Fortsettelsesvold etter samlivsbrudd
konsekvenser for mødres helse og livskvalitet
Post-separation abuse
consequences for mothersʼ health and quality of life
consequences for mothersʼ health and quality of life
Sammendrag
Sammendrag
Artikkelen viser hvordan fortsettelsesvold etter samlivsbrudd fører til helsebelastninger, dårlig livskvalitet og utstøting fra arbeidslivet for voldsutsatte mødre. Artikkelen bygger på 46 intervjuer med voldsutsatte mødre. Den viser hvordan fortsatt kontakt med voldsutøveren gjennom foreldresamarbeid og samfunnets mangelfulle og til dels negative respons påfører disse mødrene store belastninger etter samlivsbrudd, og at de instansene som skulle hjelpe, kan videreføre volden. Med begrepene fortsettelsesvold, systemfasilitert vold og systemisk vold bidrar artikkelen til å synliggjøre, begrepsfeste og nyansere fortsettelsesvoldens karakter og systemsvikt overfor voldsutsatte mødre etter samlivsbrudd og viser hvordan fortsettelsesvolden kan føre til uhelse. Økt forståelse av fortsettelsesvoldens karakter, hjelpeapparatets og rettsvesenets rolle og konsekvensene av dette er viktig for å hindre fortsettelsesvold etter samlivsbrudd og hjelpe voldsutsatte.
Nøkkelord
Abstract
The article shows how continued violence after a break-up leads to health problems, poor quality of life and exclusion from working life for mothers exposed to violence. The article is based on 46 interviews with mothers exposed to violence. It shows how the continued contact with the abuser through shared parenting and societyʼs inadequate and partly negative response adds to abused mothersʼ ordeals after breaking up with the abuser. By launching the concepts of direct continued abuse, system-facilitated abuse and systemic abuse, this article adds to the understanding of post-separation abuse by distinguishing between different forms of post-separation abuse depending on the role of the perpetrator and the systems involved. It elaborates and nuances the concept system abuse by distinguishing between two forms of system abuse: system facilitated abuse initiated by the perpetrator, and systemic abuse, which arises from inherent organizational dynamics and professional practices. Increased understanding of the nature of post-separation abuse, the role of help services and the judiciary, and abused mothersʼ post-separation challenges is important to prevent post-separation abuse and to give victims of violence the help and support they need to recover and move on in their lives.
Keywords
Innledning
Målet med denne artikkelen er å undersøke hvordan vold etter samlivsbrudd påvirker helsen og livskvaliteten gjennom en analyse av kvalitative intervjuer med voldsutsatte mødre. Kvinnehelse og kjønnsforskjeller i helse er satt på den politiske dagsordenen gjennom Kvinnehelseutvalget (NOU 2023: 5). Én mulig årsak til kjønnsforskjeller i helse som hittil er lite studert, er vold og overgrep, til tross for at vi har god kunnskap både om kjønnsforskjeller i voldsutsatthet og om helsekonsekvenser av vold.
Artikkelen fyller et kunnskapshull når det gjelder konsekvenser av vold i parforhold etter samlivsbrudd, og særlig når det gjelder konsekvenser av fortsatt kontakt med voldsutøveren og samspillet mellom fortsatt vold etter samlivsbrudd og samfunnets håndtering av samlivsbrudd og foreldresamarbeid. Artikkelen setter søkelys på hvordan erfaringer med vold etter samlivsbrudd og belastninger knyttet til fortsatt kontakt med voldsutøveren gjennom felles barn, har bidratt til sykdom og redusert livskvalitet for voldsutsatte mødre.
Kjønnede helsekonsekvenser av vold
Det er veletablert at det å ha vært utsatt for vold har sammenheng med en rekke helseproblemer, både somatiske og psykiske. Dette fant Astrid Irene Nerøien og Berit Schei (2008) i en studie der de koblet data fra den første landsomfattende norske omfangsstudien om vold og overgrep i Norge (Haaland et al., 2005) med registerdata. Sammenhengen mellom vold og helseproblemer er bekreftet i senere omfangsstudier (Thoresen & Hjemdal, 2014; Sandmoe et al., 2017; Dale et al., 2023) samt i SSBs Livskvalitetsundersøkelse (Barstad, 2022). Ettersom flere kvinner rammes av den alvorlige volden og seksuelle overgrep som har negative konsekvenser for helsen (Thoresen & Hjemdal, 2014; Sandmoe et al., 2017; Bjørnholt & Hjemdal, 2018; Dale et al., 2023; Barstad, 2022), er det flest kvinner som lever med negative helsekonsekvenser av vold. Mødre er særlig utsatt (Vatnar & Bjørkly, 2010; Bjørnholt, 2021). Den dødelige partnervolden rammer også i hovedsak kvinner, og samlivsbrudd øker risikoen for partnerdrap (NOU 2020: 17). I en norsk kohortstudie med intervjuer med personer med risiko for å bli uføretrygdet og ti års oppfølging av registerdata fant Eva Lassemo og Inger Sandanger (2018) at kvinner som har opplevd traumatiske hendelser som vold, uføretrygdes oftere enn menn. I en longitudinell tverrsnittsstudie som ble supplert med et utvalg voldsutsatte kvinner som hadde oppsøkt hjelp, der alle svarte på spørsmål om vold og helse, fant også Alsaker et al. (2018) at voldsutsatte kvinner har lav livskvalitet sammenliknet med kvinner generelt.
Kjønnede helsekonsekvenser av samlivsbrudd
Samtidig som vold utgjør et kjønnet helseproblem, har forskning vist at samlivsbrudd har større negative helsekonsekvenser for kvinner enn for menn. I en registerstudie av sykmeldinger i seks år etter samlivsbrudd fant Dahl et al. (2015) at kvinner med barn hadde høyt sykefravær lenge etter samlivsbruddet, mens menn, uavhengig av barn, kun hadde en kortvarig økning i sykmeldinger. De mest aktuelle forklaringene på kjønnsforskjellen i sykefravær er ifølge forfatterne kjønnsforskjeller i foreldreskap samt belastninger og konflikter knyttet til samarbeid om barna etter bruddet. Bo Vignes (2017) sammenliknet også sykefravær for skilte kvinner og kvinner som mistet partneren ved død, og fant at skilte kvinner hadde større sykefravær enn enkene. Studien kan ikke si noe om årsaken til dette, men det kan tyde på at belastninger knyttet til felles barn med ekspartneren, kan være en faktor som påvirker mødres helse negativt. Både vold og samlivsbrudd har større konsekvenser for kvinners helse enn for menn, og vold kan være en mulig forklaring også på de negative konsekvensene av samlivsbrudd1
Vold etter samlivsbrudd
At volden ofte fortsetter etter samlivsbrudd, er kjent fra internasjonale studier som også finner at det er en betydelig svikt i samfunnets respons på denne «fortsettelsesvolden», og at hjelpeapparatet ofte bidrar til og blir en del av volden (Holt, 2015; Saunders & Oglesby, 2016; Thiara & Humphreys, 2017; Toews & Bermea, 2017; Feresin et al., 2018, Sharp-Jeffs et al., 2018; Douglas, 2018; Douglas & Fell, 2020; Hay et al., 2021; Katz, 2022; Gutowski, & Goodman, 2023). Mens både temaet og begrepet «post-separation abuse» er veletablert i den internasjonale voldsforskningen, har dette fått lite oppmerksomhet i en norsk sammenheng med enkelte unntak (Bjørnholt, 2021; Bredal & Stefansen, 2022). Internasjonale studier tyder imidlertid på at fortsettelsesvold etter brudd med voldsutøveren er vanlig (Sharp-Jeffs et al., 2018). En ny, svensk representativ befolkningsstudie om vold og seksuelle overgrep mot kvinner hadde med spørsmål om vold etter samlivsbrudd og fant at hele 37 % av voldsutsatte kvinner som hadde brutt med voldsutøveren, hadde opplevd vold også etter samlivsbruddet (Westerstrand et al., 2022).
