eller få brukt sin kompetanse. Et slikt mangfold av grunner er i tråd med tesen om refleksive trekk blant dagens frivillige (Hustinx & Lammertyn, 2003). Tidligere norske studier viser at de altruistiske grunnene har vært nokså stabile over tid, men at individuelle motiver har blitt viktigere for hvordan man begrunner frivillig arbeid (Wollebæk mfl., 2015). Trolig er det slik at jo flere av disse forholdene som kan imøtekommes gjennom frivillig arbeid, jo enklere er det å motivere til økt innsats. Kunnskap om hva som motiverer til frivillighet, er sentralt fordi det er der man må begynne om man vil øke frivilligheten.

Årsaker til at man ikke gjør frivillig arbeid, eller ikke gjør mer frivillig arbeid, viser klare aldersvariasjoner. Personer i 50-årene oppgir ofte grunner knyttet til andre forpliktelser og travel hverdag, mens de eldste oftere oppgir helseproblemer og en krevende livssituasjon. Oppimot en tredjedel oppgir at de ikke er interessert, eller at de ikke har fått informasjon eller blitt spurt. Å ikke få informasjon og ikke bli spurt kan peke på svake sosiale nettverk, da mye rekruttering skjer via slike nettverk (Wollebæk mfl., 2015). Nær en tredjedel av de eldste oppgir dessuten som grunn at det er liten interesse for deres kompetanse og/eller aldersgruppe i frivillige organisasjoner. Ettersom disse oppgis som grunner til ikke å bidra, kan det være at de ville deltatt hvis de hadde blitt spurt, fått informasjon og følt seg ønsket.

Det kan synes som om en betydelig andel opplever en form for aldersdiskriminering i form av at andre ser dem som mindre relevante og interessante. Hva som ligger i opplevelser av at det ikke er interesse for eldre frivillige i organisasjonene, vet vi lite om. Som nevnt finner man i en internasjonal studie en del negative oppfatninger om eldre i frivillige organisasjoner (Principi mfl., 2012). Samtidig observerer mange trenden mot refleksiv frivillighet ved at eldre i økende grad ønsker «friere tilknytning», de ønsker å delta for en begrenset periode og vil unngå et permanent bånd til en bestemt organisasjon (Schippers & Principi, 2014). Derfor var mange organisasjoner bekymret for stabiliteten blant eldre frivillige. Det er behov for mer kunnskap om frivillige organisasjoners interesse for eldre frivillige.

Hvor mange er villig til å forplikte seg? Det ligger i frivillighetens natur at den er frivillig og ikke en plikt. Likevel, mye frivillig arbeid er en form for arbeid hvor andre er avhengig av en, og det stilles krav til en viss stabilitet og kontinuitet. For de frivillige innebærer det noe forpliktelse og forsakelse av frihet til å bestemme over sin egen tid. Det er imidlertid kun et mindretall (10–25 %) som er villig til å binde seg til seks måneder om gangen, eller til å tilpasse ferie og fritid for å delta frivillig. Villigheten er dog noe høyere blant frivillige enn blant ikke-frivillige. Videre er halvparten villig kun dersom de kan bestemme omfang og tid. I tråd med teorien om refleksiv frivillighet kan dette være en trend som vil øke med nye generasjoner av mer individualistisk orienterte eldre. Et fleksibelt, egenstyrt og skreddersydd opplegg er altså en preferanse – og kanskje en forutsetning – mange har for å delta. Her ligger trolig en av de viktigste barrierene mot økt frivillighet og en av de store utfordringene for organisasjoner og institusjoner som skal bruke frivillige i sin daglige drift.

Er det potensiale for økt frivillighet? Selv om dagens eldre er nokså aktive, burde det være potensiale for mer, i alle fall når vi ser på tidsbruk. Ifølge Statistisk sentralbyrås tidsbruksundersøkelse bruker personer mellom 67 og 79 år gjennomsnittlig ti minutter på frivillighet per dag (Vaage, 2012). Det er beskjedent gitt at de fleste i denne gruppa ikke er yrkesaktive. Studier av endring i aktivitet før og etter pensjonering finner at få gjør mer frivillig arbeid etter avgang fra yrkeslivet: Aktiviteter som øker mest, er forbundet med fritid – hagearbeid, søvn, avislesing, tv-titting og det å ikke gjøre noe spesielt (Gerteis mfl., 2004; Solem, 2012).

Frivilligheten kan økes ved å få flere med. I telefonintervjuet uttrykker halvparten av ikke-frivillige under 67 år og en tredjedel av de over 67 at de kan tenke seg å delta (se tilsvarende funn i Folkestad & Langhelle, 2016). Det er nærliggende å forstå svarene som positive holdninger heller enn intensjoner om å bidra. Sosialpsykologisk forskning har vist at det kan være lang vei fra holdninger til handlinger, særlig når holdningene formuleres generelt, slik tilfellet er i vårt generelle spørsmål om å ville bidra (Sheeran & Webb, 2016). Vi må dessuten regne med at positive holdninger er overestimert, gitt den sterke tendensen til å gi sosialt ønskverdige svar i personlige intervjuer (Hansen & Slagsvold, 2011). Dette støttes av at nokså mange av de som uttrykker ønske om å delta i telefonintervjuet, uttrykker uvillighet i selvutfyllingsskjemaet: Nesten halvparten oppgir at de «uansett ikke vil delta», eller at de er «ikke interessert». Videre ser vi at mange som kanskje ville, ikke kan delta, da 40 % av de som uttrykker ønske om å delta, oppgir helse- og livssituasjonsbarrierer mot deltakelse. Ønsker om å delta slik det uttrykkes i et intervju, gir således trolig et altfor positivt inntrykk av det reelle potensialet for frivillig innsats blant eldre.

