Denne artikkelen undersøker hvordan livsinntekt, avgangsalder, samlet pensjon og risiko for uførhet og tidlig død henger sammen med yrke. Analysen bygger på tilnærmet komplette livsinntektshistorier for alle 51-åringer som var bosatt i Norge og i arbeid i 2003. Vi dokumenterer store og systematiske forskjeller i avgangsmønsteret fra ulike yrker. Forskjellene forklares i vesentlig grad av ulik dødelighet og ulik tilstrømning til uføretrygd. Vi finner også store forskjeller i inntektsprofiler, både når det gjelder lønn, og når det gjelder påfølgende pensjon. Yrker med tidlig forventet avgang fra arbeidslivet er forbundet med både lav yrkesinntekt og lav samlet pensjon. Artikkelen belyser fordelingsutfordringer i dagens pensjonssystem, og foreslår virkemidler for å utvikle et mer utjevnende pensjonssystem.

We examine how lifetime income, retirement age, total pension, and risk of disability and early death are linked to occupation at the age of 51. The analysis is based on almost complete lifetime income histories for all 51-year-olds who lived and worked in Norway in 2003. We document large and systematic differences in the pattern of exits from various occupations. The differences are largely explained by differences in mortality and disability. We also document large differences in income profiles. Occupations characterized by early exit from the labor market are associated with both low lifetime labor earnings and a low overall pension.

Gjennom pensjonsreformen i 2011 har vi i Norge etablert et pensjonssystem med tett kobling mellom yrkesinntekt og ytelsesnivå.¹ Samtidig er mulighetene til å øke pensjonen gjennom å forlenge yrkeskarrieren styrket betraktelig. Denne muligheten blir mer betydningsfull etter hvert som den nye opptjeningsordningen blir faset inn. Samlet sett har pensjonsreformen forsterket insentivene til arbeid og gitt oss et økonomisk sett mer bærekraftig pensjonssystem. Men reformen reiser også viktige problemstillinger knyttet til fordeling og rettferdighet. Et grunnleggende premiss for utformingen av det nye pensjonssystemet er at arbeidstakere selv kan velge når og hvordan de ønsker å trekke seg ut av arbeidslivet, slik at det realiserte avgangsmønsteret avspeiler individuelle preferanser i forholdet mellom konsum og fritid. I debatten om det nye pensjonssystemet har det imidlertid vært anført at mange arbeidstakere ikke selv står fritt til å velge hvor lenge eller hvor mye de kan arbeide, enten fordi de blir presset ut av arbeidsgiver, fordi de ikke finner arbeid, eller fordi de har en jobb som, i kombinasjon med egen helse/arbeidsslitasje, ikke er forenlig med fortsatt arbeid. Det er naturligvis en stor gråsone mellom «frivillig» og «ufrivillig» avgang fra arbeidslivet, spesielt knyttet til jobbenes innhold og arbeidstakerens helsetilstand og produktivitet. Denne artikkelen gjør ikke noe forsøk på å etablere et eksplisitt skille mellom disse utgangene fra arbeidslivet, men har som utgangspunkt at graden av slitasje vil være større i noen yrker enn i andre, og at dette kan være en viktig kilde til variasjon i avgangsalder.

Vi har fått et pensjonssystem som i større grad enn før premierer arbeidstakere med jobb som det er lett å fortsette i også i høy alder. Med unntak av de nyere innskuddsbaserte tjenestepensjonsordningene utbetales pensjoner typisk som livsvarige ytelser. Dermed vil pensjonssystemet i sin natur også premiere folk som lever lenge. En grunnleggende egenskap ved et pensjonssystem er nettopp at det overfører ressurser fra personer som lever kort, til personer som lever lenge. I den grad overlevelse oppleves som styrt av tilfeldigheter – der alle har tilnærmet samme sjanse for å oppleve et langt liv – virker dette som en ren forsikring og er antagelig en ukontroversiell egenskap. Men hvis forventet levealder er nært knyttet sammen med både inntektsnivå og muligheten til å forlenge yrkeskarrieren, kan det reises spørsmål om en slik omfordeling er rettferdig. Da gir det nye pensjonssystemet opphav til en fordeling av økonomiske ressurser som er til fordel for personer med høy inntekt og jobb det er lett å stå lenge i, framfor personer med lav inntekt og belastende jobber.² Ett ekstra år som pensjonist kan dessuten antas å ha høyere verdi for en som bare har noen få slike år å se fram til, enn for en som kan forvente mange friske arbeidsfrie leveår etter avsluttet yrkeskarriere.

I det gamle pensjonssystemet ble fordelingshensyn i noen grad ivaretatt ved å begrense pensjonsopptjeningen til de 20 beste inntektsårene og ved å tilby ekstra pensjonsutbetalinger til dem som av ulike grunner valgte å trekke seg ut av arbeidslivet tidlig. Andersen, Markussen og Røed (2021) viser at omleggingen av ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) i 2011 – ved bortfall av avkortning mot arbeidsinntekt – medførte en betydelig økning i inntektsulikhet blant eldre som var tilknyttet ordningen.³ Målt ved Gini-koeffisienten anslås det at inntektsulikheten blant de berørte eldre aldersgruppene økte med 0,03, eller 21 prosent. Avkortning av pensjon mot fortsatt arbeidsinntekt var en treffsikker, men også kostbar, måte å omfordele på, siden ordningen oppmuntret mange til å trekke seg ut av arbeidslivet «for tidlig». Fra et samfunnsøkonomisk ståsted er det ønskelig at avgang fra arbeidslivet finner sted når den individuelle belastningen knyttet til fortsatt arbeid (eller verdien av fritid) overstiger den potensielle verdiskapningen i jobb. Med et system der arbeidstakere selv står fritt til å velge sitt avgangstidspunkt, vil dette imidlertid bare bli realisert når hver enkelt står overfor de riktige samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til sin beslutning. Det vil ikke være oppfylt når verdien av pensjonen kuttes proporsjonalt med eventuell fortsatt arbeidsinntekt.