Kvalitative studier finner at voldsutsatte mødre opplever store belastninger i foreldresamarbeidet etter å ha brutt med en partner som har utøvd vold (Holt, 2015; Hay et al., 2021; Katz, 2022, Bjørnholt, 2021). En far som har utøvd vold mot barnas mor, vil oftest fortsatt ha kontakt med barna etter et samlivsbrudd (Mohaupt et al., 2020), noe som betyr at voldsutsatte mødre må samarbeide med og tilrettelegge for voldsutøverens foreldreskap. Dette kan i seg selv være belastende, og kontakten gir voldsutøveren muligheter for fortsatt vold og kontroll. Samtidig må mødrene ivareta barna under vanskelige betingelser (Bjørnholt, 2021).
Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av samfunnets innsats på voldsfeltet (2022) avdekket at det er en alvorlig svikt i det norske samfunnets respons og hjelpetjenester for voldsutsatte. Det samme fant en evaluering av kommunenes innsats for reetablering av voldsutsatte etter krisesenteropphold (Jahnsen et al., 2022). Denne systemsvikten kan påføre ytterligere belastninger for voldsutsatte mødre, som både kan være utsatt for fortsatt vold (fra sin ekspartner) og nye utfordringer i møte med hjelpeapparatet og rettsvesenet (Douglas, 2018; Hay et al., 2021).
Når vi legger sammen kunnskapen om kvinners større voldsutsatthet, helsekonsekvenser av vold, og helsekonsekvenser av samlivsbrudd er det rimelig å anta at vold etter samlivsbrudd har negative helsekonsekvenser for mødre. Denne artikkelen viser voldsutsatte mødres beskrivelser av belastningene knyttet til foreldresamarbeid med voldsutøveren etter samlivsbrudd, og hvilke konsekvenser dette har fått for deres helse og arbeidsevne.
Metode og materialer
Artikkelen trekker på reanalyser av kvalitative intervjuer med 46 voldsutsatte mødre som har brutt med en partner som har utøvd vold mot dem. Intervjuene er samlet inn i to kvalitative forskningsprosjekter som ble gjennomført i perioden 2016–2023.2 Deltakerne er rekruttert på tre måter: Gjennom sosiale medier og hjelpetjenester og blant deltakere i en omfangsstudie, de henvendte seg selv til forskeren, og de ble rekruttert via kontakter i innvandrermiljøer. 16 deltakere inngikk i en større intervjustudie om vold i parforhold. De øvrige ble rekruttert som voldsutsatte mødre. Intervjuene handlet om deres erfaringer og hjelpsøking. Det var større variasjon i erfaringer med hjelpetjenester i det første utvalget, noe som kan skyldes at deltakerne i de to siste utvalgene er et mer strategisk utvalg av mødre med negative erfaringer. På tvers av disse materialene kom det frem at helse og arbeidsdeltakelse var en av flere konsekvenser av volden, men helse var ikke hovedtemaet i intervjuene. 27 av intervjuene ble er tatt opp og transkribert, mens 19 er gjort anonymt og skrevet ut som tilnærmet ordrette referater.
Intervjuene er analysert med en abduktiv tilnærming (Tavory & Timmermann, 2014). Alle intervjuutskriftene ble først lest flere ganger med vekt på ulike perspektiver, tematiske tyngdepunkter og teorier (Bjørnholt, 2019, 2020, 2021; Helseth & Bjørnholt, 2023). I forbindelse med denne artikkelen har jeg analysert intervjuene på nytt med søkelys på hvordan de voldsutsatte mødrene beskriver belastningene etter bruddet og foreldresamarbeidet med voldsutøveren, og hvilke konsekvenser dette har fått for deres helse og arbeidsevne. Jeg har trukket ut alle utsagn som handler om vold etter bruddet, møter med samfunnets institusjoner i denne fasen og belastninger og konsekvenser.
I fremstillingen av funnene har jeg valgt en neddempet form. Det er min fortellerstemme som bærer fortellingen, og de historiene jeg bygger på, gjenfortelles i en knapp form som eksempler på de problematikkene jeg løfter frem. Denne formen skaper en større distanse enn om jeg hadde valgt en mer grafisk fremstillingsform. Dette er et dilemma når man skriver om erfaringer som bør vekke følelser som sympati og kanskje også rettmessig harme. På den andre siden kan en mer detaljrik og «nær» fremstilling utløse sterke emosjonelle reaksjoner som kan stenge for forståelsen. Det er en vanskelig avveining å både yte rettferdighet til den enkelte deltakerens erfaringer og formidle dette på en slik måte at det øker forståelsen (se Bringedal Houge (2022) for en god refleksjon om dette dilemmaet i forskning på vold og traumer).
Teoretiske perspektiver
Artikkelen trekker på teori om vold i nære relasjoner som vektlegger kontroll, frykt og trusler. Evan Stark (2007) kaller det «coercive control». På norsk finnes ikke et omforent begrep som fullt ut dekker det samme. Bredal og Stefansen (2022) oversetter det til «tvingende kontroll» og knytter an til voldsregimebegrepet som er mye brukt i Norge. Tidligere forsøk på å fange inn denne dimensjonen av volden er Michael A. Johnsons begrep «patriarkalsk terror» (1995), «intimterror» (Johnson, 2008, 2023) og psykisk og emosjonell vold (Tolman, 1992). Det handler om at vold må forstås som et regime av makt og kontroll. I Norge kan Per Isdals voldsdefinisjon (2000) anses som et uttrykk for en slik voldsforståelse. Ifølge Isdal er vold «enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil» (s. 36). Denne forståelsen av vold står i motsetning til en forståelse av vold som enkelthendelser og situasjonsbestemte episoder. Både Johnson og Stark understreker at denne volden er kjønnet, og i all hovedsak begås av menn mot kvinner. Johnson skiller mellom terror og det han omtaler som alminnelig (1995) eller situasjonsbestemt (2008) parvold, som han hevder ikke handler om kontroll og makt. I motsetning til Johnsons intensjon har dette begrepet møtt kritikk for å ha blitt brukt i det amerikanske rettssystemet til å bagatellisere anklager om vold (Meier, 2015).
