Spørsmålet om hvor mye trygde- og stønadsmottakere vil «tjene på» inntektsgivende arbeid er ofte diskutert. I denne artikkelen analyserer vi registerdata for 89 000 familier som i 2017 fikk nesten alle sine inntekter fra overføringer fra velferdsstaten. I 2018 hadde 18 prosent blant disse familiene større arbeidsdeltakelse enn i 2017, men økningen i arbeidsinntekt var oftest liten og under 50 000 kroner i halvparten av tilfellene. Stort sett «lønte det seg» å jobbe, men 30 prosent av familiene som hadde økt sine arbeidsinntekter, opplevde uendret eller redusert disponibel inntekt. Grunnen var som regel at familiene ikke hadde greid å kompensere for bortfallet av overføringer som skjedde når støtteordningenes maksimale varighet ble nådd.

A recurrent topic in Norwegian debates is whether recipients of social benefits from the welfare state will improve their income situation if they enter paid work. This paper analyses 89,000 families whose gross incomes in 2017 came almost exclusively from public income support. About 18 per cent of the families had increased their labour market participation in 2018, but the increase in earnings typically corresponded only to small part-time jobs. On average, more employment resulted in higher disposable incomes. However, no growth, or even a decline in disposable incomes, occurred for 30 per cent of the families despite increased work earnings. This usually happened because income maintenance was terminated due to regulations concerning maximum duration.

Har de som er avhengige av økonomiske overføringer fra velferdsstaten økonomiske fordeler av å øke sin deltakelse i inntektsgivende arbeid? At yrkesaktive generelt har betydelig bedre inntekter enn trygde- og stønadsmottakere er uomtvistelig (NOU, 2020: 112–113). Populariteten til politikernes mantra om at «det må lønne seg å arbeide» (AP, SV & SP, 2005; Høyre, 2021) tyder likevel på en bekymring for at ytelsene fra den norske velferdsstaten er så gode at mange mottakere har lite å hente på å jobbe. Bekymringen kommer til uttrykk i sysselsettingsutvalgets innstilling: «Generelt vil et strengere og mindre sjenerøst trygdesystem gi sterkere insentiver til å jobbe» (NOU, 2019: 12). Et romslig støttenivå vil gjøre avstanden til vanlige yrkesinntekter mindre (jf. Grødem & Strand 2013: 7). I befolkningen er oppslutningen om velferdsordningene betydelig (Bay & Pedersen, 2015), men ideer om at ytelsene er «altfor rause» kan lett spre seg etter avisoverskrifter av typen «Sosialhjelpsbombe: Familie må tjene mer enn 700.000 for at det skal lønne seg å jobbe» (Teigen, 2020) og «Stortingslønn på trygd» (Gilbrant & Suvatne, 2023).

Formålet med denne artikkelen er å kaste empirisk lys over ett av spørsmålene relatert til «lønner seg å jobbe»-problematikken: Hva skjer med den økonomiske situasjonen til familier der ett eller flere medlemmer øker sin arbeidsdeltakelse, etter at familien har vært helt avhengig av økonomiske overføringer fra velferdsstaten? I hvor stor grad øker de sine disponible inntekter og bedrer sin materielle velferd, og hvor ofte skjer det motsatte – en forverret privatøkonomi til tross for økte arbeidsinntekter?

Flere mekanismer (se NOU, 2019: 81–88) kan føre til at stønadsmottakere som går ut i arbeidslivet, samtidig erfarer at deres samlete inntekter blir redusert. En rekke typer ytelser, for eksempel arbeidsavklaringspenger (AAP) og dagpenger ved arbeidsledighet, har strikte varighetsbegrensninger. Overføringene vil falle bort når den maksimale varigheten er nådd. I så fall er utfordringen å skaffe seg arbeidsinntekter – eller andre inntekter – på høyde med de tidligere trygde- og stønadsinntektene. Hvis ikke svekkes familiens økonomi selv om arbeidsinntektene har økt. Støtten fra enkelte ordninger, som uføretrygd og dagpenger, kan også falle bort i sin helhet om mottakerens arbeidsdeltakelse nærmer seg en full stilling. Alle inntektssikrings-ordningene rettet mot befolkningen i yrkesaktiv alder, med unntak for barnetrygden og grunn- og hjelpestønad, har dessuten avkortingsregler. Dette er bestemmelser om hvordan mottakerens egne inntekter fra arbeid eller fra andre kilder medfører at støttebeløpet blir redusert. I sosialhjelpen skjer avkortingen i prinsippet krone-for-krone, mens andre trygdeordninger har mildere avkortingsregler, gjerne i kombinasjon med et fribeløp. Hvis flere ytelser avkortes samtidig, kan likevel husstanden ende opp med en lavere inntekt etter skatt, tross økte yrkesinntekter – noe som ofte er kalt fattigdoms- eller stønadsfeller.