I denne artikkelen studerer vi de observerte sammenhengene mellom yrke, livsinntekt, avgangsalder og dødelighet. Siktemålet med analysen er å belyse noen sentrale fordelingsutfordringer knyttet til dagens pensjonssystem, med særlig fokus på sammenligning av arbeidstakere i yrker der det er lett/vanlig å stå lenge i arbeid, med dem der det er vanskelig/uvanlig å gjøre det. Hvis det er slik at noen yrker på en systematisk måte er forbundet med tidligere avgang fra arbeidslivet enn andre, kan dette være en indikasjon på begrensninger i reelle valgmuligheter og/eller opplevde belastninger og således være et argument for yrkesspesifikke tilpasninger av pensjonssystemet. En fersk internasjonal studie (Sauré, Seibold, Smorodenkova & Zoabi 2023) dokumenterer at arbeidstakeres yrke er en treffsikker prediktor for pensjoneringsatferd på tvers av 45 forskjellige land, og at landenes ulike yrkessammensetning kan forklare en betydelig del av variasjonen i avgangsalder landene imellom. Disse mønstrene indikerer at sammenhengen mellom yrke og avgangsalder reflekterer nokså fundamentale trekk ved yrkenes egenskaper og ikke bare avspeiler ulikhet i seleksjon av arbeidstakere.

Vår analyse er basert på administrative registerdata med tilnærmet fulldekkende opplysninger om yrkesinntekt fra og med 1967 og arbeidstakeres yrke fra og med 2003. Vi tar utgangspunkt i personer født i 1952 som var i arbeid året de fylte 51, altså 2003, og følger deres yrkesaktivitet fra de var 15 år gamle, og fram til året de fyller 68. Pensjonsutbetalinger registrerer vi fram til året de fyller 69, og ved hjelp av opplysninger om tidligere yrkesinntekt og anslag på forventet levealder beregner vi samlet forventet livsinntekt, inkludert både yrkesinntekt og pensjon. 1952-kullet er ikke omfattet av de nye opptjeningsreglene i folketrygden, hvilket innebærer at arbeid ut over ordinær pensjonsalder hadde begrenset betydning for deres pensjonsopptjening. De er imidlertid omfattet av de nye reglene om fleksibelt uttak av pensjon fra 62 uten prøving mot inntekt, slik at deres avgangsmønster i stor grad reflekterer situasjonen etter reformen. Vi mener derfor at dette kullet kan brukes til å analysere yrkesvise forskjeller i potensialet for å utsette egen avgang fra arbeidslivet og slik sett kaste lys over pensjonsreformens fordelingsvirkninger.

Vi finner at det er store og systematiske forskjeller i avgangsmønsteret fra ulike yrker. Mens sannsynligheten for å forbli i arbeidslivet fram til ordinær pensjonsalder (67 år) er nær 50 prosent for personer som ved 51-årsalder jobbet i typisk akademiske yrker, er den under 30 prosent i mer fysisk belastende yrker uten krav om utdanning. Forskjellene forklares i vesentlig grad av ulik dødelighet og ulik tilstrømning til uføretrygd. For noen yrker spiller også særaldersgrenser en rolle, dvs. regler som innebærer sterke insentiver – og i noen tilfeller plikt – til å slutte i yrket tidligere enn ordinær pensjonsalder. Vi finner også store forskjeller i inntektsprofiler, både når det gjelder lønn, og når det gjelder påfølgende pensjon. Yrker med tidlig forventet avgang fra arbeidslivet er forbundet med både lav yrkesinntekt og lav samlet pensjon. For eksempel anslår vi at samlet livsinntekt er om lag 7 millioner 2020-kroner (35 prosent) høyere for arbeidstakere i yrker med en gjennomsnittlig avgangsalder på 64 år enn for arbeidstakere i yrker med gjennomsnittlig avgangsalder på 63 år.

Mens folketrygden (slik den fungerte for 1952-kullet etter gamle opptjeningsregler) i noen grad har bidratt til utjevning mellom yrkesgruppene, har tjenestepensjonene trukket i motsatt retning. Det nye pensjonssystemets fulle premiering av arbeidsinntekt helt fram til 75-årsalder vil etter alt å dømme også forsterke ulikhetene.

Et spørsmål som melder seg, er om det er mulig å gjøre pensjonssystemet mer utjevnende uten at man samtidig gjeninnfører sterke insentiver til tidlig avgang fra arbeidslivet. Gitt den tydelige sammenhengen mellom yrke og avgangsmønster framstår det som et aktuelt alternativ å benytte yrke framfor individuell avgang/inntekt som et «omfordelingskriterium». Det kan for eksempel innebære at det utvikles særlig gunstige opptjeningsbaserte pensjonsordninger for ansatte i yrker med lav forventet avgangsalder og høy risiko for overgang til uføretrygd, men uten at ordningen forutsetter eller premierer tidlig avgang for den enkelte arbeidstaker. Et slikt system vil åpenbart reise vanskelige spørsmål, både knyttet til valg av kriterier for graden av kompenserende opptjening for de enkelte yrkene og knyttet til behovet for presise og ikke-manipulerbare yrkesdefinisjoner. Men materialet vi presenterer i denne artikkelen, indikerer at en slik ordning potensielt sett kan bli ganske treffsikker og dermed forene gode fordelingsegenskaper med minimale vridninger i arbeidstilbudet.