En forståelse av vold som vektlegger kontroll-og frihetsberøvelse, har vunnet frem i lovgivning og til en viss grad i forskning, og flere land har kriminalisert «coercive control» som et eget lovbrudd (Stark & Hester, 2019). Mishandlingsbestemmelsen i den norske straffeloven (§ 282), som i tillegg til gjentatt fysisk vold også nevner trusler, frihetsberøvelse og frykt, bygger på en slik mer helhetlig tenkning om vold (Aas, 2019).
Det å forstå at volden er intendert og systematisk og handler om makt og kontroll, er viktig for å forstå hvordan volden kan fortsette etter samlivsbrudd. Den internasjonale forskningen knytter fortsettelsesvold etter samlivsbrudd til «coercive control» (Katz, 2022).
Den manglende hjelpen og systemsvikten overfor voldsutsatte kan ses som invalidering (Salter, 2012) eller ugyldiggjøring (Leira, 2003) av voldsutsatte kvinners erfaringer og hjelpebehov. Hvem som får sine erfaringer anerkjent og bekreftet, er ikke tilfeldig, men inngår i kjønnede mønstre av verdsetting og sympati. Michael Salter (2012) argumenterer for at den systematiske ugyldiggjøringen av voldsutsatte kvinners erfaringer både i personlige relasjoner og i samfunnets institusjoner må ses som en form for kjønnsdiskriminering som muliggjør, legitimerer, viderefører og forsterker vold og overgrep, og hindrer kvinner i å delta i samfunnet som fullverdige borgere. Her bruker jeg Salters begrep institusjonell invalidering om de voldsutsatte mødrenes erfaringer med at ulike deler av tjenestene og rettssystemet blir en del av fortsettelsesvolden etter samlivsbruddet.
Vold etter samlivsbrudd – konsekvenser for helse og arbeidsliv
Jeg har identifisert tre hovedformer for fortsettelsesvold: direkte videreføring av volden fra voldsutøveren, systemfasilitert fortsettelsesvold, som er voldsutøverens bruk av hjelpeapparatet og rettsvesenet, og systemisk vold som ikke direkte er foranlediget av voldsutøveren. For langt de fleste voldsutsatte mødrene satte volden spor, både i form av helseproblemer og for arbeidsdeltakelse og karriere. Hovedsøkelyset her er på fortsettelsesvolden og konsekvensene av den.
Direkte videreføring av volden etter samlivsbrudd
Felles barn gjorde at mødrene måtte ha kontakt med og legge til rette for voldsutøverens foreldreskap, og dermed risikere å bli utsatt for fortsatt vold og kontroll, samtidig som de bekymret seg for barna. Fortsettelsesvolden kunne anta mange former. For en del handlet det om fortsatt vold, overgrep, kontroll og trusler. En av mødrene ble over flere år presset til sex i forbindelse med overlevering av barna. En var blitt angrepet og skadet av ekspartneren på sin egen arbeidsplass, og en annen fryktet at ekspartneren hadde tilgang til IT-systemet på arbeidsplassen, og at han kunne stalke og skade henne. Andre hadde blitt forsøkt påkjørt. En av kvinnene ble truet med at hun måtte kikke seg over skulderen resten av livet. Dette var en troverdig trussel på grunn av den livstruende volden ekspartneren hadde utsatt henne for, og han var i et kriminelt miljø. Flere var reddere for voldsutøveren etter at de hadde brutt ut av forholdet. To viktige elementer i fortsettelsesvolden var bruk av økonomi og barna.
Økonomi brukes for å ramme mødrene
Av ulike grunner kom mange av mødrene dårlig ut i booppgjøret. Noen var blitt lurt til å overføre felles eiendom til ekspartneren, eller ble rådet av sin egen advokat til ikke å reise økonomiske krav for ikke å bli sett som vanskelig i foreldretvistsaken. Flere hadde blitt truet med at ekspartneren skulle ødelegge økonomien om de brøt ut. I noen tilfeller påførte partneren bevisst boet utgifter og tap. Blant innvandrermødrene som hadde barn med norske menn, hadde flere vært husmødre og hatt liten egen inntekt. Men da de ville skilles, ble dette brukt mot dem. En av dem opplevde at da hun kontaktet politiet om volden, konfronterte politiet henne med mannens anklager: Hvorfor hadde hun ikke bidratt til den felles økonomien ved å betale regninger og lån?
Økonomi brukes også i fortsettelsen med endeløse krangler om bidrag og økonomi. At mannen ikke betaler bidrag, eller betaler veldig lite, er en gjenganger. En av kvinnene opplevde at barna ofte kom tilbake fra samvær uten klærne hun hadde kjøpt, og mente at han gjorde dette for å ramme henne. Dette viser at det kan dreie seg om trivielle handlinger som kan synes ubetydelige, men der summen kan inngå i et regime av vold og kontroll. Flere sa at utgifter til rettssaker hadde knekket deres økonomi, og flere hadde ikke råd til å anke. En av mødrene vurderte å prostituere seg for å dekke utgiftene til rettssaker. Dårlig økonomi er i seg selv en viktig årsak til dårlig helse (Claussen, 2014). Når den dårlige økonomien inngår i vold, blir det belastende på et mer eksistensielt plan. I tillegg til de praktiske og økonomiske bekymringene blir den voldsutsatte minnet på den makten voldsutøveren har til å påføre henne belastninger.
Bruk av barna
Å bruke barna som en del av volden skjer på ulike måter. Flere av kvinnene var blitt truet med at ekspartneren skulle ta barna om de gikk ut av forholdet. Denne trusselen blir satt ut i livet ved bruddet, og tidligere ofte uengasjerte fedre gjorde krav på samvær, delt bosted eller full omsorg. Mange fryktet for barnas sikkerhet og helse under samvær. En av kvinnene opplevde at ekspartneren hadde latt barna leke alene ved sjøen, og datteren hadde havnet under vann og nesten druknet. En annen fortalte om risikabel lek hos faren og fryktet at barnet kunne bli skadet. Mens de bodde sammen, hadde hun oppdaget at faren lot ettåringen sitte uten sikring i barnestolen, og bare så på da barnet falt ned. Da hun konfronterte han, sa han at barnet måtte lære. Barn kunne også bli brukt som et middel for kontroll. En far nektet å kjøpe barnesete, slik at kvinnen ble tvunget til å kjøre barnet til og fra samvær. Barn ble også utsatt for ekstrem kontroll, som kamera- og mobilovervåkning, tvunget til å skifte alle klærne når de kom til faren, eller ble nektet kontakt med moren under samvær. Andre bekymret seg for rus og seksuelle overgrep. Gjennomføring av samvær var ofte forbundet med problemer. Fedrene brøt avtaler, dukket ikke opp, eller barna kom ikke hjem.
Andre opplevde at barna ble manipulert, for eksempel ved at faren fortalte dem at moren har utøvd vold mot enten han selv eller barna. En far fortalte barna at moren biter ham. Dette hadde skjedd, men i en situasjon der han tok kvelertak på henne, og hun bet for å komme fri. Men det fikk ikke barna vite. En annen kvinne fortalte at faren fikk barna til å si at «mamma slår oss» mens han tok det opp på mobilen. Barn som ble utsatt for slik manipulering, ble veldig forvirret og reagerte med sterke følelsesutbrudd, og mødrene brukte mye tid og krefter på å hjelpe dem å bearbeide følelser og skaffe helsehjelp. Samtidig var de redd for å kritisere barnas far av frykt for å bli beskyldt for foreldrefiendtlighet, noe flere hadde opplevd. Bekymring, logistikk og reparasjonsarbeid knyttet til samvær, var svært belastende for både mødrene og barna. En del av mødrene hadde mistet barna til voldsutøveren.