I slike situasjoner vil ikke økte arbeidsinntekter føre til bedring av familiens økonomiske situasjon, men hvor ofte inntreffer slike situasjoner? Spørsmålet har blitt lite behandlet av forskning, og vi har bare funnet et fåtall studier med høy relevans. En fersk analyse fra Statistisk sentralbyrå har vist at «det i gjennomsnitt lønner seg for uføre å stå i arbeid, selv om trygdeytelsen da blir redusert» (Fedoryshyn & Normann, 2021). Selv liten yrkesaktivitet bedret økonomien, og jo mer den uføre jobbet, jo større ble forbedringen, men forfatterne understreker at funnene er gjennomsnittstall som ikke viser variasjonene. En tolkning av reglene om hvordan uføretrygden avkortes mot arbeidsinntekt (Bråthen & Nielsen, 2016), viser også at inntektsgivende arbeid gir høyere samlet inntekt selv om trygden blir trinnvis redusert ved arbeidsinntekter større enn fribeløpet på 0,4 G (G = grunnbeløpet i folketrygden). Også en studie av sosialkontorers aktivitetskrav og klientenes arbeidsdeltakelse med data fra tidlig 2000-tall viste at det lønte seg å jobbe siden økte arbeidsinntekter «mer enn kompenserte for nedgangen i sosialhjelps-utbetalinger» (Hernæs, 2018). En tidlig analyse av insentivene i skatte- og stønadssystemet i Norge fant imidlertid at «det ikke lønner seg for alle [stønadsmottakere] å arbeide, og for mange andre er gevinsten ved en ekstra arbeidstime beskjeden» (Mogstad, Solli & Wist, 2006: 81).

At trygde- og stønadsmottakere som oftest kommer bedre ut om de får seg heltids arbeid, er likevel konklusjonen hos Hernæs, Markussen & Røed (2016). Denne studien analyserte alle bosatte i Norge, alder 20–60 år, som i desember 2010 hadde inntektene sine hovedsakelig fra trygder og sosiale ytelser. Informasjon om kjønn, alder, tidligere jobb mv. ble brukt for å estimere hva utvalgspersonene ville tjent i 2011 om de hadde blitt fulltidsarbeidende – altså potensielle inntekter som fullt yrkesaktiv. Forskerne sammenliknet de potensielle 2011-inntektene, fratrukket skatt, med personenes faktiske nettoinntekter i 2011 fra trygder og stønader og kunne dermed beregne «arbeidsgevinsten», dvs. endringen i netto samlet inntekt om han eller hun hadde fått seg fulltids arbeid. De gjennomsnittlige arbeidsgevinstene var store, men varierte mye, og 5 prosent ville ifølge disse simuleringene oppleve redusert netto inntekt om trygder og stønader ble byttet ut med en heltidsjobb.

Tidligere studier tyder derfor på at mottakere av trygder og stønader stort sett vil tjene på å jobbe, men det finnes unntak der økte arbeidsinntekter ikke faller sammen med bedret privatøkonomi. Den empiriske forskningen om temaet er imidlertid begrenset, og eldre analyser kan ha blitt utdaterte på grunn av endringer i regelverk og arbeidsmarked. Et mulig problem er dessuten at studier som benytter simuleringer basert på formelle regeltolkninger, kan overse hvordan individer og familier navigerer mellom arbeid og velferdsytelser og får støtte fra flere ordninger. Hvordan NAV håndhever regelverket vil heller ikke bli fanget opp av regelbaserte simuleringer. Kartlegginger med faktiske opplysninger om stønadsmottakernes inntekter og overføringer er derfor et nødvendig supplement. Videre bør ulike grader av arbeidsdeltakelse bli undersøkt, ettersom heltidsarbeid – kriteriet brukt av Hernæs et al. (2016) – kan være uoppnåelig for mange trygde- og stønadsmottakere.