Vi kombinerer data for pensjonsgivende inntekt (tilgjengelig fra 1967) med opplysninger om yrke (tilgjengelig fra 2003) og utbetalte trygdeytelser (tilgjengelig fra 1993). For noen utvalgte fødselskull gir dette datamaterialet grunnlag for å utarbeide nokså presise anslag på samlede livsinntekter, fordelt på yrkesinntekt, pensjoner og overføringer. Vi har valgt å fokusere på det fødselskullet vi per i dag vet aller mest om når det gjelder kombinasjoner av sysselsetting og yrkesinntekt over livsløpet, pensjonsrettigheter og yrke. Det er personer født i 1952. Analysen vår omfatter arbeidstakere fra dette fødselskullet som (fortsatt) var yrkesaktive ved alder 51 år (i 2003), og som dermed kan plasseres i et yrke. Vi ser bort fra personer som i 2003 var utenfor arbeidslivet eller var selvstendig næringsdrivende, siden de ikke har noe registrert yrke. Sysselsetting er definert ved at inntekten dette året oversteg 1 G, der G er grunnbeløpet i folketrygden (for tiden 118 620 kroner). Vi måler inntekt i faste 2020-kroner, basert på G, som i 2020 var 101 351 kroner. For disse personene kobler vi så på opplysninger om yrkesinntekt gjennom hele livsløpet (15–68 år) og observerte pensjonsutbetalinger t.o.m. året de fyller 69 år. Sammen med yrkesspesifikke anslag på forventet levealder hentet fra Texmon (2022) gir dette oss et grunnlag for å anslå gjenværende framtidige pensjonsytelser og samlet livsinntekt etter yrke.

For yrkesinndelingen bygger vi i utgangspunktet på første siffer i Standard for yrkesklassifisering (STYRK98), der yrker er inndelt i ni hovedkategorier. De ni hovedkategoriene er definert i standarden som kompetansenivå, men knytter seg nært til utdanning:

For Ledere er det ingen krav om formell utdanning, men de fleste i denne kategorien har bakgrunn fra universitet eller høyskole. I kategorien Akademiske yrker inngår yrker som normalt krever minst fire års utdanning fra universitet eller høyskole, mens Høyskoleyrker omfatter yrker med krav om ett–tre års utdanning ut over videregående skole. For yrker med første siffer i yrkeskoden i intervallet 4–8 er det normalt krav om minst videregående utdanning, mens det for yrkeskode 9 vanligvis ikke er noe krav om utdanning.

I tillegg til yrkesinndelingen basert på hovedkategoriene over ser vi nærmere på noen utvalgte enkeltyrker der det er lettere å ha en intuitiv forståelse av hva arbeidet består i. Dessuten vil vi beskrive noen mønstre som gjelder «alle» yrker (hovedsakelig basert på de første tre sifre i STYRK-koden; 99 forskjellige yrker i våre data).

Populasjonen vi studerer i denne artikkelen, står i hovedsak overfor det nye pensjonssystemet når det gjelder mulighetene for tidlig avgang, men følger de gamle opptjeningsreglene i folketrygden (besteårsregel og krav om 40 års opptjening for full pensjon). Mens ansatte i privat sektor står overfor den nye AFP-ordningen med aktuariell nøytralitet, vil ansatte i offentlig sektor fortsatt få avkortet AFP mot eventuell arbeidsinntekt. Tjenestepensjoner vil for de fleste være basert på de «gamle» ytelsesbaserte ordningene, med noe innslag av nyere innskuddsbaserte ordninger.

Vår analyse omfatter altså personer som er født i 1952 og fortsatt er yrkesaktive og registrert med et ansettelsesforhold det året de fyller 51 år. Dette innebærer at det allerede har funnet sted en viss seleksjon ut av arbeidslivet på det tidspunktet vi fanger opp arbeidstakerne, og det er ingen grunn til å tro at denne seleksjonen er likt fordelt mellom de ulike yrkesgruppene. Jo mer belastende et yrke er, desto flere utøvere vil sannsynligvis ha forlatt yrket (og arbeidslivet) allerede før de blir 51 år, og desto mer (helsemessig) positivt selektert må vi anta at den gjenværende gruppen er, relativt til alle som starter i samme yrke. Det er naturligvis også slik at valg av yrke kan endre seg gjennom livsløpet. Mange vil bytte yrke flere ganger i løpet av yrkeskarrieren. Vi fokuserer utelukkende på det yrket personer er observert i ved 51-årsalder. Hvis personen har flere arbeidsforhold dette året, blir det som gir høyest inntekt i året, brukt. Det er grunn til å tro at de fleste vil ha funnet sin yrkesmessige plassering i arbeidslivet på dette tidspunktet i livet. Blant dem som var yrkesaktive både ved alder 51 og 61, var omkring 68 % i samme yrkeskategori (1. siffer i yrkesklassifiseringen). De yrkesskiftene som faktisk finner sted etter fylte 51 år, er stort sett knyttet til overgang mellom yrker med lignende inntekts- og avgangsmønstre, slik som mellom kategoriene ledere, akademiske yrker og høyskoleyrker og mellom salg, service og renhold.

