For å kunne identifisere tidspunkt eller alder for avgang fra arbeidslivet er det først nødvendig å definere hva yrkesavgang er. Opp igjennom årene har en rekke forskere påpekt at det ikke finnes noen klar definisjon. Begrepet har blant annet blitt beskrevet som vagt og uklart (Donahue, Orbach & Pollak 1960), tvetydig (Irelan & Bell 1972) og uunngåelig utydelig (Denton & Spencer 2009). I alle de nevnte publikasjonene dreier det seg om det engelske ordet «retirement» som opprinnelig betyr å trekke seg helt tilbake, men ifølge Ekerdt og DeViney (1990) er det å forlate arbeidslivet fullstendig bare en av fem alternative betydninger av termen. De øvrige fire er å slutte i en karrierestilling, redusere arbeidsinnsatsen, begynne å ta ut pensjon eller vurdere seg selv som «retired». Alle disse betydningene går igjen i en oversiktsartikkel fra 2009 der Denton og Spencer viser hvordan «retirement» har blitt definert i praksis i til sammen 46 studier publisert i perioden 1982 til 2007. Konklusjonen deres er at ingen av definisjonene dominerer forskningsfeltet og at det virker å være helt opp til den enkelte forsker hvordan han eller hun velger å gå fram.

For Norges del har det vært vanlig å bruke ordet pensjonering – som viser til det å få eller ta ut pensjon – for å beskrive eldres avgang fra arbeidslivet (se f.eks. Holmøy 2002, Midtsundstad 2006, Solem 2001). Grunnen er antakelig at uttak av pensjon som regel var ensbetydende med å slutte i arbeid. Etter hvert, og ikke minst med pensjonsreformens muligheter for å kombinere yrkes- og pensjonsinntekter fritt, er ikke termen pensjonering like hensiktsmessig som før, og det er viktig å skille uttak av pensjon fra yrkesavgang (Solem 2012). Bruk av termen yrkesavgang er dog heller ikke uproblematisk da det også kan bety en midlertidig overgang til for eksempel arbeidsledighet eller uføretrygd.

Det at definisjonen av begrepet «retirement» – på norsk pensjonering eller yrkesavgang – er uklar, bidrar også til ulike framgangsmåter når det gjelder operasjonalisering av tidspunkt for når individer forlater arbeidslivet og beregning av avgangsalder. Videre gir forskjellige typer data ulike metoder. I tillegg har analysenivå betydning for hvordan en går fram, nærmere bestemt om formålet er å fastsette tidspunkt og alder for yrkesavgang på befolkningsnivå eller på individnivå. I denne artikkelen står sistnevnte i fokus. Vi vil likevel starte med å omtale kort enkelte metoder som benyttes for målinger på befolkningsnivå, før vi beskriver mer detaljert ulike metoder for å identifisere tidspunkt og alder for avgang på individnivå.

Én metode for å måle det typiske avgangstidspunktet er å følge en eller flere fødselskohorter over tid til alle har forlatt arbeidslivet (for å beregne gjennomsnittsalder) eller til halvparten har gjort det (medianalder). Ved måling av avgangstidspunkt og -alder på befolkningsnivå er det imidlertid ikke alltid nødvendig å gå omveien via en fastsetting av avgangstidspunkt på individnivå. Bjørnstad (2019) har beskrevet ulike framgangsmåter der hovedformålet er å kunne si noe om den typiske alderen for yrkesavgang i befolkningen. Et eksempel på en slik genuint aggregert framgangsmåte er å ta utgangspunkt i differansen i sysselsettingsrater mellom to påfølgende kalenderår for hvert fødselskull og deretter bruke disse differansene til å lage anslag på den forventede (gjennomsnittlige eller mediane) avgangsalderen etter samme prinsipper som brukes ved beregning av forventet levealder basert på tverrsnittsdata om den aldersspesifikke dødeligheten i et bestemt år. En tar da gjerne utgangspunkt i individer som var aktive i arbeidsmarkedet ved fylte 50 år, og lar samtidig alle som fortsatt var i arbeid ved fylte 80 år trekke seg tilbake i løpet av det påfølgende kalenderåret.3 Med en slik metode trengs det kriterier for å avgjøre om en person er yrkesaktiv eller ikke ved et bestemt tidspunkt, med henblikk på å beregne de aggregerte sysselsettingsratene, mens selve tidspunktet for den enkeltes eventuelle tilbaketrekking fra arbeidslivet ikke blir forsøkt målt. Denne metoden kan gi forskjellig utslag avhengig av hvor strenge kriterier det er brukt for å bli klassifisert som henholdsvis yrkesaktiv og yrkespassiv ved et gitt tidspunkt. Det kan være snakk om bruk av surveydata der respondentene er spurt om sin aktuelle yrkesstatus, eller bruk av registerdata der for eksempel størrelsen på yrkesinntekten anvendes som kriterium. Uansett vil terskelverdiene som benyttes ha betydning for målingen av det aggregerte avgangstidspunktet.