Formålet med denne artikkelen er å kaste mer lys over hvor ofte økt arbeidsdeltakelse ikke faller sammen med bedret privatøkonomi og å analysere hvordan slike konsekvenser oppstår. Vår tilnærming skiller seg fra tidligere studier ved at vi bruker familien som analyseenhet. Individ eller familie gjør riktignok ingen forskjell for de mange trygde- og stønadsmottakerne som bor alene, men også et betydelig antall flerperson-familier er avhengig av velferdsstatens overføringer, og for dem er familien et hensiktsmessig analysenivå. Beslutninger om å jobbe og/eller søke økonomisk støtte vil gjerne tas av familien i fellesskap, ettersom dette har konsekvenser for familiens samlete økonomi og den materielle levestandarden til alle familiemedlemmene.

I denne studien analyserer vi 89 000 familier som i 2017 hadde det aller meste av sine inntekter fra trygder og stønader. Disse familiene hadde minst ett medlem i typisk yrkesaktiv alder, men hadde stort sett minimalt med arbeidsinntekter. Året etter, i 2018, hadde en del av familiene økt sin arbeidsdeltakelse og fikk større jobbinntekter. Vi kartlegger endringene i disse familienes disponible inntekt og viser hvordan utfallene er påvirket både av familienes tilknytning til arbeidsmarkedet og av hvordan velferdsstatens inntektssikrings-ordninger er utformet og praktisert.

Data er hentet fra nettportalen microdata.no som administreres av Statistisk sentralbyrå (SSB). Portalen gjør registeropplysninger om hele befolkningen i Norge tilgjengelig for forskning. Individene kan kobles til familier via et skjult familienummer. Portalens sikringsmekanismer beskytter mot personidentifikasjon (NSD/SSB, 2022: Vedlegg C), og forskningsbruk av materialet krever ikke særskilt etisk godkjenning.

Konstruksjonen av analyseutvalget startet med å lokalisere samtlige familier der den eldste (også kalt familiens referanseperson) var 30–56 år i 2017 og hadde bodd kontinuerlig i Norge siden 2015. Han eller hun var derfor ikke nyinnflyttet innvandrer og ville stort sett ha avsluttet sin utdanning. I familier med to voksne var 88 prosent av partnerne også i alderen 30–56 år. Familiene vil altså ha minst ett medlem i en aldersgruppe der det er høy forventning om yrkesdeltakelse og selvforsørging.

I datamaterialet var det 1 112 468 familier i dette alderssjiktet. Blant dem valgte vi ut de som hadde minst 90 prosent av sine samlete brutto inntekter i 2017 fra overføringer og velferdsstatens inntektssikrings-ordninger, i alt 99 210 familier. Familier med negative arbeidsinntekter i 2017 eller 2018 (1850 familier) ble ekskludert, siden dette ofte dreier seg om ett års underskudd i næring for selvstendige som ellers kunne ha betydelige arbeidsinntekter. Vi ekskluderte også 8363 familier som hadde endret størrelse eller sammensetning fra slutten av 2017 til starten av 2019, siden familie-endringer (nye samboerskap, skilsmisser, store barn flytter ut, mv.) vanskeliggjør sammenlikninger av familiens økonomi over tid. Det endelige analyseutvalget består dermed av 88 997 familier.

Et fellestrekk for disse familiene var den store rollen som overføringene i 2017 spilte for deres inntekter, men sammensetningen av overføringene varierte mye. Datamaterialet hadde opplysninger om utbetalinger fra 11 av velferdsstatens støtteordninger: uføretrygd, sosialhjelp, arbeidsavklaringspenger (AAP), kvalifiseringsstønad, dagpenger ved arbeidsledighet, sykepenger, grunn- og hjelpestønad, barnetrygd, bostøtte, kontantstøtte og studiestipend. Disse kildene sto for 93 prosent av familienes samlete overføringer. Dessuten hadde datamaterialet informasjon om mottak (men ikke beløp utbetalt) av overgangsstønad for enslige forsørgere (inkludert stønad til barnetilsyn) og introduksjonsstønad for flyktninger. Over to tredeler av familiene (71 prosent) mottok støtte i 2017 fra minst to av disse ordningene, og 18 prosent fikk fra minst fire ordninger (tabell ikke vist, tilgjengelig hos førsteforfatter). At mange mottakerfamilier får overføringer fra flere støtteordninger samtidig er kjent fra tidligere undersøkelser (Hetland, 2017).