Tabell 1 gir en oversikt over datagrunnlaget som blir benyttet i denne artikkelen, herunder noen hovedtall knyttet til avgang fra arbeidslivet og overlevelse til ordinær pensjonsalder (67). Vi ser umiddelbart at det er betydelige forskjeller både i yrkesinntekt, i dødelighet og i fortsatt yrkesaktivitet mellom de ulike yrkesgruppene. Andelen som fortsetter i arbeid fram til ordinær pensjonsalder på 67 år, varierer fra 1 av 4 for arbeidstakere i yrker uten utdanningskrav til 1 av 2 for arbeidstakere i lederyrker. Det er også verdt å merke seg at det totale antallet år i yrkeslivet er høyere i yrker med utdanningskrav enn i yrker uten utdanningskrav, til tross for at fraværet av utdanningskrav gjør at man kan komme tidligere inn i arbeidslivet. Ser man nærmere på enkeltyrker, blir forskjellene enda mer markerte. Blant renholdsarbeidere, kokker og barnehageansatte er det for eksempel bare 1 av 4 som fortsetter til ordinær pensjonsalder, mens 3 av 4 leger gjør det. Noen av yrkene har særaldersgrenser som gir mulighet (og i noen tilfeller plikt) til tidlig avgang på særlig gunstige vilkår (se Andersen & Markussen 2023). Blant yrkene vist her gjelder dette i særlig grad politibetjenter, som har en særaldersgrense på 60 år. I tillegg kan de i henhold til den såkalte 85-årsregelen gå av med full pensjon 3 år tidligere enn den formelle aldersgrensen hvis summen av alder og tjenestetid utgjør minst 85 år. For sykepleiere og en del pleie- og omsorgsarbeidere, som har særaldersgrense på 65 år, gjelder en tilsvarende ordning som i praksis gir mange mulighet for avgang allerede fra 62-årsalder.

Totalt sett var det 43 309 personer fra 1952-kullet som var i et registrert ansettelsesforhold ved 51-årsalder. Det utgjør ca. 72 prosent av alle som tilhører dette kullet, og som fortsatt levde og bodde i Norge på dette tidspunktet. Det var alt i alt omtrent like mange sysselsatte kvinner og menn. Fordelingen over yrker er imidlertid ulik. Menn er sterkt overrepresentert i lederyrker og i håndverksyrker, prosessindustri og transportsektoren. Kvinner er overrepresentert i salg og service, pleie og omsorg, kontoryrker og i yrker uten utdanningskrav. I mer akademisk orienterte yrker er kvinner og menn omtrent likt representert. Appendikstabellene 1A og 1B presenterer tallene i Tabell 1 separat for menn og kvinner.

Figur 1 og Figur 2 gir en komplett beskrivelse av sysselsettingsmønstre og observerte yrkesinntekter for 1952-kullet gjennom aldrene 15–68 år for de ulike yrkesgruppene. Sysselsetting er her definert ved at årlig yrkesinntekt (lønn og næringsinntekt) overstiger 1 G. Dette innebærer at sysselsetting i årene før og etter 51-årsalder kan være knyttet til ulike yrker og også omfatte selvstendig næringsvirksomhet. I Figur 1 er sysselsettingsandelen ved alder 51 lik 1 per konstruksjon ettersom hele analysen omfatter personer som faktisk var sysselsatt på dette tidspunktet. For andre aldre avspeiler sysselsettingsandelene mønstre i yrkesdeltagelse over livsløpet for personer som ved 51-årsalder befant seg i de ulike yrkene. Figur 2 viser gjennomsnittlig yrkesinntekt for hver alder, uten at det er betinget på sysselsetting annet enn ved alder 51.

For sammenligningens skyld inneholder hvert panel i Figur 1 og i Figur 2 den gjennomsnittlige sysselsettings-/inntektsprofilen til alle som var yrkesaktive ved alder 51, med gjennomsnittet for den aktuelle yrkesgruppen markert i svart. Ikke overraskende framkommer det nokså store forskjeller både i sysselsettingsmønstre, i inntektsnivåer og i inntektsprofiler over livsløpet. Personer som ender opp i typiske høystatusyrker (ledere, akademiske yrker, høyskoleyrker), har lav sysselsetting og tjener relativt lite tidlig i tjueårene (sannsynligvis pga. lengre utdanning), men har deretter en bratt inntektsvekst. De har også stabile og lange yrkeskarrierer, med en sysselsettingsandel i overkant av 90 % helt fra begynnelsen av 30-årene til begynnelsen av 60-årene. Årlige lønnsinntekter ligger rundt eller over gjennomsnittet gjennom hele livsløpet. Personer som ender i håndverksyrker eller yrker knyttet til prosess, maskin og transport, har derimot hatt høy sysselsetting og relativt høy inntekt mye raskere i yrkeslivet; allerede midt i 20-årene tjente disse personene rundt 500 000 kroner årlig. Imidlertid flater veksten også raskt ut, og gjennomsnittsinntekten forblir på rundt dette nivået fram til personene kommer i 60-årene og sysselsetting og inntekt begynner å falle. Personer i yrker uten krav om utdanning og ansatte i salg, service og omsorg har gjennomgående kommet senere inn i arbeidslivet, og de forsvinner også raskere ut igjen etter fylte 51 år. Inntekten deres ligger godt under gjennomsnittet ved alle aldre.

I perioden før 51 år er de yrkesvise forskjellene i yrkesdeltagelse nært knyttet til kjønnssammensetningen blant de ansatte og til relativt sen inntreden i arbeidsmarkedet og/eller mye deltidsarbeid blant kvinner, spesielt i ikke-akademiske yrker. Dette er nærmere beskrevet i appendiksfigurene 1A og 1B og 2A og 2B, der vi viser livsløpsmønstre for sysselsetting og inntekt separat for kvinner og menn.

Manglende sysselsetting og inntekt utover i 50- og 60-årene kan ha sammensatte årsaker, herunder frivillig nedtrapping av arbeidsinnsatsen for å få mer fritid, tap av arbeid og/eller overgang til uførestønad eller tidlig død. Uførhet og død ser vi nærmere på i Figur 3. Høy overgang til uførhet og tidlig død blant de ansatte i et yrke kan, sammen med omfanget av langtidssykefravær, gi en pekepinn på eksistensen av et legitimt behov for å kunne trekke seg tidlig ut av arbeidslivet, enten det skyldes negativ helsemessig seleksjon til yrket eller stor grad av eksponering for psykiske og/eller fysiske belastninger.

