NAVs jobbklubb har vært en sentral del av arbeidsmarkedstiltakene i Norge i flere tiår, men vi vet lite om hvorvidt jobbklubb fører til økt arbeidsdeltakelse. I denne artikkelen undersøker vi arbeidsdeltakelsen blant deltakerne etter endt jobbklubb, sammenlignet med året før de deltok, og om mønsteret varierer mellom ulike demografiske grupper. Dataene omfatter 2856 personer som deltok i jobbklubb, organisert av Nav Hordaland, i én til to måneder i perioden mellom januar 2016 og november 2019. Arbeidsdeltakelsen økte med omtrent 10 prosentpoeng i året etter deltakelse i jobbklubb sammenlignet med året før. Økningen er størst for kvinner, norskfødte og yngre deltakere.

NAVs job clubs play a vital role in Norway’s labor market initiatives, but their impact on employment is largely unexplored. In this study we investigate participation in employment after completing a job club compared to the year before individuals joined the job club and whether the pattern varies between different demographic groups. Our analysis includes 2,856 individuals who attended Nav Hordaland’s job clubs for one to two months between January 2016 and November 2019. Employment increased by about 10 percentage points in the year following job club participation, with the most significant gains among women, native Norwegians, and younger participants.

Arbeid er vanligvis ansett som et gode, både økonomisk, psykisk, fysisk og sosialt, og studier av arbeidets betydning tyder på at dette stemmer for de fleste av oss. Arbeidsledighet har ofte negative konsekvenser for individers helse og velferd (Tøge & Blekesaune 2015). For langtidsledige er det spesielt vanskelig å komme tilbake i arbeid. Mange land har derfor utviklet forskjellige typer aktive arbeidsmarkedspolitiske tiltak for å bidra til at arbeidssøkere kommer i arbeid (Card, Kluve & Weber 2010; Lødemel & Trickey, 2001). Den aktive arbeidsmarkedspolitikken bidrar til legitimering av velferdsstaten og er tuftet på en fremtredende norm om aktiv deltakelse i arbeidsmarkedet snarere enn avhengighet av offentlige stønader. Arbeidsrettede tiltak og krav om aktivisering tjener dermed en kontrollfunksjon der personer uten inntektsgivende arbeid, inkludert arbeidsledige, blir aktivert gjennom ulike tiltak (Hagelund, Øverbye, Hatland & Terum 2016).

De aktive arbeidsmarkedspolitiske tiltakene kan grovt deles i to grupper. Arbeidsmarkedskurs og arbeidspraksis skal gi arbeidssøkere økte kvalifikasjoner som arbeidsgivere etterspør. Slike tiltak kan ofte være langvarige, avhengig av kvalifiseringens omfang, og overgangen til arbeid kan dermed ta tid. Andre tiltak skal motivere og utruste arbeidssøkerne for selve jobbsøkingen. Slike tiltak kan være kortvarige og ha som uttrykt mål at deltakeren skal få arbeid fortest mulig. Et slikt tiltak er jobbklubb. Jobbklubb er altså en type tiltak der hensikten er å motivere og utruste de arbeidsledige for selve arbeidssøkingen snarere enn å øke deres kompetanse eller kvalifikasjoner på lang sikt. Kursene kombinerer undervisning på spesifikke deler av jobbsøkerprosessen, slik som å skrive CV-er og jobbsøknader, trening på disse delene, en forventning om å aktivt ta kontakt med arbeidsgivere og sosial forsterkning. Jobbklubb tilbys i grupper, hvor sosial støtte og forsterkning fra andre er en essensiell del av læringsprosessen, og inneholder aktiviteter som er laget for at deltakerne selv kan bli gode arbeidssøkere.

Jobbklubb har vært en utbredt del av tilbudet til de arbeidsledige i flere tiår, men man vet likevel lite om tiltakets effekter generelt eller for hvilke grupper tiltaket er nyttig. I denne artikkelen undersøker vi effektene jobbklubber har på arbeid ved å følge deltakerne i tiden før og etter deltakelse. Dataene omfatter 2856 personer som i regi av Nav Hordaland deltok i jobbklubb én til to måneder mellom januar 2016 og november 2019. Mer spesifikt bruker vi longitudinelle fixed effects-analyser for å undersøke sannsynligheten for overgang til arbeid etter jobbklubb og om sannsynligheten varierer mellom kvinner og menn, mellom deltakere med og uten innvandringsbakgrunn og mellom deltakere i ulike aldersgrupper.