Når det gjelder fastsettelse av tidspunktet for yrkesavgang på individnivå, er surveydata den mest utbredte datakilden, i hvert fall internasjonalt (se f.eks. Carr mfl. 2016; Rijs, Cozijnsen & Deeg 2012; Stoiko & Strough 2019; van Solinge & Henkens 2010). En vanlig framgangsmåte er da å ta utgangspunkt i longitudinelle undersøkelser som følger samme individer over tid, og så studere endringer i yrkesstatus mellom to eller flere runder med datainnsamling. Carr og kolleger (2016) valgte for eksempel å definere avgang fra betalt arbeid ut fra en reduksjon i antall (selvrapporterte) arbeidstimer fra én runde av den engelske aldringsstudien ELSA (English Longitudinal Study of Ageing) til neste fra mer enn én time per uke til null timer. De var først og fremst opptatte av å stadfeste om yrkesavgang hadde funnet sted i den mellomliggende perioden og identifiserte derfor ikke noe presist tidspunkt for avgangen. Det hadde derimot Rijs, Cozijnsen og Deeg (2012) til hensikt å gjøre, basert på data fra den nederlandske studien Longitudinal Aging Study Amsterdam. De startet med å definere yrkesavgang ved å se på endring i antall selvrapporterte arbeidstimer fra minst åtte timer per uke i første runde (baseline) til mindre enn åtte timer tre år senere. For dem innebar altså en arbeidsinnsats på inntil sju timer at en avgang hadde funnet sted. Deretter beregnet de avgangsalderen ved hjelp av surveyopplysninger om fødselsår og -måned, samt spørsmål om avgangsår og -måned. Van Solinge og Henkens (2010) derimot, tok ikke hensyn til antall arbeidstimer, men baserte seg på respondentenes svar på spørsmål om de hadde forlatt arbeidsmarkedet i løpet av de fem årene som hadde gått mellom to datainnsamlingsrunder av en nederlandsk studie om yrkesavgang og pensjonsuttak. Tidspunktet for avgangen ble så definert ut fra et oppfølgingsspørsmål om avgangsår og -måned.

I eksemplene over er det uklart hva som gjøres med avgangstidspunktet for respondenter som eventuelt øker sin deltakelse i det betalte arbeidsmarkedet etter først å ha redusert den i en periode. Her er derimot Stoiko og Strough (2019) tydelige. Ved hjelp av data fra den amerikanske Health and Retirement Study satte de avgangstidspunktet til måneden og året deltakerne (50 år og eldre) oppga var første gang de hadde forlatt arbeidsmarkedet. Reversert avgang (tilbakevending) og overgangsjobber ble altså ikke tatt i betraktning i deres operasjonalisering.

I studiene referert til så langt bestemmes tidspunktet for yrkesavgang ut fra spørsmål om selvrapportert yrkesaktivitet/-passivitet og/eller antall arbeidstimer. I den svenske studien HEARTS (Health and Retirement Transitions in Sweden) blir deltakerne derimot først spurt om de har gått av med pensjon: «Har du gått i pension (börjat ta ut ålderspension)»? I tillegg til ‘nei’, er det tre ja-alternativer: «Ja, men fortsatt yrkesverksam och uppfattar mig själv inte som pensionär», «Ja, fortsatt yrkesverksam men uppfattar mig själv som pensionär» og «Ja, pensionär på heltid» (Hansson 2020). Basert på denne datakilden valgte Henning og kolleger (2019) å kode de to siste alternativene som yrkesavgang, mens Hansson mfl. (2018) kun tok med det siste alternativet da de identifiserte hvem som hadde forlatt arbeidslivet (de to midterste kategoriene definerte de som overgangsjobb). Datainnsamlingene i HEARTS-studien gjentas hvert år, og avgangsåret settes til det året endringen fant sted ut fra henholdsvis det videre og det snevrere kriteriet for yrkesavgang.

I land der forskere har tilgang til data fra offentlige registre, er det vanligere å bruke denne type opplysninger for å måle tidspunkt og alder for yrkesavgang på individnivå framfor å basere seg på surveydata. Registerdata byr imidlertid også på en rekke ulike operasjonaliseringsmuligheter (Eyjólfsdóttir mfl. 2021).