Systemfasilitert fortsettelsesvold
Når mange av mødrene opplevde at volden ble videreført og forverret etter bruddet, skyldes det i betydelig grad hjelpeapparatets manglende eller direkte skadelige respons. Flere hadde opplevd at voldsutøveren mobiliserte både offentlige instanser og private nettverk og bekjentskaper mot henne idet hun avslørte volden og brøt opp. Et typisk forløp var at idet hun gikk fra ham og eventuelt politianmeldte ham for volden, gikk det en bekymringsmelding om henne til barnevernet, gjerne anonymt, og det ble igangsatt en undersøkelsessak. Andre opplevde at voldsutøveren mobiliserte skolen, barnehagen, nabolaget og familien der han fortalte at hun var psykisk syk, og at han kjempet for å redde barna. Voldsutøvere med gode forbindelser til politiet eller rettsvesenet brukte disse for å få politiet til å henlegge voldssaken ved fremstille henne som en «gal dame» som kom med ubegrunnede anklager, og bare var ute etter penger. Flere av mødrene ble gjenstand for gjentatte saker i barnevernet og/eller retten. En av dem ble innkalt til ukentlige, forhørsliknende møter hos barnevernet over flere år etter gjentatte meldinger fra hennes eksmann. Andre måtte stadig møte i retten i nye saker om samvær og omsorg. Enkelte voldsutøvere kom også med motanklager og anklaget henne for vold mot eller voldtekt av dem selv eller vold mot barna. En av mødrene ble ilagt besøksforbud etter en motanklage om vold mot mannen. En annen fortalte at retten hadde avgjort at voldsutøveren skulle ha samvær med tilsyn på en institusjon. Der var han så truende mot personalet at det ble umulig å gjennomføre samværet. Da jeg intervjuet henne, var hun blitt stevnet for samværssabotasje til tross for at ansvaret for gjennomføring av samværet var lagt til offentlige myndigheter. Til tross for at hun har fått medhold, kunne han fortsette å bruke rettsvesenet til å ramme henne.
Den systemfasiliterte volden kunne også handle om hjelpernes passivitet: I flere tilfeller ble kvinnene skjelt ut og truet i familievernets påsyn uten at noen grep inn, og flere ga uttrykk for at familievernet, gjennom å innta en nøytral rolle, godtar og «velsigner» volden.
Systemisk vold
Ugyldiggjørende møter med hjelpeapparatet blir en videreføring av volden. Flere opplevde at de ble møtt med mistro, eller at volden ikke ble gjort relevant når det skulle avtales samvær. Mødrene opplevde at bekymringer knyttet til samvær og fedrenes omsorg, ikke ble tatt alvorlig, og ble tolket i hjelpeapparatet og rettsvesenet som en likeverdig foreldrekonflikt, eller at de var fiendtlige mot ekspartneren og lite samarbeidsvillige. En av mødrene opplevde at da hun fortalte om volden til familievernet, sendte de den samme dagen en melding til barnevernet med bekymring om høyt konfliktnivå i familien. Flere opplevde at deres reaksjoner på volden, frykt for voldsutøveren og bekymring for barna ikke ble tatt på alvor, men kunne bli brukt mot dem. Det er også eksempler på direkte fordømmelse og avvisning, og flere hadde opplevd å bli stemplet som mentalt ustabile, ble mistrodd eller ble beskyldt for å være lite samarbeidsvillige, foreldrefiendtlighet eller samværssabotasje. Andre gikk med på avtaler de ikke var bekvemme med fordi de var redd for å bli ansett som fiendtlige mot barnas far.
Mødrene opplevde også å bli stilt overfor uforenelige krav, som at de ikke kunne holde tilbake barnet fra samvær, da det ville gå utover barnevernets vurdering av henne som mor. Men om barnet ble utsatt for noe under samvær, ville hun være ansvarlig for å ha satt barnet i en farlig situasjon. I andre tilfeller var det uklarhet og koordineringsproblemer mellom ulike instanser og lovverk, som der foreldretvistsaken hindret henne i å få den beskyttelsen hun trenger. Andre fikk ikke helsehjelp fordi behandling ikke settes i gang før livssituasjonen er stabil – og det blir den ikke fordi voldsutøveren holder dem i en evig kamp. I noen tilfeller var det ikke mangel på koordinering, men tvert om tverretatlig samarbeid til skade for kvinnen. En ble stående uten livsopphold i over ett år fordi NAV stanset ytelsene etter at barnevernet, i tett dialog med barnas far, hevdet at hun kom til å miste dem. Hun mistet ikke barna, men ble alvorlig underernært og måtte innlegges.
Konsekvenser av volden
Den fortsatte volden og voldsutøverens bruk av hjelpeapparatet og rettsvesenet utgjør en stor samlet belastning. Det var tre veier til sykdom eller ut av arbeidslivet: En del ble syke eller presset ut av jobben under samlivet, og fortsettelsesvolden har hindret dem i å komme seg på beina igjen etter bruddet. Det har gjort at deres nettverk, troverdighet og økonomi er svekket. Andre ble først syke av fortsettelsesvolden og belastningene etter bruddet. En del hadde også måttet si opp jobben og fikk pleiepenger for å ta seg av barn som var blitt syke av volden, og belastningene barna ble påført av voldsutøveren under samvær. Noe som er felles for mange, er at all energi etter bruddet gikk til å beskytte dem selv og barna mot voldsutøveren og håndtere påkjenninger ved kontakt med ham, både for sin egen del og for barnas.
Et gjennomgående tema er at mange av mødrene har opplevd responsen fra en rekke av samfunnets institusjoner som negativ, utilstrekkelig eller ødeleggende. At hun møtes med mistro, blir sett som syk eller vanskelig, mens volden videreføres gjennom hjelpeapparatet og rettsvesenet, viderefører den undergravingen av henne som skjedde i parforholdet.
Flere sa at den volden de opplevde i parforholdet, ikke var noen ting sammenliknet med det de opplevde etter at de gikk ut av forholdet, når de opplever å ha både voldsutøveren og systemet imot seg. Noen av de norske mødrene sa at om de hadde visst hvordan det kom til å bli, ville de ikke gått fra ekspartneren, men heller blitt i forholdet for å kunne beskytte barna, mens noen av innvandrermødrene aldri ville fått barn med en norsk mann. Det å skulle ivareta barna i en situasjon med fortsatt vold og med begrensede muligheter for å beskytte barna utgjør et ekstra store belastninger for de voldsutsatte mødrene (Bjørnholt, 2021; Helseth & Bjørnholt, 2023).