I denne studien følger vi 2856 personer som i én til to måneder mellom januar 2016 og november 2019 har deltatt i jobbklubb i Nav Hordaland. Vi kan følge over 92 prosent av utvalget i alle de 71 månedene i observasjonsperioden. For den resterende delen av utvalget har vi færre observasjoner. Inn- og utvandring er de vanligste årsakene til at vi ikke kan følge utvalget i hele perioden.

Vi har ikke eksperimentelle data, med randomisert kontrollgruppe som ikke har deltatt i jobbklubb, men observasjoner av personer før og etter deltakelse i jobbklubb. Her sammenligner vi dermed deltakernes arbeidstilknytning før og etter deltakelse. Vi lar deltakerne være sine egne kontroller (Allison 2005), kontrollerer for den underliggende tendensen til at disse kommer seg i arbeid over tid. Vi benytter data fra Navs egne registre (Aa-registeret og TPS-registeret), for å undersøke om sannsynligheten for å få inntektsgivende arbeid øker etter deltakelse.

Tabell 1 viser deskriptiv statistikk. Vi følger alle personer som har gjennomført jobbklubb, uavhengig av deres registrering som i arbeid før deltakelsen. Av disse deltakerne var 13,8 prosent ikke registrert med arbeid i noen av observasjonsmånedene før jobbklubb, mens 50,5 prosent var registrert med arbeid i noen, men ikke alle, observasjonsmånedene. 35,4 prosent var registrert som i arbeid i alle måneder før jobbklubb.² Etter jobbklubb er 12,6 prosent ikke registrert med arbeid i noen av observasjonsmånedene, 44,8 prosent er registrert i arbeid i noen av månedene, og 42,6 prosent er registrert i arbeid alle måneder etter jobbklubben. Dette indikerer en generell tendens til økt arbeidstilknytning etter jobbklubb. Av deltakerne i studien er 58,4 prosent menn. Andelen norskfødte er 58,8 prosent. Gjennomsnittsalderen til deltakerne da de startet i jobbklubb, var 37,9 år.

Tabell 2 starter med modell 1, en lineær regresjonsmodell (OLS). Denne viser at sannsynligheten for arbeid er 1,7 prosentpoeng lavere for observasjoner 1–3 måneder etter jobbklubb enn den var for observasjoner forut for jobbklubb. Derfra snur tendensen. Sannsynligheten for arbeid er 6,3 prosentpoeng høyere for observasjoner 4–6 måneder etter jobbklubb, 10,7 prosentpoeng høyere for observasjoner 7–12 måneder etter jobbklubb og 19,6 prosentpoeng høyere for observasjoner 12 måneder eller lengre etter jobbklubb sammenlignet med observasjoner før jobbklubb. Modell 2 er en longitudinell faste effekter-modell der vi kontrollerer for alle tidskonstante kjennetegn ved deltakerne. Vi finner at sannsynligheten for arbeid er 3,4 prosentpoeng lavere 1–3 måneder etter deltakelsen i jobbklubb sammenlignet med tiden før de ble med. Derfra snur det. Sannsynligheten for arbeid er 3,8 prosentpoeng høyere 4–6 måneder etter deltakelse, 7,4 prosentpoeng høyere 7–12 måneder etter deltakelse og 12,9 prosentpoeng høyere når det har gått minst 12 måneder siden deltakelse.

Modell 2 er også benyttet for subgruppeanalyser. Tabell 2 viser at mønsteret for menn og kvinner har sterke likhetstrekk, og følger mønsteret til utvalget som helhet. Det er noe lavere sannsynlighet for arbeid de første tre månedene etter gjennomført jobbklubb; deretter øker sannsynligheten jo lengre tid som går. Etter mer enn 12 måneder er sannsynligheten for arbeid henholdsvis 12,8 og 13,1 prosentpoeng høyere blant kvinner og menn enn den var i året forut for jobbklubben.