Forskjellene både i sykefravær, i overgang til uføretrygd og i tidlig død er bemerkelsesverdig store. Her går det et klart skille mellom akademiske yrker på den ene siden og mer fysiske yrker og yrker innenfor service, pleie, og omsorg på den andre I noen av yrkene (kokker, pleie- og omsorgsyrker, barnehageansatte, rengjørere, butikkselgere) er om lag 40 prosent av de ansatte enten døde eller mottakere av uføretrygd før de når ordinær pensjonsalder. I mer akademiske yrker er den tilsvarende andelen under 20 prosent.

Det er ut fra dette materialet ikke mulig å skille mellom årsakssammenhenger (dvs. at det er utøvelsen av yrket som forårsaker helseproblemer) og seleksjon (yrket har en overrepresentasjon av folk som har helseproblemer). Men fra et fordelingspolitisk synspunkt er det ikke opplagt at denne distinksjonen er viktig: Enten det dreier seg om kausalitet eller seleksjon, indikerer Figur 3 at det for noen yrkesgrupper er langt mer krevende og/eller mindre attraktivt å fortsette i jobb til høy alder enn det er for andre. Det kan naturligvis argumenteres for at helserelaterte årsaker til tidlig avgang fra arbeidslivet bør håndteres nettopp gjennom uføretrygden. Men det er store gråsoner mellom «slitenhet» og «sykdom», og det kan være vanskelig å vurdere helse uavhengig av type arbeid. Basert på en empirisk studie av AFP-reformen i 2011 anslår Hernæs, Markussen, Piggott og Røed (2023) at tidlig tilgang til egen pensjonsformue (på aktuarielt nøytrale vilkår) reduserer tilstrømningen til uføretrygd med 20–25 prosent etter fylte 62 år. Innvilgelse av uføretrygd krever at arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom, skade eller lyte. Bruken av uføretrygd som en de facto tidligpensjonsordning i belastende yrker kan dermed medføre et betydelig sykdomsfokus med tilhørende dokumentasjonskrav, som kan være både individuelt og samfunnsøkonomisk uhensiktsmessig.

I Figur 4 ser vi nærmere på samlet gjennomsnittlig livsinntekt for yrkeskategoriene og enkeltyrkene listet opp i Tabell 1 og på hvordan disse kan dekomponeres i henholdsvis yrkesinntekter i ulike faser av livet, i uføretrygd og i ulike kilder til pensjon (folketrygd, AFP, tjenestepensjon). All inntekt opptjent fram til alder 68 er basert på de faktiske observasjonene presentert i Figur 2. Fra og med alder 69 er det for enkelhets skyld antatt at ingen lenger har yrkesinntekt, og at de årlige pensjonene er på samme nivå som observert ved alder 69 livet ut. Antagelsen om livsvarige pensjoner vil stort sett være korrekt for fødselskohorten vi studerer her, ettersom både folketrygd, AFP og ytelsesbaserte tjenestepensjoner normalt utbetales livet ut (i 2020 var det bare 3,4 % av de utbetalte tjenestepensjonene som var tilknyttet innskuddsbaserte ordninger, der det er mer vanlig med tidsbegrensede ytelser). Forventet levealder er anslått separat for kvinner og menn og basert på beregninger gjort i Texmon (2022).⁴

Ikke overraskende er det et nokså klart mønster at akademiske yrker er forbundet med vesentlig høyere livsinntekt enn yrker uten (eller med lave) utdanningskrav. Forventet livsinntekt varierer fra om lag 54 millioner 2020-kroner for personer som jobbet som leger da de var 51 år gamle, til 17 millioner for personer som jobbet som renholdere da de var 51 år.

Som for de yrkesvise forskjellene i sysselsetting spiller kjønnssammensetningen en sentral rolle også for fordelingen av livsinntekter. Mange av kvinnene i 1952-kullet hadde begrenset yrkesaktivitet i perioder med små barn og har jobbet betydelig mer deltid gjennom hele livsløpet. Samlet livsinntekt er i gjennomsnitt 56 prosent høyere for menn enn for kvinner i våre data (36 mill. for menn, 23 mill. for kvinner). Forskjellene i livsinntekt mellom yrker følger mye av det samme mønsteret innen kjønn som i populasjonen som helhet (se appendiksfigurene 4A og 4B). Det er likevel slik at de relative livsinntektsforskjellene mellom typisk akademiske yrker og yrker med ingen eller begrensede krav om utdanning er større for kvinner enn for menn. Mens kvinner i akademiske yrker har hatt arbeidsmarkedskarrierer som ligner på mennenes, har kvinner i andre typer jobber hatt en vesentlig løsere tilknytning til arbeidslivet enn menn observert i samme yrker.

I Figur 5 zoomer vi inn på de samlede pensjonsytelsene og deres sammensetning. Fordelingen av pensjoner ligner mye på fordelingen av samlet livstidsinntekt. Her kommer det imidlertid tydeligere fram at folketrygden relativt sett er en viktigere kilde til pensjonsinntekt for yrker med mindre utdanningskrav, særlig innenfor privat sektor (transportarbeidere, bygningsarbeidere, butikkansatte, kokker, rengjøringspersonale) enn for akademiske yrker og tjenesteytende yrker innenfor offentlig sektor. Bidraget fra AFP er relativt lite i gjennomsnitt. Dette skyldes delvis at mange ikke har rett til AFP. For noen enkeltyrker med særaldersgrense utgjør tjenestepensjonen store beløp, både i absolutt forstand og relativt til folketrygden. Blant enkeltyrkene listet opp her er det særlig politiyrket som skiller seg ut, med en tjenestepensjon som overstiger samlet utbetaling fra folketrygden. Dette er knyttet til særaldersgrensen, som gir mulighet til å begynne å motta tjenestepensjon allerede ved 57-årsalder.