Det at de holdes fast i stadige kamper med voldsutøveren gjennom fortsatt vold og kontroll, gjentatte rettssaker, meldinger til barnevernet og annet, kan føre til at de ikke får helsehjelp, til tross for at de har behov for det. En av mødrene ble avvist av Distriktspsykologisk senter (DPS) fordi hun ikke var i en stabil livssituasjon som følge av at voldsutøveren fortsatte å plage henne. En annen fikk vite at hun ikke kunne få behandling, da de symptomene hun hadde, var helt som forventet med tanke på den volden hun hadde opplevd.
Enkelte av mødrene sa de har gått helt til grunne: De har mistet barna til voldsutøveren, de opplever at de er maktesløse og rettsløse og ikke kan beskytte barna, og de har blitt alvorlig syke eller uføre. I enkelte tilfeller fulgte jeg denne prosessen mens den utspilte seg. Jeg intervjuet en mor som fortalte om utfordringer i foreldresamarbeidet. Hun hadde foreldreansvaret alene, og hennes advokat mente at det ikke var noen risiko for at faren ville vinne frem med å ta fra henne barna, som han truet med. På intervjutidspunktet hadde hun nettopp anmeldt ham for vold. Like etter intervjuet fikk jeg en oppdatering om at nå hadde situasjonen drastisk endret seg til det verre, da barnevernet, som bisto med å gjennomføre samvær, uten forvarsel hadde plassert barna hos voldsutøveren. Da hun tok kontakt igjen ett år senere, hadde hun tapt foreldretvistsakene både i tingretten og lagmannsretten, hadde fått begrenset samvær med tilsyn og var innlagt til observasjon for akutt selvmordsfare. Hun hadde forgjeves forsøkt å få helsehjelp og hadde selv betalt for psykolog, men hadde ikke råd til å fortsette, da hun i likhet med mange av de andre mødrene var på arbeidsavklaringspenger og hadde dårlig økonomi.
Selv for dem som klarte å fortsette i jobb, hadde volden konsekvenser. Da jeg spurte en av de første mødrene jeg intervjuet, om volden hadde fått noen konsekvenser for jobben hennes, svarte hun at det hadde jo gått utover publikasjonslisten! Dette var en viktig påminnelse om at voldsutsatte finnes i alle grupper av befolkningen. I akademia, der det er «publish or perish», vil det ha store konsekvenser for karrieren om man ikke publiserer nok.
I tillegg til målbare konsekvenser for helse og arbeidsevne bidrar det å leve i en situasjon med vold, trusler og frykt til det jeg vil kalle eksistensiell uhelse. Det undergraver kvinnens trygghet, hennes relasjoner og muligheter for å knytte bånd til andre mennesker. En av mødrene fortalte at på grunn av den kroniske trusselsituasjonen hun befant seg i, tenkte hun alltid instrumentelt og strategisk på hvilke relasjoner hun skulle bygge opp på det nye stedet hun hadde flyttet til. Hun visste at hun kom til å trenge troverdige personer som kan støtte henne i nye runder i retten eller barnevernet. Dette har gjort at hun bevisst søker å bygge opp en vennskapskrets av personer i sentrale posisjoner. Hun vurderte også å finne en mann i en god posisjon for å skaffe seg beskyttelse. Dette grunnleggende tapet av ontologisk trygghet og autentisitet i relasjoner er en stor sorg. Hun lengtet etter å kunne være seg selv og være sammen med venninnene sine, drikke vin og le og tulle med folk hun er glad i, uten noen baktanke. Nå var alt hun gjorde, kalkulert. Dette er et grunnleggende tap av frihet til å være i verden og inngå relasjoner betingelsesløst som seg selv og som et fritt menneske.
Diskusjon
Målet med artikkelen er å sette søkelyset på fortsettelsesvold etter samlivsbrudd og konsekvensene for de voldsutsatte mødrenes livskvalitet og helse. Utfra analysen av intervjuene skiller jeg mellom tre ulike former for fortsettelsesvold: direkte fortsettelsesvold ved at voldsutøveren fortsatt utøver vold og kontroll, herunder gjennom økonomien og barna, systemfasilitert fortsettelsesvold, der voldsutøveren mobiliserer rettsvesenet og hjelpeapparatet som ledd i fortsettelsesvolden, og systemisk vold, der hjelpeapparatet og rettsvesenet fungerer som voldsutøverens forlengede arm, men uten at voldsutøveren selv direkte står bak. Dette er en videreutvikling og nyansering av funn i andre studier som skiller mellom fortsettelsesvold fra voldsutøveren og systemvold (Douglas, 2018) eller systemutfordringer (Hay et al., 2021). Både den direkte fortsettelsesvolden og voldsutøverens bruk av hjelpeapparatet og rettsvesenet forstås best i lys av Starks begrep «coercive control» (2007) og relaterte begreper som ser på vold som et pågående regime av trusler og kontroll. Voldsutøveren kan både virkeliggjøre trusler som ble fremsatt i parforholdet, som å ødelegge kvinnens økonomi eller ta fra henne barna, og høste fruktene av å ha isolert henne eller undergravet henne, slik at hun står uten nettverk og med svekket troverdighet etter bruddet.
Når den voldsutsatte bryter ut av forholdet, ofte etter år med vold og kontroll, vil hun ofte være preget av volden. Som følge av dette vil hun kanskje ikke fremstå som den beste versjonen av seg selv. Når hun i stedet blir mistrodd og motarbeidet av de tjenestene som skulle hjelpe henne, brytes hun ytterligere ned og blir stadig mer traumatisert. Dette kan gå utover hennes troverdighet i møte med instanser som barnevernet og rettsvesenet. Mens hun blir mistrodd, får voldsutøveren gjennomslag, og hans problembeskrivelse blir trodd og lagt til grunn. Voldsutøveren får et stadig større overtak, og den voldsutsatte ugyldiggjøres gjennom institusjonell invalidering (Salter, 2012).
Hjelpeapparatet og rettsvesenet kan også uten voldsutøverens direkte påvirkning handle i hans interesse. Denne systemvolden må forståes som ikke-intenderte konsekvenser av organisatoriske og diskursive forhold i profesjonene og samfunnet. Her vil (manglende) kunnskap og forståelser av vold og foreldrekonflikter være viktig. I tråd med andre studier som finner at vold ofte misforstås og (feil)behandles som foreldrekonflikt (Archer-Kuhn, 2018; Bredal & Stefansen, 2022), uttrykker flere av mødrene frustrasjon over at volden de opplever, blir tolket som en foreldrekonflikt i hjelpeapparatet og rettsvesenet. Dette ser jeg som en mulig grunn til at hjelpeapparatet kan komme til å videreføre volden. Andre interne system- og profesjonslogikker kan også spille inn. Aadnanes og Syrstad (2021) finner en økende risikoorientering i det norske barnevernet som fører til økt problematisering av foreldre og et negativt fokus på å finne feil, fremfor å se etter resiliens og styrke. Dette mener forfatterne kan henge sammen med økt barnesentrering og hybridisering av tjenesten med en sterkere vekt på kontroll på bekostning av hjelp. Tilsvarende fant Bakketeig et al. (2019) en hybridisering av tjenester i voldsfeltet der hjelp i økende grad ble vevd sammen med kontroll som følge av økte krav til samarbeid og samordning. Ut fra funnene som er lagt frem her, kan en slik utvikling føre til ytterligere invalidering av voldsutsattes erfaringer.