Når vi analyserer norskfødte og utenlandsfødte, finner vi også et noenlunde likt mønster. Det er imidlertid en tendens til at norskfødte har noe høyere sannsynlighet for arbeid mot slutten av observasjonsperioden. Blant norskfødte er sannsynligheten for arbeid 13,1 prosentpoeng høyere når det er gått minst 12 måneder siden jobbklubb, sammenlignet med situasjonen deres året forut for jobbklubben. Blant utenlandsfødte er sannsynligheten for arbeid 11,4 prosentpoeng høyere når det er gått minst 12 måneder siden jobbklubb.

Når vi undersøker utviklingen i aldersgruppene under 30, 30–49 og 50 eller eldre, finner vi ulike mønstre. For de yngste er det ingen signifikant reduksjon i sannsynligheten for arbeid i de første tre månedene etter gjennomført jobbklubb. Koeffisienten er positiv, men ikke signifikant. For aldersgruppen 30–49 år er det en signifikant reduksjon, tilsvarende som for hele utvalget samlet. For den eldste aldersgruppen er det en klart sterkere signifikant reduksjon i sannsynligheten for arbeid i disse første månedene etter jobbklubb. I alle aldersgrupper er det en tendens til økt sannsynlighet for arbeid etter som tiden går etter jobbklubben. Økningen er mest markant i den yngste aldersgruppen, som har over 20 prosentpoeng større sannsynlighet for arbeid når det har gått minst 12 måneder, sammenlignet med situasjonen før de gjennomførte jobbklubb. For aldersgruppen 30–49 år øker også sannsynligheten for arbeid over tid etter deltakelsen i jobbklubb. Etter minst 12 måneder har sannsynligheten økt med 13 prosentpoeng sammenlignet med året før de deltok i jobbklubb. For de eldste finner vi ingen økt sannsynlighet for arbeidstilknytning gjennom det første året etter deltakelse i jobbklubb. Etter mer enn 12 måneder er det en signifikant større sannsynlighet for arbeid enn i året før deltakelsen, men denne økningen er beskjeden sammenlignet med de yngre aldersgruppene.

I denne artikkelen har vi undersøkt hvorvidt og i hvilken grad deltakerne kommer i jobb etter endt jobbklubb, og hvordan resultatene varierer mellom ulike grupper av deltakere. Resultatene viser at arbeidstilknytningen sammenlignet med situasjonen før jobbklubb øker etter gjennomført jobbklubb. I tråd med andre studier som har undersøkt tiltakseffekter (Card mfl. 2010; Liu mfl. 2014), tyder disse funnene på at arbeidstilknytningen øker når personer har gjennomført jobbklubb. Når vi ser på deltakerne samlet, finner vi en økning i arbeidstilknytningen i tiden etter at deltakerne har gjennomført jobbklubb.

Økningen kommer ikke umiddelbart. Med unntak av de yngste deltakerne, de under 30 år, er det faktisk signifikant lavere sannsynlighet for arbeid i de tre første månedene etter jobbklubb sammenlignet med arbeidstilknytningen i året forut for jobbklubben. Denne observasjonen åpner for refleksjon omkring hvordan jobbklubben fungerer for deltakerne. Hvorfor øker ikke arbeidsdeltakelsen umiddelbart? En mulig forklaring er kortsiktige innlåsingseffekter, altså at jobbklubb bidrar til at deltakerne har noe forhøyet sannsynlighet for å fortsatt være arbeidsledige i månedene etter at de har fullført. En annen faktor kan være selve jobbsøkerprosessen. Etter deltakelse i jobbklubben kan søknadsprosessen i seg selv ta lengre tid. Dette kan skyldes flere runder med intervjuer, ventetid på tilbakemeldinger fra potensielle arbeidsgivere eller en mer omfattende og grundig søkeprosess fra deltakernes side. For dem over 30 år kan dette også innebære en reorientering i karrieren eller søk etter stillinger som krever mer spesifikke ferdigheter eller erfaringer, noe som kan forlenge tiden det tar fra jobbsøking til faktisk arbeidsdeltakelse.