Kjønnsgapet i samlet pensjon er mye mindre enn det tilsvarende kjønnsgapet i livsinntekt (se appendiksfigurene 5A og 5B). I gjennomsnitt for alle yrkesgrupper er samlede pensjonsutbetalinger ca. 5 prosent høyere for menn enn for kvinner (6,8 mill. for menn, 6,5 mill. for kvinner). At pensjonene er såpass mye jevnere fordelt mellom kvinner og menn enn yrkesinntektene, skyldes en kombinasjon av at folketrygdens tidligere besteårsregel har redusert konsekvensen av kortere yrkesdeltakelse, at den øvre grensen for pensjonsopptjening har redusert betydningen av årlige inntektsforskjeller, at en del tjenestepensjonsordninger har gitt særlig god opptjening for deltidsarbeid, og at forskjellene i levealder gjør at kvinner får utbetalt pensjon for litt flere år (se Halvorsen & Pedersen 2019 for en detaljert drøfting av hvordan det nye pensjonssystemet påvirker kjønnsgapet i pensjonsytelsene).

Noe av de yrkesvise ulikhetene i pensjon skyldes ulik forventet levealder. Mens lederes samlede pensjon i Figur 5 er 78 % høyere enn renholderes, ville samme levealder for de to gruppene ha redusert forskjellen til 60 %. Ulik nedtrapping etter alder 62 betyr også noe. Personer i yrker uten krav om utdanning har en høyere relativ nedtrapping mellom 62 og 67, men selv med samme relative nedtrapping som ledere ville inntekten deres bare vært 120 000 kroner høyere. Som tillegg til pensjonene utgjør det 2 % (vi ser da bort fra ny opptjening). Det er altså den opptjente pensjonen, som hovedsakelig skyldes ulik inntekt i opptjeningsalder, som driver det meste av ulikhetene i samlet pensjon.

Opptjening av pensjonsrettigheter etter 68 år kommer ikke med i våre anslag på framtidig pensjon (siden vi baserer oss på observert uttak ved alder 69). I våre data er det ikke mulig å følge yrkesaktiviteten til 1952-kullet lenger enn til året de fyller 68 (dvs. til 2020). For dette fødselskullet var arbeid etter denne alderen normalt av liten betydning for pensjonsnivået, siden det bare var de 20 beste årene som telte. I det nye pensjonssystemet er det derimot full opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden helt til man fyller 75 år. Dette vil utvilsomt bidra til å forsterke de yrkesspesifikke forskjellene i pensjonsrettigheter for senere fødselskull, men vi har foreløpig ikke noe empirisk grunnlag for å fastslå hvor viktig dette kommer til å bli. Det nye pensjonssystemet bygger også på en annen opptjeningsprofil gjennom hele yrkeslivet ved at man har gått bort fra den såkalte besteårsregelen (20 beste år med krav om 40 opptjeningsår for full pensjon) og over til en alleårsregel. Etter hvert som tjenenestepensjonene «modnes» og innskuddspensjonene står for en større andel av løpende pensjoner, kan det tenkes å redusere forskjellen mellom yrker. De som tidligere ikke har hatt tjenestepensjon, vil da få en pensjon med stadig høyere opptjening.

I avsnittene over har vi vist at yrker med lav avgangsalder også tenderer til å være yrker med relativt lav livsinntekt og lave samlede pensjoner. I Figur 6 og Figur 7 ser vi nærmere på systematikken i dette mønsteret ved at vi for alle enkeltyrker i våre data (99 yrker i alt med sysselsatte fra vår populasjon) plotter gjennomsnittlig observert avgangsalder mot de samme yrkenes gjennomsnittlige livsinntekt (Figur 6) og pensjonsutbetalinger (Figur 7). I hver figur har vi lagt inn en regresjonslinje som fanger opp den estimerte lineære sammenhengen mellom yrkets gjennomsnittlige avgangsalder og henholdsvis samlet livsinntekt og samlet pensjon. Vi har også lagt inn regresjonslinjer som fanger opp de tilsvarende sammenhengene for kvinner og menn separat. Figurer som viser alle datapunkter separat for kvinner og menn, er gjengitt i appendiksfigurene 6A og 6B og 7A og 7B.

Basert på de inntegnede regresjonslinjene i de to figurene kan vi anslå at ett års senere gjennomsnittlig avgang for ansatte i et yrke er forbundet med om lag 7 mill. høyere livsinntekt og ca. 1 mill. høyere samlet pensjon (begge beløp målt i 2020-kroner). Dette er naturligvis ikke uttrykk for noen direkte effekt av ett ekstra år med arbeid, men viser snarere at det er en systematisk skjevfordeling av både yrkesinntekt og pensjon til fordel for ansatte i yrker med høy gjennomsnittlig avgangsalder. Slike forskjeller vil i stor grad reflektere ulik sammensetning av de ulike yrkesgruppene knyttet til, for eksempel, helse, utdanning, produktivitet, og preferanser, i tillegg til kjennetegn ved selve yrkene. Forskjellene i samlede pensjonsutbetalinger avspeiler en kombinasjon av forskjeller i opptjening, avgangsalder og pensjonsordning på den ene siden og forskjeller i levealder (dødelighet) på den andre.