Endelig kan kulturelle forestillinger om kjønn og foreldreskap spille inn. Det er en lang tradisjon for at voldsutsatte mødre møtes med mistro, og at det sås tvil om deres foreldreskap (Lapierre, 2008). Dette kan henge igjen, selv om nyere forskning på voldsutsatte mødre og barn i større grad ser mødre som viktige omsorgspersoner for barna (Lapierre et al., 2018; Katz, 2022). Bjørnholt (2021) argumenterer for at voldsutsatte mødre havner i skyggen av likestillingen: Likestilt foreldreskap er en bærebjelke i det norske likestillingsprosjektet (Bjørnholt, 2012). Det at foreldreskap forstås i lys av en motsetning mellom modernitet og tradisjonalitet, kan gjøre at fedres foreldreskap ses i et positivt lys av endring og modernitet, mens mødres foreldreskap blir sett som uttrykk for de tradisjonelle kjønnsrollene og som et hinder for likestilling. Denne forståelsesrammen kan gjøre det vanskelig å ta inn over seg voldsutsatte mødres erfaringer med vold fra barnefaren.
Helsekonsekvensene av fortsettelsesvolden må ses som et resultat av at denne både viderefører/forverrer helsekonsekvensene av volden i parforholdet og gir ytterligere belastninger og helseskader etter bruddet. Den systemfasiliterte og den systemiske volden medfører noen særlige tilleggsbelastninger. Mens fortsettelsesvolden fra voldsutøveren er noe den voldsutsatte til en viss grad kunne forvente ut fra sin kjennskap til ham, vil det at de som skulle hjelpe, i stedet blir en del av det, oppleves som et sjokk. Flere sa at dette var det verste; de som skal hjelpe, blir i stedet voldsutøverens forlengede arm, mens kvinnene og barna ikke har noen rettssikkerhet. Flere sa de hadde mistet troen på hjelpeapparatet og rettsvesenet. Dette tapet av tillit til samfunnets institusjoner representerer et eksistensielt tap av ontologisk trygghet. De helsemessige konsekvensene av at hjelpesystemer handler i voldsutøverens interesse, har vært beskrevet som sekundærtraumatisering (Laing, 2017). For det andre er konsekvensen at de må leve i en belastende situasjon med fortsatt vold og trusler fra voldsutøveren, og også kjempe mot de instansene de trodde skulle hjelpe dem.
Den samlede effekten av fortsettelsesvolden er både konkrete helseplager, sykdom og arbeidsuførhet og eksistensiell uhelse, der hele kvinnens livsgrunnlag og ontologiske trygghet undergraves. Både voldsutøverens fortsatte nærvær og kontroll i kvinnens liv og den institusjonelle invalideringen i hjelpesystemer og rettsvesenet kan bidra til eksistensiell uhelse.
Konklusjon
Ved å sette søkelyset på konsekvensene for helse og livskvalitet av fortsettelsesvold etter samlivsbrudd fyller denne artikkelen fyller et viktig kunnskapshull. Gjennom analysen utvikles nye begreper som bidrar til begrepsfeste vold og systemsvikt etter samlivsbrudd. Med begrepet fortsettelsesvold lanseres et norsk begrep for et fenomen som så langt ikke har hatt et norsk navn. Dette er viktig for å synliggjøre fenomenet. Videre bidrar artikkelen med begrepene systemfasilitert vold og systemvold til å nyansere og skille mellom ulike former for det andre forskere har kalt «system abuse» (Douglas, 2018) eller systemutfordringer (Hay et al., 2021). Ved å begrepssette de erfaringene disse begrepene bygger på bidrar artikkelen til å anerkjenne og validere disse erfaringene, til å gjøre dem virkelige og meningsfulle som del av et eget fenomen. Dette vil være viktig både for de voldsutsatte selv og for fremtidige møter mellom voldsutsatte mødre og hjelpeapparat. Begrepet eksistensiell uhelse er et bidrag til å teoretisere helse og livskvalitet utover konkrete og målbare helseskader. Dette begrepet knyttes til det å leve i konstant beredskap og frykt og tap av grunnleggende trygghet og tillit.
Voldsutsatte mødre står i en svak posisjon som samfunnsborgere, da både belastningene og hensynet til barna kan hindre dem i stå frem og tale sin sak. De har dermed i liten grad en stemme i offentligheten. Det er derfor særlig viktig med forskning på dette temaet, slik at stemmer som ikke kommer til orde i offentligheten, i større grad kommer frem.
Implikasjoner
En bedre forståelse av de belastningene voldsutsatte mødre opplever, og helsekonsekvensene av disse vil kunne bidra til økt forståelse og bedre hjelp til voldsutsatte mødre og barn. Bedre kunnskap om sammenhenger mellom vold og kvinnehelse, både før og etter samlivsbrudd og i ulike livsfaser, vil også kunne bidra til bedre forklaringer på kjønnsforskjeller i helse, sykefravær og arbeidslivstilknytning.
Begrensninger og forbehold
Artikkelen viser voldsutsatte mødres erfaringer med fortsettelsesvold og hvordan det fører til uhelse og lav livskvalitet. Analysen er rettet mot hvordan fortsettelsesvolden arter seg, og konsekvenser av denne for mødre med slike erfaringer. Den gir ikke grunnlag for å si noe om fortsettelsesvoldens omfang eller kausale sammenhenger mellom fortsettelsesvold og uhelse. Selv om søkelyset i artikkelen er på erfaringer etter brudd med voldsutøveren, er det heller ikke mulig å skille skarpt mellom konsekvenser av vold før og etter bruddet.
Finansiering
Arbeidet med artikkelen er støttet av Justis- og beredskapsdepartementet som en del av forskningsprogrammet Vold i nære relasjoner ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 2014–2024, prosjektet Vold i parforhold, kjønn, likestilling og makt, og Horizon 2020 og Norges forskningsråd (GENDER-NET Plus ERA-NET Cofund), som en del av prosjektet Violence against women migrants and refugees: analysing causes and effective policy response.
Takksigelser
Takk til Hans Tore Hansen og Liv Johanne Syltevik for inspirerende og fruktbare diskusjoner i startfasen av dette arbeidet. Takk også til Kvinnehelseutvalget, som inviterte meg og kolleger ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress til å komme med innspill om sammenhenger mellom vold og kvinnehelse. Dette ga meg anledning til å videreutvikle ideen og skissere den argumentasjonen som videreutvikles her. Takk også til tidsskriftredaksjonen for god vurderingsprosess og til de anonyme fagfellene for gode og konstruktive kommentarer. Sist, men ikke minst vil jeg takke forskningsdeltakerne.
Fotnoter
1
Dette resonnementet krediteres Hans Tore Hansen, som var ansvarlig for samlivsbruddsstudien og veileder for Bo Vignes. Det var Hansen som i en samtale med meg om muligheter for å undersøke helsekonsekvensene av vold etter samlivsbrudd gjorde meg oppmerksom på samlivsbruddsstudien, og særlig Vignesʼ artikkel, som kunne peke i denne retningen.