I analysene har vi brukt en klassifisering av familiene som framhever hvilken ordning familienes økonomi i 2017 særlig var avhengig av. Over 90 prosent av familiene kunne tilordnes én hovedkilde, dvs. at en spesifikk støtteordning sto for minst halvparten av familiens samlete overføringer. Disse har vi kalt uføretrygd-familier, sosialhjelp-familier, AAP-familier og dagpenger-familier, men mange av dem mottok også støtte fra andre ordninger enn hovedkilden. De resterende familiene er kalt flere-kilder-familier, siden ingen enkelt ordning dominerte. Familiene er også klassifisert etter antall voksne og etter det eldste familiemedlemmets alder, kjønn, utdanning og innvandrerstatus.

Som mål på familienes økonomiske situasjon bruker vi familiens disponible inntekt per forbruksenhet (forkortet til disponibel inntekt). Variabelen er beregnet av SSB ved å summere alle familiens inntekter fra lønnsarbeid, næringsinntekter, overføringer, utleieinntekter, renter, aksjeutbytte, mm., trekke fra innbetalt skatt og dividere med familiens husholdningsvekt. Både skattepliktige overføringer (som uføretrygd, sykepenger) og skattefrie overføringer (sosialhjelp, barnetrygd) teller når familiens disponible inntekt blir beregnet. Husholdningsvekten er EUs skala der første voksne teller 1,0 forbruksenhet, andre familiemedlemmer over 14 år = 0,5 og hvert barn under 14 år = 0,3. Disponibel inntekt brukes hyppig i studier av inntekt og fattigdom (SSB, 2023a) og er en indikator på en families forbruksmuligheter.

Familiens inntektsgivende arbeid er målt med familiens arbeidsinntekt, dvs. samlete inntekter fra lønninger og næringsinntekter for selvstendige før skatt (renter, kapitalinntekter ol. regnes ikke som arbeidsinntekt). For å bedre sammenlikningene over tid er konsumprisindeksen (SSB, 2023b) brukt for å omregne alle kronebeløp til 2018-kroner, og 2017-inntektstallene er alltid multiplisert med 1,028.

De følgende analysene gir først en beskrivelse av utvalgets sammensetning og økonomiske situasjon i 2017. Dernest rapporterer vi hvordan familienes deltakelse i arbeidslivet, målt med arbeidsinntektene, endret seg fra 2017 til 2018, og analyserer sammenhengene mellom endringene i arbeidsinntekter og endringene i familienes disponible inntekt – altså, enkelt sagt, om familiene erfarte at det «lønte seg» eller «lønte seg ikke» å jobbe. Videre beskriver vi endringene i familienes overføringer fra 2017 til 2018 og analyserer hvordan samspillet mellom økningen i arbeidsinntekter og utviklingen av overføringene førte til redusert disponibel inntekt blant nesten hver tredje familie som hadde økt arbeidsinntektene sine. Analysene er deskriptive og baserer seg hovedsakelig på prosent- og gjennomsnittsberegninger.

Ved første øyekast kan funnene i denne artikkelen tyde på at det ofte «ikke lønner seg å jobbe» for familier som lever av overføringer, siden nesten hver tredje familie som økte arbeidsinntektene sine, ikke fikk noen vekst i sin disponible inntekt, og 13 prosent av de som økte arbeidsinntektene, fikk så mye nedgang i sin disponible inntekt at det trolig medførte en vesentlig forverret familieøkonomi.

Forklaringen er imidlertid ikke at arbeidsinntekter i seg selv ikke gir en bedre familieøkonomi. Forklaringen er heller at systemet for inntektssikring har innebygde mekanismer som fører til reduksjoner og bortfall av overføringer. Reglene for maksimal varighet gjør at støtte som en familie har vært avhengig av i en periode, brått kan bli avsluttet. Overføringer kan dessuten avkortes om mottakeren får egne inntekter. Støtte fra skjønnsbaserte ordninger som sosialhjelp og bostøtte kan tas bort på grunn av synkende behov, og en studie har antydet at stram kommunal økonomi kan bidra til strengere praksis for tildeling av sosialhjelp (Brandtzæg et al., 2006).