Sammenhengen mellom yrkets avgangsalder og livsinntekt er sterkere for kvinner og menn samlet enn den er for kvinner og menn hver for seg. Det skyldes at menn har høyere gjennomsnittlig livsinntekt enn kvinner innen så godt som alle yrker, samtidig som de er overrepresentert i yrker med sen avgangsalder. At de inntegnede kjønnsspesifikke regresjonslinjene er tilnærmet parallelle, betyr imidlertid at sammenhengen mellom avgangsalder og livsinntekt innen kjønn er omtrent den samme for kvinner og menn.

Da AFP ble avtalt innført gjennom tariffoppgjøret i 1988, var siktemålet at ordningen skulle sikre en verdig avgangsmulighet for «sliterne» i arbeidslivet. Tanken var at arbeidstakere som hadde et reelt behov for å gå av tidlig, skulle kunne gjøre det uten å ta veien om langtidsarbeidsledighet eller uføretrygd. Derfor ble ordningen også utformet slik at pensjonen ble forbeholdt dem som faktisk sluttet å jobbe (eller trappet ned arbeidsinntekten i tilstrekkelig grad). Dette var ment å sikre at AFP i praksis tilfalt de slitne arbeidstakerne som hadde et legitimt behov for å trekke seg ut av arbeidslivet. Et underliggende premiss var at det for friske arbeidstakere med høy lønn og behagelige jobber framstod som lite attraktivt å erstatte lønn og arbeid med AFP og inaktivitet. Problemet var at ordningen etter hvert tiltrakk seg mange arbeidstakere som ikke kunne sies å tilhøre «slitergruppen», og at den dermed bidro til å senke den gjennomsnittlige avgangsalderen i hele arbeidslivet. I en situasjon der den forventede levealderen økte betraktelig, framstod dette som en trussel mot pensjonssystemets (og velferdsstatens) økonomiske bærekraft. Dette var bakgrunnen for at AFP-ordningen i privat sektor i 2011 ble omformet i tråd med prinsippene i den nye folketrygden, slik at den nå deles på alle arbeidstakere med AFP-rettighet, uavhengig av om de selv går av tidlig eller ikke. Empiriske studier tyder på at omleggingen av AFP-ordningen medførte en økning i arbeidstilbudet på rundt 30–40 prosent blant dem som ble direkte berørt (Hernæs, Markussen, Piggott & Røed 2016; Andersen mfl. 2021). Men samtidig som man nokså suksessfylt fjernet disinsentivet til å arbeide, avviklet man i praksis også mye av ordningens omfordelende egenskaper, herunder den særlige prioriteringen av sliterne i arbeidslivet.

Det har over lengre tid pågått en diskusjon om en ytterligere omlegging av AFP-ordningen, men da med tanke på å gjøre den opptjeningsbasert istedenfor kvalifiseringsbasert (dvs. at rettighetene bygges opp gjennom årene man har vært medlem, istedenfor å knyttes til om man tilfredsstiller eller ikke tilfredsstiller bestemte krav idet man fyller 62 år). Hensikten er bl.a. å tette de såkalte AFP-hullene som innebærer at AFP-pensjonen bortfaller i sin helhet for ansatte som f.eks. mister jobben like før de blir 62 år, eller som har jobbet litt for kort i en virksomhet tilsluttet den aktuelle AFP-ordningen. Ettersom en slik omlegging innebærer at langt flere vil motta en AFP-ytelse, vil også utbetalingen til den enkelte mottaker bli vesentlig redusert, såfremt det ikke puttes mer penger inn i ordningen. Dette har medført at det har vært sterk motstand i deler av fagbevegelsen mot å gjøre AFP opptjeningsbasert. I oktober 2023 ble det med stort flertall fattet vedtak på Fellesforbundets landsmøte om å si nei til den foreslåtte omleggingen. Dermed framstår det som usikkert om det finnes noe grunnlag for en reformert AFP-ordning, og hvordan den i så fall skal se ut.

Den tilsynelatende svekkelsen av AFP-ordningens innretting mot «sliterne» i arbeidsmarkedet reiser spørsmålet om det er mulig å forene de opprinnelige fordelingshensynene i AFP-ordningen med insentiver til fortsatt arbeid. I denne artikkelen har vi vist at det er store og systematiske forskjeller i avgangsmønsteret mellom ulike yrkesgrupper, og at arbeidstakere i yrker med tidlig avgang også gjennomgående har relativt lave livsinntekter og pensjoner. Dette antyder muligheten for å bruke yrke som kriterium i en omfordelende tidligpensjonsordning. Hensikten må i så fall være å sikre gode pensjonsordninger for arbeidstakere i yrker med lav forventet avgangsalder, men uten at ytelsen for den enkelte arbeidstaker betinges av tidlig avgang. Dette kan anses som en slags kompensasjon for at man har valgt et yrke der det er krevende eller forbundet med særlig ubehag å leve opp til pensjonsreformens grunnleggende premiss om at kutt i pensjonen kan unngås ved å jobbe lenger. Det er lang tradisjon i norsk arbeidsliv for å knytte særlig gunstige pensjonsordninger til spesifikke yrker som anses å være særlig belastende fysisk eller psykisk. Imidlertid har dette typisk tatt form av mer rigide særaldersgrenser der det ikke bare har vært mulig å gå av tidlig, men der det har vært sterke økonomiske insentiver (og/eller en direkte forpliktelse) til å gjøre det.