Derfra snur det. 4–6 måneder etter deltakelsen i jobbklubb er sannsynligheten for arbeid signifikant høyere i alle de undersøkte gruppene, med unntak av de deltakerne som var over 50 år. Etter 7–12 måneder øker sannsynligheten for arbeid ytterliggere, men er fremdeles ikke signifikant for de eldste deltakerne. Når det har gått mer enn 12 måneder siden deltakerne gjennomførte jobbklubb, er det en signifikant økning i sannsynlighet for arbeid i alle subgrupper, men svakest økning blant deltakerne som var over 50 år.

Våre resultater tyder på kvinner har noe mer umiddelbar nytte av jobbklubb enn menn. Både menn og kvinner har økt arbeidstilknytning når det har gått minst fire måneder siden de gjennomførte jobbklubb, men utviklingen er noe svakere for menn enn for kvinner. Resultatene resonnerer med funn fra Acevedo, Cruces, Gertler og Martinez (2017) og Aldashev, Thomsen og Walter (2010), som finner tydelige kortidseffekter av et kortvarig jobbklubblignende tiltak på arbeidstilknytning blant kvinner, men ingen effekt blant menn. I vår studie finner vi økt sannsynlighet i arbeid for både menn og kvinner, men i det første året etter gjennomføringen er økningen i arbeidstilknytning mest uttalt blant kvinner. Det kan være flere grunner til at kvinner har sterkere kortidseffekter enn menn. Acevedo mfl. (2017) sin tolkning av dette mønsteret er at kvinner har større utbytte av innholdet i tiltaket. Gjennom kurset økte mennenes forventninger til en fremtidig jobb, som ikke ble oppfylt på kort sikt. Kvinnene lærte seg imidlertid nye ferdigheter og styrket sin selvfølelse, noe som påvirket deres jobbsøkerprosess positivt. En annen lignende forklaring kan være at kvinner oftere benytter jobbklubb til å bygge nye sosiale nettverk som de senere kan benytte til å få arbeid. En ytterligere forklaring kan være at forskjellen mellom menn og kvinner kan ha sammenheng med tidsvarierende kontekstuelle faktorer, som at endringer i etterspørsel etter kompetanse er ulikt fordelt mellom menn og kvinner. Arbeidsmarkedet i Vestland er sårbart for utvikling i etterspørsel etter råvarer som olje, aluminium og laks. I forbindelse med oljekrisen i 2014 oppsto slike kjønnede endringer i etterspørsel etter arbeidskraft i Bergensregionen. Det er samtidig viktig å notere at både menn og kvinner gradvis øker sin arbeidstilknytning i tiden etter at de gjennomførte jobbklubb, og etter mer enn ett år var overgangen til arbeid like sterk for menn som for kvinner. Også dette er i tråd med Acevedo mfl. (2017), som finner at kjønnsforskjeller i kortsiktige sysselsettingseffekter forsvinner på lang sikt.

Vi finner et relativt likt mønster i overgang til arbeid blant norskfødte og utenlandsfødte, med en reduksjon i sannsynligheten for arbeid i de første tre månedene etter jobbklubb, deretter økende sannsynlighet. Både norsk- og utenlandsfødte øker gradvis sin arbeidstilknytning i tiden etter at de gjennomførte jobbklubb. Når det har gått minst 12 måneder, er økningen i arbeidstilknytningen henholdsvis 13,7 og 11,4 prosentpoeng blant norskfødte og utenlandsfødte. Dette står i motsetning til Aldashev mfl. (2010), som finner at jobbklubb ikke påvirker arbeidstilknytningen blant innvandrermenn, og at dette tiltaket har direkte negative effekter for innvandrerkvinner. Når vi ikke bare finner signifikant overgang til arbeid blant norskfødte, men også forholdsvis sterk overgang til arbeid blant utenlandsfødte, kan en mulig forklaring være at innvandrere i stor grad øker sitt sosiale nettverk gjennom jobbklubb og på den måten øker sjansene for å få arbeid i etterkant. En annen forklaring kan være at utenlandsfødte har begrensede trygderettigheter og dermed får et betydelig inntektshopp av å få jobb og derfor er mer motiverte for arbeid. Malmberg-Heimonen og Vuori (2005) og Battisti mfl. (2019) har tidligere funnet sterkere overgang til arbeid blant deltakere som får høyere inntekt når de går over i arbeid. Dersom funnene i vår studie kan forklares med at utenlandsfødte får høyere inntektshopp enn norskfødte ved overgang til arbeid, bør man være forsiktig med kausale tolkninger av effektene av jobbklubb. Resultatene kan være drevet av at personer med en sterkere arbeidsmotivasjon har en tendens til å finne arbeid raskere, uavhengig av deltakelse i jobbklubb. Samtidig er det ikke åpenbare grunner til å tro at innvandrere har mer å tjene enn norskfødte på å få arbeid. Innvandrere har færre muligheter på det norske arbeidsmarkedet på grunn av høye krav til utdanningskvalifikasjoner og ender derfor ofte opp i midlertidige stillinger og deltidsjobber i lavlønnsyrker. Innvandrere kan altså ha mindre å tjene i kroner og øre på en overgang til jobb vs. fortsatt trygdemottak, gitt at de har opptjente rettigheter til slike ytelser.