En mye brukt framgangsmåte i studier fra Sverige er å kombinere opplysninger om yrkesinntekt med informasjon om uttak av pensjon. Avgangstidspunktet fastsettes her til det året inntektene fra pensjon utgjør minst halvparten av den årlige totalinntekten (f.eks. Barban, de Luna, Lundholm, Svensson & Billari 2017; Kridahl & Kolk 2018; Kridahl & Silverstein 2020; Qi, Helgertz & Bengtsson 2018; Svensson, Lundholm, de Luna & Malmberg 2015) eller alternativt minst 80 prosent (Palme & Svensson 2004; Örestig, Strandh & Stattin 2013). Pensjonsinntektene inkluderer som oftest også uførepensjon, med unntak av Örestig mfl. (2013) som valgte å ekskludere personer med uførepensjon fra analyseutvalget.

Palme og Svensson (2004) har i tillegg beskrevet en alternativ metode for fastsettelse av tidspunkt for yrkesavgang der det kun tas hensyn til endringer i yrkesinntekt. Samme framgangsmåte er også brukt av Johansson, Laun og Palme (2016). Her defineres en person som å ha forlatt arbeidslivet når yrkesinntekten faller til et nivå under «basbeloppet» i det svenske pensjonssystemet.4 I begge tilfeller, enten avgangstidspunktet beregnes ut fra forholdet mellom yrkes- og pensjonsinntekter eller ut fra nivået på yrkesinntekten alene, er sannsynligheten stor, ifølge Palme og Svensson (2004), for at avgangen fra arbeidslivet finner sted det foregående året. De setter derfor avgangsåret til året før pensjonsinntektene utgjør 80 prosent eller mer av totalinntekten, eller, alternativt, året forut for fallet i yrkesinntekten til under «basbeloppet». En ytterligere spesifisering hos Palme og Svensson er at inntektssituasjonen må forbli like lav, eller lavere, i de påfølgende årene som det foreligger data for. Det vil si at skulle inntekten stige igjen, vil ikke personen kunne anses som å ha forlatt arbeidslivet. Dette står i motsetning til Stoiko og Stroughs (2019) operasjonalisering, referert til over, der avgangstidspunktet ble satt til første gang individene gikk ut av arbeidsmarkedet. Johansson, Laun og Palme (2016) valgte å gjøre en presisering der kun inntekten for de to påfølgende årene etter avgangen tas i betraktning. De fastsatte altså yrkesavgangen til året før inntekten falt til under ett grunnbeløp dersom nedgangen var etterfulgt av minst to år med manglende eller svært lave yrkesinntekter (eventuelt bare ett år hvis informasjon for de to påfølgende årene ikke er tilgjengelig). For en person der nedgangen i yrkesinntekt viser seg å være midlertidig, fastsettes i stedet avgangen til det tidspunktet der en etterfølgende nedgang forblir permanent.

Også i Norge har ulike framgangsmåter blitt brukt for å fastsette avgangstidspunkt ved hjelp av registerdata. For eksempel identifiserte Blekesaune og Solem (2005) avgangsåret basert på registeropplysninger om yrkesinntekt. Dersom yrkesinntekten oversteg en sum som tilsvarte US$12,000 i to påfølgende år for deretter å falle til under US$9,000 (1995-tall, prisjustert for de andre årene), ble personen ansett for å ha forlatt arbeidslivet. Tidspunktet for avgangen ble satt til slutten av året før inntektsfallet. Hvis inntektsreduksjonen ble etterfulgt av mottak av uførepensjon, ble avgangen klassifisert som helseavgang. I en senere studie valgte Blekesaune og Skirbekk (2012) en helt annen fremgangsmåte. Her ble tidspunktet for avgang identifisert ved hjelp av registeropplysninger om oppstart av pensjonsuttak (for perioden 2002 til 2007). Herlofson og Hellevik (2019) tok også utgangspunkt i pensjonsuttak, nærmere bestemt uttak tilsvarende full dekningsgrad (for årene 2008–2010). De la imidlertid i tillegg inn et krav om at yrkesinntekten (målt ved hjelp av registeropplysninger) måtte ha falt til 0 eller tilnærmet 0 (≤30 000 kr.) i løpet av den aktuelle perioden for at individene skulle bli ansett for å ha forlatt arbeidslivet. Hernæs mfl. (2013) fulgte på sin side en prosedyre der avgangstidspunktet ble fastsatt på månedsnivå og definert som måneden før vedkommende første gang ble registret med enten en (estimert) yrkesinntekt som hadde falt til et nivå under ett grunnbeløp (1G) på årsbasis eller med mottak av en inntektserstattende pensjon eller trygd.5 Analysene deres var basert på registerdata og dekker perioden fram til og med 2010, altså rett før pensjonsreformen trådte i kraft. En beslektet framgangsmåte er beskrevet av Blekesaune og Hansen (2021). Her bruker forfatterne registopplysninger om sammensettingen av den årlige inntekten og fastsetter tidspunktet for yrkesavgang til kalenderåret der pensjonsinntekten (inkludert uføretrygd) for første gang overstiger yrkesinntekten (inkludert sykepenger og visse andre korttidstrygder). Analysen dekker perioden 2007–2017 og inkluderer dermed både årene før og etter pensjonsreformen.