Dersom AFP blir lagt om til en opptjeningsbasert ordning, kan en prioritering av «sliterne» oppnås ved at pensjonsopptjeningen er høyere for yrker med særlig lav forventet avgangsalder. En mulighet kan for eksempel være å øremerke statstilskuddet til AFP til dette formålet, slik at ordningen for andre yrkesgrupper blir tilnærmet selvfinansierende. Staten dekker i dag ca. en tredel av kostnadene ved AFP-ordningen, og det synes ikke urimelig at bruken av disse midlene gis en fordelingspolitisk profil. Statens bidrag har også i noen grad vært begrunnet med at AFP avlaster uføretrygden, og ved å prioritere ansatte i yrker med lav forventet avgangsalder vil man i praksis også prioritere arbeidstakere med høy risiko for overgang til uføretrygd. Et slikt system vil også kunne sikret opprettholdelse av relativt rause AFP-ytelser for prioriterte yrkesgrupper innenfor rammen av en opptjeningsbasert ordning og gi AFP en meningsfylt selvstendig rolle i det samlede pensjonssystemet som skiller den klart fra rollene til folketrygden og tjenestepensjonene. Slik AFP er utformet i dag, framstår den på mange måter som et litt formålsløst element i pensjonssystemet uten noen spesifikk fordelingspolitisk funksjon (ut over å gjøre det mer gunstig å organisere seg for arbeidstakere og mindre gunstig å organisere seg for arbeidsgivere). Prioritering av bestemte yrkesgrupper reiser en rekke kompliserende spørsmål knyttet til valg av kriterier, avgrensning og mekanismer for oppdatering ettersom belastningene forbundet med bestemte yrker endres over tid. Det vi har vist i denne artikkelen, er at det i dag finnes et statistisk grunnlag som gjør det mulig å foreta en slik prioritering basert på objektive og målbare kriterier, for eksempel knyttet til jevnlig oppdaterte sjablongmessige anslag for forventet avgangsalder eller til (senere års) yrkesspesifikke overganger til helserelaterte trygdeytelser (arbeidsavklaringspenger og uføretrygd). Det vil naturligvis ikke kunne oppnås noen «millimeterrettferdighet» i fordelingen av statstilskudd basert på slike kriterier, men det burde være fullt mulig å oppnå en vesentlig bedre fordelingsprofil enn det som er nedfelt i dagens ordning.

En alternativ strategi for å motvirke de ulikhetsskapende konsekvensene av pensjonsreformen kan være å oppmuntre til mer utjevnende tjenestepensjonsordninger mer generelt, for eksempel ved å øke minstesatsen i den obligatoriske tjenestepensjonen og/eller ved å redusere skattefordelene knyttet til de høyeste innskuddssatsene. En opptjeningsbasert AFP-ordning kan også gjøres mer omfordelende ved å forskyve opptjening fra høye til lave inntekter, f.eks. ved å sette taket for opptjening av rettigheter lavere enn det som gjelder for folketrygden. En mer progressiv opptjeningsprofil vil også kunne ha noen effektivitetsfremmende egenskaper ved at den gir særlige insentiver til yrkesdeltagelse for folk med utsikter til lav lønn, som også har vist seg å være den gruppen hvis arbeidstilbud er mest sensitivt for økonomiske insentiver (se Kindermann & Püschel 2023). Generelt vil det også være slik at pensjonsordninger med tidsbegrensede utbetalinger (f.eks. ti år) vil virke mer utjevnende enn livsvarige ytelser.

Vi har i denne artikkelen dokumentert sammenhenger mellom yrke (ved 51-årsalder) på den ene siden og avgangsalder, livsinntekt, pensjonsinntekt, sykdom, uførhet og dødelighet på den annen. Vi har vist at det er store og systematiske forskjeller mellom de ulike yrkesgruppene, og selv om inntektsforskjellene i hovedsak drives av ulik lønn gjennom hele yrkeslivet, kan et pensjonssystem med økt vekt på opptjening av rettigheter i høy alder bidra til å forsterke den økonomiske ulikheten.

De yrkesvise forskjellene i avgangsalder avspeiler forskjeller i seleksjon, preferanser og belastninger, og det er åpenbart ikke mulig – og kanskje heller ikke meningsfullt – å kvantifisere graden av «frivillighet» i avgangsmønsteret. Den relativt store betydningen av overgang til uførhet og tidlig død tyder imidlertid på at helseforhold spiller en sentral rolle. Det vil også være slik at verdsettingen av fritid påvirkes både av egen helsetilstand og av belastninger knyttet til å fortsette i arbeidet. Den personlige kostnaden forbundet med videre arbeid i høy alder kan være særlig stor i yrker som er fysisk og/eller psykisk krevende. Fra et rettferdighetssynspunkt kan dette begrunne skjevfordeling av pensjonsrettigheter uavhengig av om eventuelle avganger betraktes som «frivillige» eller ikke.

I utformingen av et nytt pensjonssystem har det vært et dilemma at man på den ene siden ønsker å gjøre det mulig for eldre slitne arbeidstakere med fysisk eller psykisk belastende jobber å trekke seg ut av arbeidslivet tidligere enn andre, mens man på den annen side ønsker å oppmuntre arbeidstakere flest til å jobbe lenger. Individuell premiering av tidlig avgang, f.eks. i form av et raust «slitertillegg», forbeholdt dem som faktisk slutter å jobbe, kan bidra til å innfri det første målet, men samtidig komme i veien for det andre. Et mulig alternativ kan være å innrette eventuelle «slitertillegg» mot de berørte yrkesgruppene uten å betinge på egen avgang, slik at man muliggjør en verdig tidligavgang for personer som over tid har jobbet i et belastende yrke, men uten at tillegget går tapt dersom man likevel skulle ha lyst og anledning til å jobbe lenger. Det empiriske materialet vi har presentert i denne artikkelen, indikerer at arbeidstakeres yrke er høyt korrelert med både livsinntekt, avgangsalder, sykdom, uførhet og tidlig død. Et yrkesbasert omfordelingselement i pensjonssystemet kan dermed potensielt være et treffsikkert fordelingspolitisk virkemiddel som forener målet om å muliggjøre tidligavgang for slitne arbeidstakere med målet om generelt sett å oppmuntre til lengre yrkeskarrierer.