2
Materialet består av 35 mødre med majoritetsnorsk bakgrunn; 16 ble intervjuet i 2017–2018 og 19 i 2020–2022 som en del av prosjektet Vold i parforhold, kjønn, likestilling og makt innen forskningsprogrammet Vold i nære relasjoner 2014–2019 og 2019–2024 ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), finansiert av Justis-og beredskapsdepartementet. Elleve mødre med innvandrerbakgrunn som har opplevd vold fra en majoritetsnorsk mann, ble intervjuet 2020–2021 i prosjektet Vold mot kvinnelige migranter og flyktninger, gjennomført ved NKVTS, finansiert av Horizon 2020 og Norges forskningsråd. For nærmere beskrivelser av utvalg, se Bjørnholt (2021) og Bredal et al., 2022. For utdypende analyser av voldsutsattes erfaringer, se Bjørnholt, 2019, 2020; Bjørnholt & Helseth, 2021; Helseth & Bjørnholt, 2023.
Referanser
Alsaker, K., Moen, B. E., Morken, T., & Baste, V. (2018). Intimate partner violence associated with low quality of life-a cross-sectional study. BMC womenʼs health, 18(1), 1–7. https://doi.org/10.1186/s12905-018-0638-5
Archer-Kuhn, B. (2018). Domestic violence and high conflict are not the same: A gendered analysis. Journal of social welfare and family law, 40(2), 216–233. https://doi.org/10.1080/09649069.2018.1444446
Bakketeig, E., Dullum, J., & Stefansen, K. (2019). Samarbeid i saker om vold og overgrep: Mot en hybridisering av hjelpetjenestene? Tidsskrift for velferdsforskning, 22(3), 198–212. https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2019-03-02
Barstad, A. (2022). Negative livshendelser – hvem rammes mest? SSB analyser 2022/6. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/artikler/negative-livshendelser--hvem-rammes-mes
Bjørnholt, M. (2012). From Work-Sharing Couples to Equal Parents. Changing Perspectives of Men and Gender Equality. I M. J. Samuelsson, C. Krekula & M. Åberg (Red.), Gender and Change. Power, Politics and Everyday Practices (s. 53–72). Karlstad University Press. http://www.diva-portal.org/smash/record.jsf?dswid=2609&pid=diva2%3A1446397
Bjørnholt, M. (2019). The social dynamics of revictimization and intimate partner violence: an embodied, gendered, institutional and life course perspective. Nordic Journal of Criminology, 20(1), 90–110. https://doi.org/10.1080/14043858.2019.1568103
Bjørnholt, M. (2020). Vold, kjærlighet og makt i likestillingslandet. Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge. I A. Bredal, H. Eggebø & A. Eriksen (Red.), Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge (s. 31–46). Cappelen Damm Akademisk/NOASP (Nordic Open Access Scholarly Publishing). https://library.oapen.org/bitstream/handle/20.500.12657/39902/1/Vold_PDF.pdf#page=32
Bjørnholt, M. (2021). I skyggen av likestillingen–voldsutsatte mødre i Norge. Norsk sosiologisk tidsskrift, 5(6), 1–18. https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2021-06-04
Bjørnholt, M., & Hjemdal, O. K. (2018). Measuring violence, mainstreaming gender: does adding harm make a difference? Journal of Gender-Based Violence, 2(3), 465–479. https://doi.org/10.1332/239868018X15366982109807
Bredal, A., & Stefansen, K. (2022). Vold eller foreldrekonflikt? Voldsutsatte mødres erfaringer med barneverntjenesten etter samlivsbrudd. Tidsskriftet Norges Barnevern, 99(2–3), 130–147. https://doi.org/10.18261/tnb.99.2-3.5
Bredal, A., Stefansen, K., & Bjørnholt, M. (2022). Why do people participate in research interviews? Participant orientations and ethical contracts in interviews with victims of interpersonal violence. Qualitative research. 14687941221138409.
Bringedal Houge, A. (2022). Violent re-presentations: Reflections on the ethics of re-presentation in violence research. Qualitative Research. https://doi.org/10.1177/14687941221079532.
Claussen, B. (2014). Fattigdom i Norge. Cappelen Damm Akademisk.
Dahl, S. Å., Hansen, H. T., & Vignes, B. (2015). His, her, or their divorce? Marital dissolution and sickness absence in Norway. Journal of Marriage and Family, 77(2), 461–479. https://doi.org/10.1111/jomf.12166
Dale, M. T. G., Aakvaag, H. F., Strøm, I. F., Augusti, E. M., & Skauge, A. D. (2023). Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen. Rapport 1. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. https://www.nkvts.no/rapport/omfang-av-vold-og-overgrep-i-den-norske-befolkningen/
Douglas, H. (2018). Legal systems abuse and coercive control. Criminology & Criminal Justice, 18(1), 84–99. https://doi.org/10.1177/1748895817728380
Douglas, H., & Fell, E. (2020). Malicious reports of child maltreatment as coercive control: Mothers and domestic and family violence. Journal of Family Violence, 35(8), 827–837. https://doi.org/10.1007/s10896-019-00128-1
Feresin, M., Folla, N., Lapierre, S., Romito, P. (2018). Family mediation in child custody cases and the concealment of domestic violence. Affilia, 33(4), 509–525. https://doi.org/10.1177/0886109918766659
Gutowski, E. R., & Goodman, L. A. (2023). Coercive control in the courtroom: The legal abuse scale (LAS). Journal of family violence, 38(3), 527–542. https://doi.org/10.1177/1748895817728380
Hay, C., Grobbelaar, M., & Guggisberg, M. (2021). Mothersʼ Post-separation Experiences of Male Partner Abuse: An Exploratory Study. Journal of Family Issues, 44(5), 1276–1300. https://doi.org/10.1177/0192513X211057541
Helseth, H., & Bjørnholt, M. (2023). Ordinær møter ekstraordinær: Voldsutsattes forståelser, mestringsstrategier og frigjøring fra voldelige partnere. Tidsskrift for samfunnsforskning, 64(3), 187–205. https://doi.org/10.18261/tfs.64.3.1
Holt, S. (2015). Post-separation fathering and domestic abuse: Challenges and contradictions. Child Abuse Review, 24(3), 210–222. https://doi.org/10.1002/car.2264
Haaland, T., Clausen, S. E., & Schei, B. (2005). Vold i parforhold – ulike perspektiver. NIBR-rapport. Rapport 3. Norsk institutt for by-og regionalforskning. https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/5762/2005-3.pdf?sequence=1
Isdal, P. (2000). Meningen med volden. Kommuneforlaget.
Jahnsen, S. Ø., Kårtveit, B., Lundeberg, I. R., Sivertsen, K., Bergman, S., Sandmoe, A., Selvik, S. & Øverlien, C. (2022). Krisesenter-kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen. Rapport 20. NORCE Helse og samfunn. https://hdl.handle.net/11250/2998978
Johnson, M. P. (1995). Patriarchal terrorism and common couple violence: Two forms of violence against women. Journal of Marriage and the Family, 57(2), 283–294. https://doi.org/10.2307/353683
Johnson, M. P. (2008). A typology of domestic violence: intimate terrorism, violent resistance, and situational couple violence. Northeastern University Press.