Under det gamle pensjonssystemet kunne oppstart av pensjonsuttak fungere rimelig godt som indikator på (den gjerne samtidige) avgangen fra yrkeslivet. Etter pensjonsreformen i 2011 er det mulig fritt å kombinere yrkes- og pensjonsinntekt. Målinger av avgangstidspunkt som kombinerer opplysninger om yrkesinntekt og uttak av alderspensjon, eller kun tar hensyn til pensjonsuttak, er derfor ikke lenger like hensiktsmessige. Tall fra NAV viser at ved utgangen av 2018 kombinerte nesten seks av ti alderspensjonister i aldersgruppen 62–66 år uttaket av pensjon med yrkesaktivitet (Bjørnstad 2019). Oppstart av pensjonsuttak, som Blekesaune og Skirbekk (2012) tok utgangspunkt i, trenger altså ikke lenger å være knyttet til yrkesavgang, og har derfor ikke samme nytte som proxy for avgangstidspunktet som tidligere. Framgangsmåten til Hernæs og kolleger (2013) der tidspunktet for avgang ble satt til den siste måneden en person hadde vanlig yrkesinntekt uten mottak av pensjon, er heller ikke like velegnet som før. For å kunne si noe om tidspunkt for yrkesavgang etter pensjonsreformen, bør derfor andre metoder benyttes, og da fortrinnsvis metoder som ikke tar hensyn til pensjonsuttak. Dette vil vi komme nærmere inn på nedenfor i beskrivelsen av analyseopplegget vi har valgt å følge her.

Dataene vi bruker kommer fra Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG).6 NorLAG er en longitudinell studie som følger individer født i perioden 1922–1966 over tid. Så langt har det blitt gjennomført tre runder med innsamling av surveydata (i 2002/03, 2007/08 og 2017) med påkoblete årlige registeropplysninger. Deltakelse og registerkoblinger er basert på informert samtykke. En vanlig utfordring i longitudinelle aldringsstudier er selektivt frafall. Personer med høyere utdanning og god egenvurdert helse er generelt mer tilbøyelig til å delta i surveyer enn de med lav utdanning og dårlig helse, og tendensen forsterkes når respondentene intervjues i flere runder. Dette gjelder også for NorLAG (se Veenstra mfl. (2021) for nærmere beskrivelse).

Her vil vi benytte surveydata fra andre (NorLAG2) og tredje (NorLAG3) runde, samt registerdata for perioden 2002–2017. I NorLAG2 deltok et landsrepresentativt utvalg bestående av 9238 respondenter (svarprosent 61 %). Av disse ble 5711 også med i NorLAG3.7 NorLAG3-utvalget består i tillegg av 388 NorLAG1-respondenter som ikke deltok i NorLAG2 (N = 6099, svarprosent 68 %). De påkoblete registerdataene vi benytter kommer fra inntekts- og formuesstatistikken til Statistisk sentralbyrå.

Vi legger til grunn en definisjon av yrkesavgang som innebærer en varig avgang fra det betalte arbeidslivet. Dette betyr at vi også regner avgang via arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd som avgang dersom denne viser seg å være permanent. Vi vil bruke to alternative datakilder for å operasjonalisere yrkesavgang: 1) respondentenes selvrapportering av årstall for når de sist var i inntektsgivende arbeid (oppgitt i telefonintervju i NorLAG3) og 2) registeropplysninger om NorLAG-deltakernes yrkesinntekter (som inkluderer lønnsinntekter, næringsinntekter, sykepenger og dagpenger) for perioden 2002–2017.

Operasjonalisering ut fra surveydata: NorLAG3-deltakere som ikke lenger var i inntektsgivende arbeid, det vil si at de ikke hadde inntektsgivende arbeid av minst en times varighet sist uke (eller var midlertidig fraværende), fikk et oppfølgingsspørsmål om når, dvs. årstallet, de sist var i jobb. Ved å trekke respondentenes fødselsår fra dette årstallet, får vi avgangsalder i det første alternativet.