Frivilligheten kan også økes ved at frivillige bidrar mer. Folkestad og Langhelle (2016) finner at to av tre frivillige over 55 år kan tenke seg gjøre mer frivillig arbeid. Vi har ikke spurt direkte om dette, men interessen synes noe lavere i dette utvalget. På spørsmål om barrierer oppgir mange mangel på interesse (40 %), at de allerede gjør en stor innsats (20–30 %) – med andre ord at de synes de gjør nok, og helse- og livssituasjonsbegrunnelser (50 %). Ambisjoner om økt innsats bør altså ta høyde for at mange ikke kan eller vil øke innsatsen, ikke minst blant de som allerede deltar.

Likevel kan trolig et betydelig antall eldre ved henvendelse og rett incitament la seg rekruttere til (mer) frivillig innsats. De mest positive til innsats og forpliktelse er personer i 50–60-årene som allerede er frivillige. For å mobilisere eldre kan det være viktig å fremheve både umiddellbar egennytte som sosialt samvær, mer langsiktig egennytte som bedre fysisk og psykisk helse⁵ samt generell samfunnsnytte. For rekrutteringstiltak er det også viktig å redusere mulighetsbarrierene mange oppgir, som mangel på henvendelser og/eller informasjon og oppfatning om at de ikke har noe å bidra med.

I den grad eldre er interessante for frivillige organisasjoner, bør organisasjonene etterstrebe å tilby oppgaver tilpasset deres interesser og kompetanse. Hva slags oppgaver og arbeidsform kan kommende generasjoner – refleksive frivillige som ønsker å bruke sin kompetanse og samtidig bestemme arbeidstid og omfang – tenke seg? Noen ønsker kanskje å «ta i et tak» når det passer dem, slik sjauere på brygga kunne i tidligere tider. Det kan imøtekomme ønsket om å styre egen tid, men begrense oppgavenes art. Andre kan ønske tidsavgrensede oppgaver og forpliktelser – mer i form av dugnader. Kanskje vil villighet til mer stabil innsats og forpliktelse være større om oppgavene er utfordrende og meningsfulle og gir rom for å få bruk og anerkjennelse for oppbygget kompetanse. Å tilby et bredt spekter av tilbud med stor grad av fleksibilitet i timing og forpliktelse kan være utfordrende å forene med organisasjoners behov for stabil og forutsigbar innsats og med at bruk av frivillige ikke skal bli for stor belastning for organisasjonene.

Hvor høy frivillig innsats kan vi forvente blant eldre i kommende år? Vil morgendagens eldre utgjøre en «arme av frivillige»? De demografiske endringene i seg selv tilsier at de frivillige eldre blir flere, selv om nivået på deres innsats ikke endres. Spørsmålet er om de også prosentvis blir flere. Ettersom det blir så mange eldre, vil selv det å rekruttere en liten andel av dem kunne være av stor betydning for lokalmiljø og samfunnet som helhet.

Gitt endringer i eldrebefolkningens ressurser, helse og kompetanse synes det åpenbart at kommende generasjoner i større grad enn tidligere generasjoner kan delta. Spørsmålet er om de vil eller ønsker å delta. Relativt mange synes å være aktive og motiverte. To tredjedeler har deltatt det siste året, og nær annenhver ikke-frivillig under 67 år sier at de kan tenke seg å starte med frivillighet. En bør ha i mente at mange «potensielle» indikerer at de vil delta dersom de blir spurt og får informasjon, og opplever at de har verdi for frivillig sektor.

Flere tidligere studier har konkludert med at potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonistene er stort (Folkestad & Langhelle, 2016; Haugen & Logstein, 2017; NyAnalyse, 2017). Dette er basert på endring i eldres helse og kompetanse samt eldres engasjement og motivasjon for frivillighet i dag. Våre data peker i retning av at det er et potensiale, men neppe som stort og uproblematisk som tidligere studier har antatt. For det første gjør de fleste frivillige kun en mindre innsats: Halvparten deltar under en time i uka. Det er usikkert hvorvidt dette monner for å avlaste velferdsstaten, men også for å gi egne helsegevinster. For det andre sår funnene tvil omkring forholdet mellom holdninger uttrykt i et intervju og faktiske intensjoner om å delta. Holdningene kan være ektefølt der og da, men ha liten prediktiv verdi når det gjelder faktisk deltakelse. For om lag halvparten av ikke-frivillige som uttrykker ønske om å delta, synes dette urealistisk i lys av at de også har oppgitt at de ikke er interessert, eller at de er forhindret av helse- og livssituasjonsgrunner. En tredje utfordring for frivillige organisasjoner er at få av «de nye frivillige» er villig til å forplikte seg til innsats. De fleste ønsker en løsere tilknytning hvor de står fritt til å bestemme tid og omfang. En slik fleksibilitet kan være vanskelig å forene med behovene i frivillig sektor, ikke minst frivillighet som involverer menneskebehandling, som fordrer stabilitet og forutsigbarhet.

En mulig fjerde utfordring er at frivillige organisasjoner kan være lite interessert i eldre frivillige, som kan kreve ekstra tilpasning og oppfølgning. Det kan være begrensninger i hvilken grad eldre får bidra. Ovenfor frivillig sektor er det viktig å understreke verdien av eldres innsats og hva som kan fremme eller hindre involvering. En sentral utfordring for frivillig sektor blir også å balansere eldres preferanse for fleksibelt og meningsfullt engasjement med de oppgaver organisasjonene kan tilby og deres behov for forutsigbarhet og kontinuitet.⁶