I likhet med Liu mfl. (2014) finner vi at yngre deltakere har større nytte enn eldre av jobbklubb. Deltakere under 50 år får en umiddelbar økning i arbeidstilknytning etter gjennomført jobbklubb, og arbeidstilknytningen øker i tiden etter at de gjennomførte jobbklubben. Tendensen er spesielt uttalt i den yngste aldersgruppen, dem under 30 år. For deltakere som er 50 år eller eldre, blir arbeidstilknytningen redusert etter at de har gjennomført jobbklubb. Selv om arbeidstilknytningen gradvis øker i tiden etter at de har gjennomført jobbklubb, tyder resultatene på en sterkere overgang til arbeid for yngre enn for eldre deltakere. Tendensen til svakere overgang til arbeid blant eldre er ikke overraskende. Kortvarige intervensjoner, som jobbklubb, har ikke nødvendigvis effekt for de over 50 år, som også ellers sliter med å komme tilbake på arbeidsmarkedet (Albert, Escot & Fernández-Cornejo 2011). Det er også viktig å notere at målgruppen for jobbklubb er «formidlingsklare arbeidssøkere», det vil si de brukerne som Nav vurderer til å ha et lavt bistandsbehov for å komme i jobb. Sett i lys av disse resultatene er det sannsynlig at enkelte av de eldre deltakerne har mer omfattende bistandsbehov enn hva jobbklubben kan tilby.

En annen forklaring kan være helse. Blant de eldre deltakerne er det antakelig flere med helseproblemer enn blant de yngre. Dersom utfordringene er helserelaterte, vil tiltak som legger vekt på utvikling av jobbsøkerstrategier og utforming av CV, ha liten effekt. I den grad helse er en utfordring blant de eldre deltakerne, vil antakelig flere i denne gruppen enn blant de yngre deltakerne være på vei mot uførepensjon. Helsemessige forskjeller mellom aldersgruppene kan dermed være en direkte forklaring på hvorvidt deltakerne er i arbeid etter jobbklubb. Likevel tyder tidligere randomiserte studier på større effekt blant deltakere med svak mental helse (Liu mfl. 2014). Effekten av jobbklubb for dem med svak helse kan dermed være betydelig.

At yngre deltakere har større utbytte av jobbklubb enn eldre, kan ikke ses uavhengig av den forsterkede ungdomsinnsatsen for dem under 30 som ble iverksatt i år 2017. Målsettingen med innsatsen var å få flere unge under 30 år i aktivitet. Det er mulig at dette «riset bak speilet» ga dem en ekstra motivasjon, og at de dermed får mer utbytte av et kortvarig tiltak som jobbklubb. Tidligere refererte studier har indikert svake kortsiktige effekter av mer langvarige tiltak, delvis fordi personer i slike tiltak i mindre grad aktivt søker jobb mens de deltar i tiltaket (Card mfl. 2010; Kluve 2010). Samtidig er det verdt å nevne at kvasieksperimentelle analyser av tiltak for unge, der jobbklubb var en sentral del, ikke viste effekt på arbeid (Strand, Grønningsæter, Nielsen & Holte 2020).