Operasjonalisering ut fra registerdata: I den andre framgangsmåten tar vi utgangspunkt i metoden beskrevet av Palme og Svensson (2004), og studerer endringer i de årlige yrkesinntektene. Avgangen fastsettes til det året yrkesinntekten faller til under grunnbeløpet (1G) i folketrygden.8 I likhet med den nevnte studien fra Sverige har også vi kun årlige opplysninger om inntekt, noe som betyr at vi ikke vet presis når på året avgangen skjedde. Siden det er store muligheter for at en person vil tjene mer enn ett grunnbeløp det året vedkommende går av (med mindre avgangen finner sted helt i starten av året), bestemte Palme og Svensson (2004) seg for å sette avgangen til året forut for inntektsfallet. Vi bruker en litt annen metode der vi studerer utviklingen i yrkesinntekten i de to årene før denne havner under 1G for å identifisere når nedgangen startet og avgjøre om det virker mest rimelig å sette avgangstidspunktet til året før, eller til samme året som, inntektsfallet finner sted.9 I likhet med studien referert til over, setter vi som krav at yrkesinntekten må forbli like lav eller lavere (dvs. under 1G) de to påfølgende årene. Dette kravet bortfaller av praktiske grunner for individer med avgangsår 2016 og 2017 (som gjør avgangsåret litt mer usikkert for disse). Vi har også som krav at inntekten ikke skal stige igjen til over 1G på et senere tidspunkt. Da regnes respondenten som yrkesaktiv til et eventuelt nytt inntektsfall. Framgangsmåten betyr at det er den siste gangen inntekten kommer under 1G i tidsrommet som dekkes av våre data som blir tellende. Når avgangsår er etablert, trekker vi fra fødselsåret for å bestemme alder for yrkesavgang i alternativ nummer to.

I den første analysen, der vi sammenlikner fordelingen på avgangsår ut fra de to operasjonaliseringene beskrevet over, tar vi utgangspunkt i hele NorLAG3-utvalget – også de som fortsatt er yrkesaktive på intervjutidspunktet. Deretter snevrer vi inn analyseutvalget til å gjelde de som har fått et konkret avgangsår (mellom 2002 og 2017) i begge operasjonaliseringene, slik at vi kan beregne avgangsalder og undersøke samsvar/avvik mellom resultatene fra de to metodene (n = 1710). I de avsluttende regresjonsanalysene, der formålet er å undersøke om valg av fremgangsmåte gir systematisk forskjellige resultater for visse befolkningsgrupper, begrenser vi analyseutvalget ytterligere til kun å omfatte NorLAG3-deltakere i alderen 60–75 år. Aldersavgrensningen gjøres for å øke sannsynligheten for at avgangen skyldes overgang til et liv som fulltids pensjonist. Vi vil her også se på kjennetegn ved tidligere arbeid, noe som innebærer at respondentene må ha deltatt i NorLAG2 og de må ha vært yrkesaktive den gangen (n = 960).

I regresjonsanalysene undersøker vi 1) om det for noen grupper er større diskrepans i målingen av avgangsalder avhengig av hvilken av de to operasjonaliseringene som brukes, og 2) om de eventuelle forskjellene for bestemte grupper har en tendens til å gå i en bestemt retning. I den første analysen er den avhengige variabelen todelt og måler om avgangsalderen blir lik (0) eller forskjellig (1) avhengig av om den måles med survey- eller registerdata («nominelt avvik»). I andre analyse tar vi også hensyn til om avviket går i positiv eller negativ retning («absolutt avvik»), og får dermed en tredelt avhengig variabel. Negativ verdi (–1) betyr at registerdataene gir en tidligere avgangsalder enn surveydataene, positiv verdi (1) at opplysningene fra register gir en senere avgangsalder, mens 0 også her betyr samsvar i resultatet.10 Foruten karakteristika som respondentenes kjønn, alder og utdanning, inkluderer de uavhengige variablene i analysene kjennetegn ved den tidligere jobben deres: om de arbeidet heltid eller deltid, og om de var ansatt i offentlig eller privat sektor eller var selvstendig næringsdrivende. I tillegg har vi med en variabel for årstallet for yrkesavgangen ut fra en tanke om at hvor lenge dette er siden kan ha betydning for nøyaktigheten i svarene som gis på det retrospektive surveyspørsmålet i NorLAG3 (2017) om når respondentene sist var i arbeid. Variabelen er operasjonalisert som dummyvariabler, med referansekategorien ‘før 2011’, og en todeling av det resterende tidsrommet i 2011–2014 og 2015–2017 (tidspunktet bestemt ut fra registerdata).