Johnson, M. P. (2023). My Reactions to «Johnsonʼs Typology of Intimate Partner Violence: Reflecting on the First 25 Years and Looking Ahead». Journal of Family Violence, 1–4. https://doi.org/10.1007/s10896-023-00595-7
Katz, E. (2022). Coercive Control in Childrenʼs and Mothersʼ Lives. Oxford University Press.
Laing, L. (2017). Secondary victimization: Domestic violence survivors navigating the Family law system. Violence Against Women, 23(11), 1314–1335. https://doi.org/10.1177/1077801216659942
Lapierre, S. (2008). Mothering in the context of domestic violence: the pervasiveness of a deficit model of mothering. Child and Family Social Work, 13, 454–463. https://doi.org/10.1111/j.1365-2206.2008.00563.x
Lapierre, S., Côté, I., Lambert, A., Buetti, D., Lavergne, C., Damant, D., & Couturier, V. (2018). Difficult but Close Relationships: Childrenʼs Perspectives on Relationships With Their Mothers in the Context of Domestic Violence. Violence Against Women, 24(9), 1023–1038. https://doi.org/10.1177/1077801217731541
Lassemo, E., & Sandanger, I. (2018). Potentially traumatic events as predictors of disability pension: A 10-year follow-up study in Norway. Scandinavian Journal of Public Health, 46(3), 340–346. https://doi.org/10.1177/1403494817722925
Leira, H. K. (2003). Det gode nærvær: kulturens psykologiske betydning. Fagbokforlaget.
Meier, J. S. (2015). Johnsonʼs differentiation theory: Is it really empirically supported? Journal of Child Custody, 12(1), 4–24. https://doi.org/10.1080/15379418.2015.1037054
Mohaupt, H., Duckert, F., & Askeland, I. R. (2020). How do men in treatment for intimate partner violence experience parenting their young child? A descriptive phenomenological analysis. Journal of Family Violence, 35(8), 863–875. https://doi.org/10.1007/s10896-019-00083-x
Nerøien, A. I., & Schei, B. (2008). Partner violence and health: Results from the first national study on violence against women in Norway. Scandinavian Journal of Public Health, 36(2), 161–168. https://doi.org/10.1177/1403494807085188
NOU 2020: 17. Varslede drap. Partnerdrapsutvalgets utredning. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-17/id2791522/?ch=1
NOU 2023: 5. Den store forskjellen — Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-5/id2964854/
Riksrevisjonen. (2022). Undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner. Rapport 3:8 (2021–2022). https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2021-2022/undersokelse-av-myndighetenes-innsats-mot-vold-i-nare-relasjoner/
Salter, M. (2012). Invalidation: A neglected dimension of gender-based violence and inequality. International Journal for Crime, Justice and Social Democracy, 1(1), 3–13. https://doi.org/10.5204/ijcjsd.v1i1.73
Sandmoe, A., Wentzel-Larsen, T., & Hjemdal, O. K. (2017). Vold og overgrep mot eldre personer i Norge En nasjonal forekomststudie. Rapport 9. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. https://www.nkvts.no/rapport/vold-og-overgrep-mot-eldre-personer-i-norge-en-nasjonal-forekomststudie/
Saunders, D. G., & Oglesby, K. H. (2016). No way to turn: Traps encountered by many battered women with negative child custody experiences. Journal of Child Custody, 13(2–3), 154–177. https://doi.org/10.1080/15379418.2016.1213114
Sharp-Jeffs, N., Kelly, L., & Klein, R. (2018). Long journeys toward freedom: The relationship between coercive control and space for action: Measurement and emerging evidence. Violence Against Women, 24, 163–185. https://doi.org/10.1177/107780121668619
Straffeloven. (2005). §282 Mishandling i nære relasjoner. Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28
Tavory, I., & Timmermans, S. (2014). Abductive analysis: Theorizing qualitative research. University of Chicago Press.
Thiara, R. K., & Humphreys, C. (2017). Absent presence: The ongoing impact of menʼs violence on the mother-child relationship. Child & Family Social Work, 22(1), 137–145. https://doi.org/10.1111/cfs.12210
Toews, M. L., & Bermea, A. M. (2017). «I was naive in thinking, ‘I divorced this man, he is out of my lifeʼ»: A qualitative exploration of post-separation power and control tactics experienced by women. Journal of Interpersonal Violence, 32(14), 2166–2189. https://doi.org/10.1177/0886260515591278
Tolman, R. M. (1992). Psychological abuse of women. I R. T. Ammerman & M. Hersen (Red.), Assessment of family violence: A clinical and legal sourcebook (s. 291–310). John Wiley & Sons.
Stark, E. (2007). Coercive control: The entrapment of women in personal life. Oxford University Press.
Stark, E., & Hester, M. (2019). Coercive control: Update and review. Violence against women, 25(1), 81–104. https://doi.org/10.1177/1077801218816191
Thoresen, S., & Hjemdal, O. K. (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. Rapport 1. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. https://www.nkvts.no/rapport/vold-og-voldtekt-i-norge-en-nasjonal-forekomststudie-av-vold-i-et-livslopsperspektiv/
Vatnar, S. K. B., & Bjørkly, S. (2010). Does It Make Any Difference if She Is a Mother? An Interactional Perspective on Intimate Partner Violence With a Focus on Motherhood and Pregnancy. Journal of Interpersonal Violence, 25(1), 94–110. https://doi.org/10.1177/0886260508329129
Vignes, B. (2017). Crisis or chronic strain? Gender and age differences in sickness absence following early spousal loss. Journal of health and social behavior, 58(1), 54–69. https://doi.org/10.1177/0022146516688243
Westerstrand, J., Strid, S., Carsbring, A., & Ekbrand, H. (2022). Kvinnors trygghet: Ett jämställt samhälle fyllt av våld. Rapport. Roks, Riksorganisationen för kvinnojourer och tjejjourer i Sverige og Örebro universitet. https://www.roks.se/fakta-och-statistik/kvinnors-trygghet-ett-jamstallt-samhalle-fyllt-av-vald-2022
Aadnanes, M., & Syrstad, E. (2021). Barnesentrering og risikoorientering i det norske barnevernet: Utfordringer i profesjonell praksis i saker med alvorlig vold eller omsorgssvikt. Barn – forskning om barn og barndom i Norden, 39(2–3). https://doi.org/10.5324/barn.v39i2-3.3780
Aas, G. (2019). Policing the penal provisions on repeated and severe domestic violence. Nordisk politiforskning, 6(2), 93–110. https://doi.org/10.18261/issn.1894-8693-2019-02-03
Information & Authors
Information
Published In
Copyright
Copyright © 2024 Author(s).
Denne artikkelen er publisert med åpen tilgang (open access) under vilkårene til Creative Commons CC BY 4.0-lisensen (https://creativecommons.org/licenses/by/4.0/).
History
Published online: 7 February 2024
Issue date: 31 May 2024
Authors
Metrics & Citations
Metrics
Citations
Export citation
Select the format you want to export the citations of this publication.
Crossref Cited-by
- Naming violence: counselling practices among Danish social workers in a men’s centre, a women’s shelter, and a national hotline service, Nordic Social Work Research.