Familier som unngår reduksjoner i overføringer, vil ha stor sjanse for bedre familieøkonomi om arbeidsdeltakelsen øker. For familiene som derimot mister overføringer, er utfordringen om de økte arbeidsinntektene kompenserer for bortfallet. Problemet er at mange av disse familiene ikke har lett tilgang til inntektsgivende arbeid. For enkelte vil kanskje begrenset arbeidsdeltakelse være selvvalgt for å unngå å bryte fribeløpsgrensene. For andre kan helseproblemer, og kanskje særlig blant dem med uføretrygd, grunn/hjelpestønad eller AAP, begrense mulighetene for yrkesdeltakelse (NOU, 2019: 12). Andre begrensninger kan være omsorgsoppgaver blant enslige forsørgere eller at individenes kompetanse ikke «matcher» de ledige jobbene i det lokale arbeidsmarkedet (NOU, 2021: 90, 112). Mottak av trygder og stønader kan dessuten gjøre arbeidsgivere skeptiske til søkerens egnethet (Hyggen, 2017). Slike begrensninger vil ha bidratt til at økningen i arbeidsinntekter stort sett var liten – oftest under 100 000 kroner, og mindre enn 200 000 kroner for vel 13 000 av de ca. 16 000 familiene som økte sin arbeidsdeltakelse.

En viktig grunn til at 30 prosent av de som økte arbeidsinntektene, ikke fikk vekst – og i noen tilfeller betydelig nedgang – i sin disponible inntekt, var at økningen i arbeidsinntekter ikke balanserte nedgangen i overføringer. Fenomenet «lønner seg ikke å jobbe» er hovedsakelig en konsekvens av at familiene ikke fikk til å øke arbeidsinntektene sine i samme omfang som overføringene ble redusert.

Dette utspilte seg forskjellig for de ulike hovedkildene. Bare 10 prosent av uføretrygd-familiene intensiverte arbeidsdeltakelsen, oftest med under 50 000 kroner i økt arbeidsinntekt. For fire av fem uføretrygd-familier som økte arbeidsinntektene, gikk overføringene ned, men nedgangen var ofte beskjeden (26 000 kroner i gjennomsnitt) på grunn av stabiliteten i uføretrygden. Andelen uten vekst i disponibel inntekt for de som økte arbeidsinntektene, var derfor lav. Dagpenger-familiene var annerledes. På den ene siden var arbeidsmulighetene større, blant annet ettersom mottakerne tidligere kan ha hatt betydelig yrkesaktivitet. Arbeidsinntektene økte for hele 60 prosent av dagpenger-familiene, og for 15 prosent var økningen mer enn 300 000 kroner. På den annen side sank overføringene for 93 prosent av dagpenger-familiene som økte arbeidsinntektene sine, dels på grunn av varighetsgrensene og til dels på grunn av avkortingsregler. Nedgangen var ofte betydelig (164 000 kroner i gjennomsnitt). Såpass store bortfall var ofte krevende å kompensere, og mange av dagpenger-familiene der økningen i arbeidsinntekter var under 200 000 kroner fikk redusert disponibel inntekt.

For både sosialhjelp- og AAP-familiene økte arbeidsinntektene for 21 prosent, og det var mange endringer i samlete overføringer, både i positiv og negativ retning. Blant de som økte arbeidsinntektene sank overføringene fra hovedkildene, henholdsvis sosialhjelp og AAP, betydelig fra 2017 til 2018. Noen av sosialhjelp-familiene fikk imidlertid økt sosialhjelp i 2018, og blant en del av AAP-familiene ble bortfallet kompensert med overgang til uføretrygd og økt sosialhjelp. I flere-kilder-familiene hadde forholdsvis mange (38 prosent) økte arbeidsinntekter, men 80 prosent blant dem fikk overføringene redusert, og nedgangen var ikke ubetydelig (80 000 kroner i gjennomsnitt). Reduserte overføringer skyldtes særlig bortfall av overgangsstønad og introduksjonsstønad.

Er det et problem at økte arbeidsinntekter ikke blir ledsaget av vekst i disponibel inntekt? At økte arbeidsinntekter ikke gir bedre forbruksmuligheter ville være mindre problematisk om de som ble rammet hadde en særskilt god økonomi fra før. Mønsteret er imidlertid motsatt. Andelen lavinntektshusholdninger blant familiene som økte arbeidsinntektene sine uten bedring i disponibel inntekt, økte fra 43 prosent i 2017 til 62 prosent i 2018 (tabell tilgjengelig hos førsteforfatter). Blant familiene som økte sin arbeidsdeltakelse og dessuten opplevde vekst i disponibel inntekt, var andelen lavinntektshusholdninger langt lavere i 2018 (34 prosent). Med andre ord bidro «lønner seg ikke å jobbe»-fenomenet til omfanget av fattigdomsproblemer i Norge.

Også av andre grunner kan en negativ utvikling av forbruksmulighetene når familiene jobber mer, være problematisk. Kjennskap til slike hendelser kan kanskje svekke lysten blant trygde- og stønadsmottakere til å ta seg arbeid, ikke fordi de lever godt på sine overføringer, men på grunn av forestillinger om risiko for enda lavere levestandard om de tar seg en jobb. Dette er en spekulasjon, men uansett er «lønner seg ikke å jobbe»-erfaringen kontrær til mantraet «det skal alltid lønne seg å jobbe».

Denne artikkelen peker på sider ved overførings-systemet som kunne diskuteres. Støtteordningene er av mange slag, og mottaker-familier vil ofte motta utbetalinger fra flere ordninger samtidig. Et gjennomgående trekk er at ordningene, bortsett fra uføretrygden, ikke er ment å vare lenge. Bortfall av overføringer fra flere kilder kan skje usynkronisert, uavhengig av hverandre, uten at de samlete – og eventuelt negative – konsekvensene for familienes materielle levestandard blir tatt i betraktning.

Dette systemet skal ivareta mottakere som ikke sjelden har betydelige vansker med å få innpass i arbeidslivet. De 16 000 familiene som økte arbeidsinntektene sine og som derfor demonstrerte en faktisk vilje til større selvforsørging, greide sjelden å tjene mye. En kan spørre om det er en diskrepans mellom systemet for inntektssikring og livssituasjonen for mange av dem som systemet er ment å tjene, ettersom økte arbeidsinntekter uten bedret familieøkonomi slett ikke var et uvanlig utfall.

Til slutt noen metodebemerkninger. Registerdataene brukt i disse analysene gjorde det mulig å analysere praktisk talt alle familier i Norge som hadde voksne medlemmer og som overveiende levde av overføringer fra velferdsstaten i 2017. Informasjonen i registrene har høy validitet, men materialet har også ulemper. De tilgjengelige opplysningene i microdata.no om arbeidsinntekter og overføringer var gitt på årsbasis. Månedstall kunne muliggjort mer presise analyser, for eksempel om endringer i overføringer førte til, eller var en etterfølgende konsekvens av, økte arbeidsinntekter. Eksakte kartlegginger av om reduserte overføringer skyldtes bortfall på grunn av varighetsgrensene eller avkorting på grunn av økt egeninntekt, var også problematisk å få til. Informasjonen er begrenset til administrative opplysninger, og dette gir et snevrere datatilfang enn hva surveyundersøkelser kan produsere.

Den spesielle måten analyseutvalget er konstruert på – familier som nesten utelukkende levde av overføringer i 2017 – kan ha konsekvenser for funnene. Familiene var i en fase der overføringsavhengigheten var særdeles høy og arbeidsdeltakelsen særskilt lav, noe som bidro til høyere sannsynlighet for reduserte overføringer i 2018. Følgelig dekker ikke analysene alle mottakere av inntektsstøtte fra velferdsstaten. Om nedgangen i disponibel inntekt i 2018 blant en del av familiene som økte arbeidsinntektene sine bare var en kortvarig tendens før en mer positiv inntektsutvikling i 2019, er et interessant spørsmål som vi ikke kunne ta for oss innenfor rammene av denne studien.

Familienes disponible inntekt, slik den er beregnet av SSB, er brukt som indikator på familienes forbruksmuligheter og materielle velferd. Vi kan ikke utelukke at noen av familiene har hatt andre ressurser, som formue eller økonomisk støtte fra foreldre. Analyser med familienes brutto inntekt og samlet inntekt etter skatt som utfallsvariabler ga funn som avvek lite fra funnene basert på analyser av familienes disponible inntekt.